En skuffende konspiratorisk filmanalyse: Room 237

BIFF 2012: Room 237 har blitt kraftig hypet opp etter at den ble vist på Sundance tidligere i år. Filmen lover oss et dypere perspektiv på Stanley Kubricks legendariske The Shining (Ondskapens hotell), men roter seg bort i spekulative konspirasjonsteorier.

Det som kunne vært en gylden anledning til både å fremme filmanalyse og i tillegg gi nye måter å se et kanonisert verk på blir dessverre skuslet bort på useriøse og slette analyser. Rodney Aschers film er farlig nær med å redusere The Shining til et traurig filmverk.

Handler The Shining om amerikanernes utslettelse av indianerne? Eller kanskje om holocaust? Room 237 bruker fem forskjellige personer, alle amerikanere, som beretter om sin første opplevelse med filmen og deretter sin lesning av den. Noen av tolkningene har jeg hørt før, som for eksempel den om indianerne. Det er interessant, eller i hvert fall informativt, å bli gjort oppmerksom på at Kubrick har plassert plakater og bilder av indianere, til og med suppebokser med et indianerhode på. Jeg kjøper absolutt den tolkningen, ettersom filmen virker til å ha mange referanser til folkemord og «The White Man’s Burden», som Jack formulerer seg i filmen.

Andre opplysninger, som for eksempel hvordan en overtoning av hotellet viser en perfekt symmetri mellom mønen og en stige i hotellets lobby (en såkalt match cut), er morsomme å bli vist fordi vi blir klar over hvor perfeksjonistisk og visuell Kubricks stil var. Men Room 237 reduserer dessverre filmanalyse til en paranoid persons leting etter symmetri og skjulte budskap. Regissør Ascher har nemlig hentet inn samme type folk som påstod at The Beatles byttet ut Paul McCartney med en dobbeltgjenger, siden den ekte Paul visstnok døde i en bilulykke. De samme typene som satt og spilte av Led Zeppelin-plater baklengs og i fullt alvor mente at der befant seg skjulte budskap om djevelen.

På denne måten roter Ascher seg inn i en labyrint (ikke ulik den utenfor Outlook Hotel) av useriøsitet som han ikke finner veien ut av. Kanskje hadde det vært tålelig hadde det bare vært et par isolerte konspirasjonsteorier i denne filmen. I stedet gjennomsyres den av ideer så konstruerte og usammenhengende at man blir sittende utålmodig og riste på hodet. For det blir fryktelig langtekkelig når man må sitte og vente på at en The Shining-fanatiker med munndiaré skal bli ferdig med tåkepratet sitt.

Jeg lærte blant annet at opptakene fra den første månelandingen var spilt inn i studio og regissert av Stanley Kubrick. Visstnok plaget denne hemmeligheten ham så mye at han måtte kode det inn i The Shining. Om du setter deg ned med en penn og en blokk og lager en plantegning av alle rommene og gangene vist i filmen, så stemmer ikke alt overens, ufattelig nok… Og spiller du av scenen fra jobbintervjuet i sakte film, ser du at Kubrick får kontorrekvisitta til å bli et fallossymbol noe som hentyder til at hotelleieren er seksuelt interessert i Jack. Noen av disse tolkningene kan kanskje være morsomme å høre en kortversjon av, men å sitte og observere lange analyser av dem er ikke like gøy. Og således følger det på rekke og rad med dårlige og uinspirerende drøftinger som nesten utelukkende virker usannsynlige.

På den tekniske siden er heller ikke alt som det skal være med Room 237. Ascher har dårlig lydopptak av enkelte av sine intervjuobjekter og mange av klippene han viser utenom Kubricks filmografi, flere fra kjente filmer, er av så dårlig kvalitet at de virker hentet fra en kornete YouTube-video. I tillegg unnlater han å vise ansiktene til disse intervjuobjektene eller oppgi hvem av dem som prater. Dermed vet man ikke om man hører analysen til han fornuftige i begynnelsen eller han gærningen som snakket om månelandingen.

Filmens beste del er da en filmklubb i New York finner på å vise The Shining forlengs og baklengs parallelt ved å prosjektere bildet av filmen baklengs over det som blir vist forover—en strålende idé som beriker filmen fordi scenene blir vist i en ny kontekst og vi ser hvordan Kubricks strålende komposisjoner komplimenterer hverandre. Men så, symptomatisk for Room 237, begynner de å argumentere for at det var meningen at de skulle spilles av på denne måten.

Room 237 er dessverre et dårlig forsøk på å gi ny forståelse rundt et fascinerende filmverk og som på spekulativt vis roter seg bort i useriøse analyser. Det som kunne vært et perfekt format til å vise hvor inspirerende og berikende en god analyse kan være, blir i stedet til et banalt puslespill for paranoide amerikanere.