Distribuer denne! Laurence Anyways

År etter år fylles filminteresserte av skuffelse over at filmer man har gledet seg til ikke kommer på kino i Norge. Slik vil det nok alltid være, og kanskje er det en nødvendighet: kinosalene rundt omkring i vårt vidstrakte land har en viss kapasitet, og det gjøres harde prioriteringer for å kunne tilfredsstille både børs og katedral.

Men i noen ytterst få tilfeller oppleves distributørenes blindhet som uutholdelig – nesten utilgivelig. Derfor har vi opp igjennom årene løftet frem et eksklusivt utvalg filmer uten norsk kinovisning via spalten «Distribuer denne!», som faktisk har vist seg å bidra til at enkelte foreldreløse filmbarn omsider har funnet sin havn her hjemme. Vidunderbarnet Xavier Dolans nesten tre timer lange Laurence Anyways er vår sterkeste oppfordring i filmåret 2012.

I august dro deler av Montages-redaksjonen til Paris med ett eneste ærend: et gjensyn på kino med Laurence Anyways, som var den – uten sidestykke – største oppdagelsen under vårens Cannes-festival. Vi så oss nødt til å dobbeltsjekke om filmen virkelig kunne være så overveldende god som vi opplevde den under premierekvelden i Salle Debussy – med en påfølgende fuktig fest, der innendørs røyking var som på 90-tallet og gjestene lot til å være snytt ut av Blade Runner. Hadde man hadde latt seg beruse av en utrolig eventyrfortelling om den kortvokste kanadiske guttevalpen Dolan, med spennende hårfrisyrer og moteantrekk? 23-åringen som presenterte sin tredje film av tre mulige i Cannes, som av enkelte hadde blitt avskrevet som poserende, arrogant og irriterende pretensiøs; av andre anerkjent som et av de mest lovende talentene på flere år. Var det bare en drøm?

Undertegnede hadde både første- og andrefilmen I Killed My Mother og Hjertebank med i ryggsekken, men selv om sistnevnte var fornøyelig da jeg så den under en førpremiere på Cinemateket for to år siden, var Dolans tidligere meritter ikke på noen måte i stand til å forberede meg, og alle de andre som var tilstede, på de nær sagt rørende ambisjonene og evnen til å gjennomføre dem i Laurence Anyways. Applausen etter premieren ville ingen ende ta, for selv publikummerne som hadde innvendinger, store som små, måtte nok erkjenne overfor seg selv at denne katedralen av en film var imponerende. Da ikke bare i lys av regissørens unge alder, men fordi det er sjeldent å se en så kompromissløs visjon – selv innenfor Cannes-festivalens høykulturelle arena.

Men så ble det stille, virket det som. Bransjebladene var stort sett enige om at Dolans prosjekt var løfterikt og beundringsverdig, men også vanskelig å selge uten å redusere spilletiden. Et personlig kunstverk som nok ville slite med å finne sitt publikum fordi selve formen tilsynelatende kunne oppleves som krevende, på tross av en universell tematikk og varmblodige, engasjerende rollefigurer. Den toneangivende amerikanske filmbloggen The Playlist etterlyste ved flere anledninger at en amerikansk distributør måtte komme på banen:

So where is the stateside distributor for this? Last month, Kino Lorber snapped up his first movie «I Killed My Mother» for a long awaited U.S. debut, but still nothing on his third movie. We’d wager the subject matter combined with the film’s epic, nearly three hour runtime is making it a hard sell, but we hope someone rolls the dice and takes a chance with this movie, which this writer believes could earn a strong following.

Først i forrige uke kunne The Paylist endelig meddele at distributøren Breaking Glass Pictures har plukket opp Laurence Anyways i USA, sannsynligvis et resultat av at filmen gjorde seg bemerket på Toronto-festivalen tidligere i høst, hvor den tok hjem prisen for beste kanadiske film. Og 21. september fikk filmen svensk kinopremiere, distribuert av Folkets Bio (som deler mange titler med norske Arthaus, inkludert Dolans Hjertebank), til strålende mottagelse i svensk presse. Utover kritikkene, ble filmen viet litt ekstra oppmerksomhet av SVTs alltid solide program Kulturnyheterna, som gjorde et riktig så fint intervju med Dolan – underbygget av filmanmelder Fredrik Sahlins begeistring.

Vi tok en telefon til Folkets Bio og forhørte oss om de satt på noe informasjon vedrørende norsk distribusjon. Responsen var heller mager, men de oppfordret oss på det sterkeste til å tydeliggjøre overfor Arthaus og andre norske kvalitetsfilmdistributører at disse virkelig bør kjenne sin besøkelsestid før det er for sent. For å virke rasjonell, responderte jeg med å fortelle at Hjertebank dessverre var en fiasko på kino i Norge, og at dette muligens har dratt med seg en viss Dolan-skepsis. Svaret var var klart som blekk: «Men den här filmen är ju något heeeelt annat – dom är jo blinda om dom inte fattar det. Ring dom!»

