Oslo Internasjonale Filmfestival har møtt en del motstand i 2012. En ny, potensielt konkurrerende filmfestival, Filmfest Oslo, fikk mye oppmerksomhet i vinter – og antakeligvis en porsjon av støtten fra Film & Kino, som OIFF, etter 22 år som en av hovedstadens mest trofaste filmformidlere, omsider mistet. Men festivalleder Tommy Lørdahl trosser altså alle hindringer og arrangerer nok en festival, denne uken.

Riktignok i litt mindre målestokk enn tidligere, men med et såpass lekkert program at en sulten cineast bør føle seg passelig mett og svært fornøyd etter fem dager med eksklusiv servering. Lørdahl har gjennom sin lange fartstid som filmjournalist og festivalarbeider bygget opp et rikt kontaktnett over hele verden, som ofte gir ham særlig gunstige avtaler og titler andre festivaler her til lands bare kan drømme om å få has på.

Programmet ble sluppet for et par uker siden, og ligger tilgjengelig på festivalens hjemmesider. Av de 22 titlene (en for hvert festivalår?) er det vanskelig å plukke ut et fåtall, men for å guide deg som ikke har tid til å sette av hele dager på Filmens hus denne uken, presenterer vi fem høydepunkter du er nødt til å få med deg, hvorav vi har sett tre av dem, og har gode tanker om de to resterende.

Oslo Internasjonale Filmfestival går av stabelen i dag og slutter søndag 25. november.

*

Amour (Frankrike/Østerrike, 2012) av Michael Haneke

Vises én gang: søndag 25.11. kl. 20:00 i Tancred (Filmens hus).

Michael Haneke tok sin andre Gullpalme for Amour (han vant også for sin forrige film, Det hvite båndet i 2009) og Montages’ Cannes-utsendinger var regelrett sønderknuste når de forlot festivalpalasset en tidlig morgen i mai. Umiddelbart etter visningen tok vi opp podcast for å formidle noen av inntrykkene vi satt igjen med – uten å røpe for mye av filmens innhold for lytterne. Amour en film om kjærlighet og død, om hvordan noens kjærlighet til en annen får sin uunngåelige straff når alderdommen inntreffer. Nesten hele filmen utspiller seg i det gamle ekteparet Georges og Annes leilighet, og skildrer den smertefulle og langsomme overgangsfasen etter Annes hjerneslag, når hun sakte men sikkert mister kontakten med seg selv og omverdenen. Tilbake står mannen – har livet lenger noen mening for ham?

Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva begår hjerteskjærende rolleprestasjoner, og Hanekes destillerte filmspråk har aldri vært mer ekspressivt, nesten bergmansk. All den tid Haneke har brukt på å dekonstruere og ta avstand fra forføreriske grep, er det noe unevrotisk og sindig over formen her – som om den østerrikske mesteren ikke lenger har noe å bevise. I så måte er Amour en «gammelmanns film», men i beste forstand.

Amour er nok årets definitive festival- og kritikerfavoritt, men også mest emosjonelt rystende film, så stålsett deg før du entrer kinosalen. Lytt til vår podcast og se filmen på OIFF – en måned før den kommer på norske kinoer.

http://youtu.be/rWi56-YJVT4

*

Cosmopolis (USA, 2012) av David Cronenberg

Vises tre ganger: onsdag 21.11. kl. 20:30 på Sentrum Scene, lørdag 24.11. kl. 20:10 i Lillebil (Filmens hus) og søndag 25.11. kl. 22:00 i Lillebil.

«Som i De Lillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk toneleie som dessverre blir mer oppstyltet og blekt enn kraftfullt. Jeg har i grunnen alltid likt Robert Pattinson som skuespiller, og han bærer med seg en viss elektrisitet inn i Eric, men rollefiguren er skrevet på en måte som gjør at oss tilskuere aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi gjorde med Christian Bales beslektede Patrick Bateman i Mary Harrons skammelig undervurderte American Psycho-adapsjon. Og hva angår tematisering av konsumkulturens feminiserte pyntemaskulinitet, når ikke Cosmopolis opp til knærne til hverken American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider opplever jeg Cosmopolis som vulgært pretensiøs og poserende.»

Slik skrev undertegnede om Cosmopolis etter pressevisningen i Cannes, og oppsummerte den som pratete og tom. Jeg avsluttet omtalen med å bedyre nødvendigheten av et gjensyn før en endelig dom, og som antatt endte jeg opp med å like filmen langt bedre når forventningene ble mer i takt hva filmen faktisk var; en film om tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten emosjonell dybde – så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den insisterende «glassruten» mellom oss og rollefigurene. Dersom David Cronenberg har gått inn i en fase der han diskuterer mulighetene som befinner seg i teaterets konsentrerte rom, bare sett gjennom et filmkamera, kan det neppe bli mer utfordrende eller interessant enn Cosmopolis.

*

Laurence Anyways (Canada, 2012) av Xavier Dolan

Vises to ganger: lørdag 24.11. kl 21:00 i Tancred (Filmens hus) og sørdag 25.11. kl 17:00 i Tancred (Filmens hus)

For to uker siden skrev jeg en lang appell til landets distributører om at noen må ta til seg Xavier Dolans Laurence Anyways – som uten sidestykke er årets største filmopplevelse. I skrivende stund har ikke Montages mottatt en eneste tilbakemelding på denne oppfordringen, så kanskje blir OIFFs to visninger de eneste mulighetene du får til å se dette overveldende verket på stort lerret.

