Rollefigurene blomstrer i The Perks of Being a Wallflower

Med The Perks of Being a Wallflower har regissør Stephen Chbosky overført sin egen roman til lerretet. Fortellingen om den skjøre tenåringen Charlie har blitt en emosjonelt medrivende film, der særlig Emma Watson og Ezra Miller briljerer i sine troverdige roller som Charlies reddende engler.

Slik jeg ser det føyer The Perks of Being a Wallflower seg inn i en vag, men likevel bestemt rekke av gode Hollywood-produksjoner de siste årene. «Trenden», om man kan kalle den dét, begynner vel å bli ganske godt dokumentert; jeg snakker i alle fall om disse strømlinjeformede komedie- og dramafilmene som forholder seg til innarbeidede sjangerkonvensjoner, men som overrasker ved å ta seg friheter innenfor rammene. Som oftest for å tydeliggjøre noe mer alvorlig, mer virkelighetsnært. Klisjeene er til stede, men gis en ny vri, og helheten blir interessant fordi filmen uunngåelig refererer til det den kunne ha blitt, men heldigvis ikke er.

Var det Judd Apatow og hans The 40 Year Old Virgin som var startskuddet? Jeg husker i alle fall overraskelsen da jeg så den filmen: dette var jo ikke en hjernedød tenåringskomedie i det hele tatt, slik den ga seg ut for å være, men faktisk en relativt realistisk skildring av en førtiåring som aldri hadde hatt sex! Et godt hjerte hadde den også, for til tross for realitetsorienteringen var filmen nesten blottet for kynisme, noe som særlig manifesterte seg gjennom de barnslige, men empatiske arbeidskameratene til jomfruen.

Det er kanskje Apatow og apparatet rundt ham som har blitt den fremste eksponenten for den nåværende rekontekstualiseringen av Hollywood-stereotypier, men disse holdningene finner man også i flere andre filmer. Young Adult og 21 Jump Street er kinofilmer jeg har gledet meg over i 2012 som på hver sin måte har et refleksivt og modent forhold til sjangerkonvensjonene de beveger seg i.

Men nok om dét (hvis man vil lese mer, anbefales denne artikkelen). At jeg innleder denne omtalen med å se The Perks of Being a Wallflower i lys av andre filmer, handler ikke om at den har problemer med å stå på egne bein. Filmen befinner seg heller ikke i noen direkte relasjon til andre verk det er naturlig å lese den opp mot. Tvert imot ønsker jeg av hele mitt hjerte å gi Chboskys film behandlingen den fortjener, og jeg håper og tror at en god måte å gjøre det på er å se den i sammenheng med de nevnte tendensene i amerikansk mainstream-film.

Mye av grunnen til at jeg elsket The Perks of Being a Wallflower dreier seg i alle fall om hva den gjør innenfor sin sjanger: Den er et high school-drama som handler om det å stå utenfor og forsøke å komme inn, den vanskelige kjærligheten, vennskap, realisering av seg selv og sine mål. Med andre ord ganske velprøvde ingredienser. Men The Perks of Being a Wallflower er ikke særlig morsom og bedriver ikke plankekjøring i trygt farvann – i stedet er filmen skjør som et aspeløv, med nerver utenpå kroppen som står i fare for å briste, men som holdes i utmerket balanse et vellykket sted mellom sentimentalitet, melankoli og nøkterne observasjoner. Slik passer formen godt til sine rollefigurer; en gruppe tenåringer med ulike problemer i bagasjen, som kanskje aldri helt vil forsvinne.

Personlig har jeg alltid hatt en forkjærlighet for filmer som spinner rundt et amerikansk tenårings- eller high school-miljø – i alle fall de som klarer å mane frem en distinkt, gjerne bent frem romantisert, atmosfære. Dazed and Confused, The Breakfast Club, Elephant eller Heathers – vidt forskjellige filmer innenfor det samme, flyktige tenåringsuniverset. Ekstra bra blir det når slike filmer lykkes i å peke mot noe genuint og virkelig, mellom ungdomstidens nostalgiske og slørete rammer. Det gjør The Perks of Being a Wallflower, i aller høyeste grad, på en måte som gjør at jeg allerede nå vet at dens rollefigurer for evig vil ha en plass i følelsesregisteret mitt.