Allerede i Cannes bedrev Montages litt lobbyvirksomhet overfor Arthaus vedrørende Laurence Anyways, men det lot til at få i staben hadde sett filmen under festivalen, og som forventet: at spilletiden gjorde den til et ugjestmildt distribusjonsobjekt. Men nå bretter vi opp armene, og ikke nødvendigvis for siste gang, for denne filmen er simpelthen for god til å ikke bli vist på norske kinoer – i den grad at det bør overskride alle begrensende forhold. Laurence Anyways er i større grad enn de fleste filmer spesifikt tilsiktet det store lerretet og kan aldri rettferdiggjøres på en DVD eller Blu-ray. Foruten å ivareta filmens visuelle prakt, er den unike konsentrasjonen det mørke kinorommet skaper når det omslutter tilskueren en særdeles viktig faktor for hvordan Dolans verk kan oppleves på en optimal måte.

Men hva slags film er nå dette? Hva motiverer vårt uslitelige ønske om kinodistribusjon? Tilbake til Paris. Vi måtte se filmen igjen, og var forberedt på at det ikke ville la seg gjøre å oppdrive en visning av en tekstet versjon (dialogen foregår på fransk-kanadisk). Men vi krysset fingrene for at Dolans bildespråk var sterkt nok til at helhetsopplevelsen ikke ville forringes i forstyrrende grad. Det stemte, og det var to oppspilte og lykkelige ansikter som steg ut i sommervarmen, sikrere enn noensinne på at Laurence Anyways er årets filmopplevelse, med oppriktig potensiale for historiebøkene.

En av de mest evigvarende og potente diskusjonene om film spinnes ut fra holdningsspørsmålet om hva denne syvende kunstarten kan eller bør være. Må den, slik Cahiers du cinéma-redaktør André Bazin mente, etterstrebe å være et avtrykk av virkeligheten med respekt for det autentiske, minst mulig preget av håndsvetten fra den som har trykket på opptaksknappen? En uttrykksform dømt til å formidle avbildninger fra kloden vi tråkker rundt på, levendegjort i en slik grad at den blir et vindu mot verden. Realisme fundert som en vesensegenskap. Eller bør filmkunsten være ekspressiv og formalistisk, nærmere beslektet med maleriet enn fotografiet? En plass der virkeligheten kan farges av øyet som ser, av tankene som tenker, av hjertet som banker og blør. Det finnes selvfølgelig ikke et entydig svar på denne ett hundre prosent teoretiske problemstillingen. Ja takk, begge deler, tror jeg de fleste kan enes om å mene. Likevel: Mine personlige smakspreferanser heller avgjort mot det formalistiske, mot filmskapere som tillater seg å gjøre estetiske valg som tar plass, som formelig støvsuger oppmerksomheten – være seg Brian De Palma eller Federico Fellini.

Laurence Anyways er en slik film-film. Fortellingen utspiller seg gjennom hele 90-tallet, og handler om to mennesker i midten av tredveårene som, på tross av betydelige hindringer, ikke klarer å gi slipp på hverandre. Som elsker hverandre så høyt at livets brutale konsekvenslogikk aldri vil kunne rettferdiggjøre den grenseløse kjærligheten; som reiser over verdenshav for å møtes igjen, selv om begge vet at den stikkende skuffelsen venter på den andre siden.

Disse to elskende er Laurence Alia (Melvil Poupaud), som underviser i litteratur på universitetet, og den søkende Fred (Suzanne Clément). Etter mange års samliv, åpenbares det at Laurence innerst inne er en kvinne, fanget i en fremmed kropp. Regissør Dolan forespeiler det presserende maskeskiftet i en enkelt innstilling. Mens Laurence bevokter en arbeidsøkt i klassen sin, setter han en binders på hver eneste finger, slik at det nesten ligner manikyr. Med dem griper han seg selv rundt nakken, som for å både omfavne tanken som strømmer gjennom hodet hans, og samtidig holde seg selv i sjakk, bevisstgjøre seg selv på livets begrensninger. Når han likevel presenterer sannheten for sin elskede kort tid etterpå, reagerer hun med sjokk og vantro. Jeg er da ikke for faen ikke lesbisk!, svarer hun, dels kvalt av både latter og gråt i halsen. Det er innlysende at livet de to har planlagt sammen ikke lenger er mulig, men ingen av dem orker å ta skrittet vekk, og på den måten tar de hverandre til fange.