Jeg har ikke mer å tilføye – her er et par utdrag fra artikkelen:

«Xavier Dolan har fått mang en fantasiløs Mozart-merkelapp strøket på skjorten sin, men i den grad sammenligningen kan sies å være rettmessig, er det ikke som en innlysende anerkjennelse av at ungfolen allerede har rukket å lage tre filmer med visning i Cannes. Det er fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et forstummende mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. (…)

At en gutt i begynnelsen av tyveårene besitter innsikten til å kunne skildre vanskelige problemstillinger hos voksne mennesker halvveis i livet, er i sannhet besnærende, og foruten evnen til å nedfelle tematikken i symbolladede bildekomposisjoner, med en utrolig forståelse for hvordan kompromissløs bruk av lys og farger kan forsterke rollefigurenes indre, er også Dolan en begavet manusforfatter. Fundamentet som binder denne veldige konstruksjonen sammen, er en virkelig vakker tekst som både ivaretar melodramatisk intensitet og tillater rom for ettertanke, som er verbalt høylydt og lavmælt om hverandre.»

*

The Pervert’s Guide to Ideology (Storbritannia, 2012) av Sophie Fiennes

Vises to ganger: ondag 21.11. kl. 17:15 på Sentrum scene og fredag 23.11. kl. 17:00 i Tancred (Filmens hus).

Den spinnville slovenske filosofen Slavoj Žižek er tilbake for å bevisstgjøre deg på filmklassikernes «egentlige» innhold. I The Pervert’s Guide to Cinema (2006) bød Žižek på noen uforglemmelige, psykoanalytiske nærlesninger av blant annet Alfred Hitchcock og David Lynchs filmer, farget av hans pussige og karismatiske fremtreden. I The Pervert’s Guide to Ideology forsøker han og regissør Sophie Fiennes å gi oss en rikere forståelse av hvordan film kan formidle ideologi, og hvordan drømmene – og filmene – former vår kollektive tro og praksis.

Festivalprogrammet forteller oss at Žižek «undersøker klipp fra mer enn 20 filmer som hjelper ham å klikke seg gjennom kapitalisme, fascisme, forbruk, stalinisme, religion og mer. Denne gangen er filmer som A Clockwork Orange, Taxi Driver, The Sound of Music, Titanic, Brazil, Jesu siste fristelse, Haisommer, Zabriskie Point og mange flere inkludert.»

Dette gleder vi oss stort til! Har du ikke opplevd Slavoj Žižek tidligere, er det på høy tid å bli kjent med en av Europas mest underholdende formidlere.

*

Spring Breakers (USA, 2012) av Harmony Korine

Vises to ganger: fredag 23.11. kl. 22:00 i Tancred (Filmens hus) og lørdag 24.11. kl. 19:15 i Tancred.

Spring Breakers er nok filmen undertegnede ser aller mest frem mot å se på OIFF, og det var en gledelig overraskelse at festivalsjef Lørdahl hadde klart å fiske til seg denne ettertraktede tittelen, ettersom Spring Breakers ikke har amerikansk premiere før i mars (og da ikke uten et visst kommersielt potensiale). Enfant terrible Harmony Korine fikk overraskende god mottagelse for denne på papiret lurvete filmen under Venezia-festivalen tidligere i høst, som redaksjonsmedlem Sveinung rapporterte i sin optimistiske artikkel:

«Korines forkjærlighet for søplete populærkultur er visstnok svært tilstedeværende også i Spring Breakers. David Rooney i The Hollywood Reporter har følgende kommentar til Francos rolletolkning: «Playing a Florida white-trash gangsta with beaded cornrows and a gleaming mouthful of metal, he’s a cross between Bo Derek in 10 and Richard Kiel in Moonraker. At one point he sits poolside at a cheesy white grand piano and sings a Britney Spears ballad while three co-eds in DTF pants and pink ski masks do an impromptu dance routine with AK-47s». Dette høres jo unektelig lovende ut.

Oliver Lyttelton i The Playlist sin beskrivelse av filmens visuelle uttrykk som «legitimately fantastic» gjør dessuten at man kan håpe på noe mer enn et trashy formspråk, særlig når han beskriver filmen som «a curiously mainstream (at least by Korine’s standards) crime/exploitation picture — that could be described as Drive by way of Russ Meyer, Terry Richardson and Point Blank». Filmen ser ut til å more kritikerne mer enn den provoserer, men kanskje et konservativt USA-publikum vil oppleve den annerledes. Ved å la Disney Channel-jentene Vanessa Hudgens og Selena Gomez sprade rundt i bikini blant kokain, våpen og bannskap, tar nok Korine et lite strupetak på familievennlig moral-TV.»

Jeg er like forventningsfull som min kollega, og vil tillegge at Spring Breakers også har høstet mye ros for sitt virtuose fotoarbeide, signert Benoît Debie, som har begått noen av 00-tallets fremste prestasjoner bak kameraet i Gaspar Noés filmer Irreversible og Enter the Void (og Lucile Hadzihalilovichs oversette Innocence).

http://youtu.be/3SiHa6gVuyI

Andre stalltips: Penance (Kiyoshi Kurosawa), Pieta (Kim Ki-duk), Blondie (Jesper Ganslandt) og Gregory Crewdson: Brief Encounters (Ben Shapiro).