Vi stifter bekjentskap med Charlie (Logan Lerman) rett før han skal begynne på high school. Han gruer seg, og har allerede begynt å telle ned dagene til han er ferdig – han er en innadvendt type som tydeligvis har slitt med en form for psykisk lidelse. Etter en treig start, der Charlie kun har blitt venn med læreren Mr. Anderson (Paul Rudd), treffer han de eldre elevene Sam (Emma Watson) og Patrick (Ezra Miller). De tar ham inn i varmen blant sine egne venner, hvilket gradvis gjør Charlie til et tryggere og ikke minst lykkeligere menneske. Han er på sin første fest, tester ut et par andre stoffer enn sine sedvanlige medikamenter (med vekslende hell), forelsker seg, roter det til – skaffer seg sårt tiltrengt livserfaring.

Logan Lerman i hovedrollen er muligens ikke en spesielt spennende skuespiller, men han kler rollen som Charlie godt; stille, usikker – kort sagt en «wallflower». Det fortoner seg ganske annerledes med Emma Watson og Ezra Miller, som flankerer hovedpersonen mesteparten av filmen. Sam er trygg, rolig og erfaren, og viser en avgjørende godhet for Charlie, men hennes evne til å forstå andre mennesker har hatt sin pris i hennes tidligere, mer utagerende jeg. Watson er rett og slett glimrende i sin nyanserte rolletolkning, og har en helt egen tilstedeværelse i bildet.

Likevel kommer hun i skyggen av Ezra Miller – noe som sier litt om talentet og utstrålingen til denne 19 (!) år gamle skuespilleren. Det er tilnærmet umulig å ta øynene bort fra Miller så fort han befinner seg innenfor bilderammen. Hans homofile karakter Patrick er utadvendt og tar mye plass i den lille gjengen, men aldri i overkant. Han er sexy og frekk på sin androgyne måte, selvsikker og usikker på en gang, og med et stort hjerte – aldri ute etter å gjøre narr av noen. Miller har virkelig slått gjennom det siste året, først med en overbevisende tolkning av problembarnet Kevin i Vi må snakke om Kevin, og nå som komplekse og totalt oppslukende Patrick. I The Perks of Being a Wallflower viser Miller seg som en fullblods entertainer når han ikler seg rollen som Dr. Frank-N-Furter i en oppsetning av The Rocky Horror Picture Show, men bare ved noe så tilsynelatende kjedelig som å sitte i stillhet bak rattet i en bil fanger han oppmerksomheten min, i alle fall.

The Perks of Being a Wallflower skal vissnok utspille seg tidlig på nittitallet, men tidsånden er ikke enkel å oppdage. Det er riktignok deilig å se en ungdomsfilm fri for datamaskiner, Facebook og mobiltelefoner, men dette kunne like gjerne vært et resultat av manglende interesse fra de litt sære (men absolutt ikke karikerte) ungdommene. Det morsomme er at mixtapes, Cocteau Twins og skrivemaskinen kunne signalisert at vi befant oss i fortid, men dette er jo selvskrevne elementer blant så mange retrospektivt orienterte ungdommer i dag!

Akkurat på dette punktet kan man kritisere The Perks of Being a Wallflower for mangel på originalitet, til tross for at den skal være en slags periodefilm. For begynner vi ikke egentlig å bli litt lei alternativ indie-ungdom med dårlige nerver og løsslupne The Smiths-referanser på film nå? Med lupen mot The Perks of Being a Wallflower blir svaret et rungende «nei», men det kunne like fullt vært interessant å se slike skildringer av amerikansk ungdom fra lavere klasser, blottet for kulturell kapital og «helt ok» fremtidsmuligheter.

Sam, Patrick og Charlie forelsker seg i David Bowies «Heroes», som spilles i en scene der de – fulle av frihet – er ute og kjører bil. Det føles som en klisjé, ikke minst hvis man har sett den smått legendariske «Heroes»-sekvensen i Christiane F., likevel er musikkbruken effektiv og øyeblikket helt nydelig. Dessuten overrasker de tre ungdommene akkurat her, da ingen av dem kan navnet på låta – ikke en gang Charlie som gir inntrykk av å ha et bredere kulturelt referanseverk enn de fleste av sine jevnaldrede.

Bilsekvensen er et godt eksempel på hvor godt The Perks of Being a Wallflower fungerer, og kanskje også en god oppsummering av filmen som helhet. Det handler i alle fall til syvende og sist om betydningen av vennskap, presentert i en effektiv Hollywood-innpakning, der autentisitet og originalitet er åpenbare dyder. Jeg er ikke flau over å innrømme at dette kan vise seg å bli filmen som rørte meg mest i år – jeg er overmåte begeistret, og gleder meg allerede til å se den igjen.