Xavier Dolan har fått mang en fantasiløs Mozart-merkelapp strøket på skjorten sin, men i den grad sammenligningen kan sies å være rettmessig, er det ikke som en innlysende anerkjennelse av at ungfolen allerede har rukket å lage tre filmer med visning i Cannes. Det er fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. Ord som «talentfull» og »lovende» blir i mine øyne nærmest misvisende, da Laurence Anyways aldri er på vei til et definert himmelrike der man synger de velkjente flosklers høysang, med de premisser for god film man har lært seg til å etterlyse i vurderingssammenheng (som jeg heller ikke kommer utenom i denne artikkelen). Snarere baner den veien for hva en filmfortelling kan romme. Det narrative utgangspunktet er enkelt og neppe banebrytende på noen som helst måte, men mellomrommene Dolan åpner underveis – viet overveldende formeksess og psykologiske nyanser i et pirrende samspill – gjør at resultatet best kan beskrives som en massiv erfaring. Noe man har gjennomlevd snarere enn bare sett.

Det sublime er at Dolans endeløst oppfinnsomme estetikk – som med rette har fått mye fokus – utelukkende bidrar til å løfte frem følelser og stemninger som allerede er godt rotfestet i rollefigurene og deres intriger. I Laurence og Freds verden regner det klær fra himmelen når gjensynsgleden eksploderer; det spruter vann ut av stueveggene når kjærlighetssorgen tærer som mest.

Laurence Anyways er fri. Fri for uttørkede konvensjoner, men også fra ideer om å aktivt bryte med dem. Regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt og omfavnende hånd, ikke nødvendigvis tenkt sønder og sammen. Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy. (Selv har Dolan trukket frem Titanic og Nattsvermeren som konkrete inspirasjonskilder, grunnet henholdsvis ambisjonen i Camerons film og den besnærende bruken av nærbilder i sistnevnte.)

At en gutt i begynnelsen av tyveårene besitter innsikten til å kunne skildre vanskelige problemstillinger hos voksne mennesker halvveis i livet, er i sannhet besnærende, og foruten evnen til å nedfelle tematikken i symbolladede bildekomposisjoner, med en utrolig forståelse for hvordan kompromissløs bruk av lys og farger kan forsterke rollefigurenes indre, er også Dolan en begavet manusforfatter (i den rufsete og ikke helt vellykkede debutfilmen I Killed My Mother er det manuskriptets kvalitet som peker seg ut). Fundamentet som binder denne veldige konstruksjonen sammen, er en virkelig vakker tekst som både ivaretar melodramatisk intensitet og tillater rom for ettertanke, som er verbalt høylydt og lavmælt om hverandre.

Den gjennomgående inderligheten, følelsen av absolutt sannhet, oppstår også i samarbeidet med skuespillerne, og da især de to hovedrolleinnehaverne Melvil Poupaud og Suzanne Clément, som inviterer oss til å leve sammen med dem i et rom der all forfengelighet opphører, nesten i kontrast med, eller snarere som en sparringspartner til filmens fullendte ytre. De to er nakne og sårbare, til tider i oppløsning – de er menneske-mennesker som evner å elske og bli elsket, uten berøringsangst. Således lever de også ut den emosjonelle straffen som kjærligheten bringer med seg, i den harde knuten der båndene strammes. Særlig Clément (som vant Un Certain Regard-juryens pris for beste skuespillerinne) etterlater sterke avtrykk, når hun i scene etter scene flår seg selv foran kameraet.

Det er utenkelig å skrive om Laurence Anyways uten å kommentere det massive soundtracket. Dolans smak er fortreffelig, særlig for de av oss som holder åtti- og nittitallets romantiske synthpop høyt; her smøres det på med The Cure («The Funeral Party», en av bandets aller vakreste, ofte neglisjerte låter), Duran Duran («The Chaffeur») og Depeche Mode («Enjoy the Silence», selvfølgelig). Men musikken begrenser seg ikke til å bygge opp under periodeskildringen, hvorpå vi også kan nyte Fever Ray, Moderat (som er å høre i den suggererende hovedtraileren nedenfor) og klassiske verker fra Beethoven og Brahms. De gåsehudfremkallende originalkomposisjonene er signert det lite kjente, kanadiske bandet Noia (du får en fornemmelse av hovedtemaet i begynnelsen av den andre, kortere trailersnutten).

Etter 168 overveldende minutter, må også Dolan sette et punktum. Avslutningen summerer opp delene, men lar også fortellingen om Laurence og Fred fortsette i en forestilt uendelighet. Umuligheten ved den akk så nødvendige adskillelsen blir forbilledlig.

Med disse linjene håper vi å åpne de norske kinodistributørenes øyne, og i beste fall oppnå at noen ser viktigheten av å gi denne sensasjonelt gode filmen i gave til det norske folk. Slik at Laurence Anyways kan oppleves på aller beste vis – og det er jo som kjent i kinosalen. Xavier Dolan har laget en film av og med lidenskap, for menneskene og for kunsten. For størst av alt er jo kjærligheten – også kjærligheten til de virkelig store filmopplevelsene.

***

Tittel: Laurence Anyways (2012).
Regissør: Xavier Dolan.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2012, Un Certain Regard.
Distribusjonsstatus: Oppdatert: Vist som «Månedens film» på Cinamateket i mars 2013. (Ennå uten regulær norsk kinodistribusjon.)