Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Blikktrommen vises torsdag 11. oktober kl. 18.00 på alle cinematekene. God film!
*
Oskar nekter å vokse og alt han vil her i verden er å slå på den vesle blikktrommen sin. Trosser du ham, setter gutten i et forferdelig skrik som knuser glass. Filmens larmende skrik makter imidlertid ikke å overdøve dets mangler. For ser en bort i fra at deler av Blikktrommen er skamløst underholdende og deilig provoserende, kan man avsløre en film som ikke rommer fullt så mye som den gir seg ut for.
Volker Schlöndorffs filmatiske bearbeiding av den tyske forfatteren Günter Grass‘ roman med samme navn, har skapt både begeistring og kontroverser siden den ble lansert. I 1979 delte filmen Gullpalmen med Francis Ford Coppolas Apocalypse Nå under filmfestivalen i Cannes, vant en Oscar for beste utenlandske film og var i tillegg en betydelig publikumssuksess i Tyskland. I ettertid av lanseringen kom det derimot reaksjoner mot at filmens hovedrolleinnehaver David Bennent, da elleve år, simulerte sex med sin tretten år eldre kvinnelige medskuespiller. I en scene begraver Bennent tilsynelatende ansiktet sitt i det nakne skrittet til kvinnen. Tilsynelatende fordi Schlöndorff strengt tatt brukte filmtriks, men likevel ser det ut som om den unge skuespilleren gjør alt sammen på ordentlig. Det var nok til at Canada stemplet filmen som barnepornografisk og staten Oklahoma i USA forbød den og truet med å gå til sak mot de som hadde anskaffet seg kopi på hjemmevideo. Anmeldelsen ble siden trukket tilbake og i 2004 relanserte Criterion Collection filmen for det brede amerikanske publikum.
I 2006 oppstod nok en skandale da Günter Grass røpet at han var frivillig medlem av Waffen-SS, inngått så sent som i 1944. Mange har derfor gått langt i sin fordømmelse av den nobelprisvinnende forfatteren og prøvd å diskreditere hans virke. Uansett hva man mener om Grass krigsdeltagelse, burde ikke det ødelegge opplevelsen av hans kunst – og heller ikke av denne filmen. Blikktrommen kan med bakgrunn i Grass sine nylige innrømmelser leses som forfatterens oppgjør med seg selv, og sin egen nazistiske fortid.
There was once a credulous people… who believed in Santa Claus. But Santa Claus was really… the gas man! — Oskar Matzerath
Åpningen av Blikktrommen er filmens sterkeste del. Den begynner med en pseudo-skapelsesberetning hvor Oskars bestemor gjemmer en mann på flukt fra politiet under skjørtet sitt. Hun blir gravid av episoden da mannen tok seg friheten med å åpne buksesmekken mens han var i sitt lille tekstil-asyl, og hun føder deretter Oskars mor. Schlöndorff portretterer den store potetåkeren nesten som et mytisk ødeland og sår dermed frøene for den nesten utenomjordisk merkverdige Oskar. Filmet delvis med et gammeldags håndsveivet kamera og med en bruk av såkalte iris shots, manes det frem en fengslende stumfilmestetikk kombinert med Maurice Jarres gåtefulle lydspor, bestående av overtoner spilt av en såkalt fujara-fløyte. Effekten er kledelig mystisk og viser oss at denne filmen tar for seg noe utenom det vanlige — et fint filmatisk nikk til Grass’ magiske realisme.
Oskars mor har heller ikke noe A4-liv når det kommer til kjærlighet. Hun har et forhold til to menn, en polsk og en tysk, og Oskar ser på seg selv som et produkt av denne ”treenigheten”, som han kaller det. Det er dermed uklart hvem som egentlig er hans far, men rent symbolsk virker det til å spille på Gdansks splittede posisjon som fristat mellom Polen og Tyskland — et liminalt sted hvor de to kulturene møtes.
Videre kommer filmens beste øyeblikk når Schlöndorff viser oss fødselen av filmens hovedperson. Bildene av en ufødt Oskar som ser alvorlig, nesten ondt i kamera fra livmoren er et forunderlig og arresterende bilde som setter tonen for resten av filmen — han viser nærmest en motvilje mot å bli født! Traumatisert ligger han i vannstampen og holder hendene beskyttende opp mot hodet sitt mens han stirrer olmt på sine lykkelige foreldre. Hans kroppsspråk viser at han lengter tilbake til livmoren, et motiv som senere manifesterer seg i hans ødipale dragning mot sin mor. Det hintes også til at Oskar er klarsynt, for når han fødes får vi se at han allerede da visualiserer seg selv som gutt med blikktrommen festet på kroppen. Gutten er virkelig noe utenom det vanlige.
Når Oskar er tre år nekter han å vokse mer, og på magisk vis klarer å stanse sin vekst ved å kaste seg ned kjellertrappen. Dette er et av de mange symbolske elementene som gjennomsyrer Blikktrommen. Er motviljen mot å vokse Oskars samfunnsprotest som skal symbolisere hvor fæle og avstumpete voksne mennesker blir? Eller er det en direkte hentydning til en infantil og naiv tysk folkegruppe som kunne støtte nazistenes krigspropaganda? Dette kommer jeg tilbake til.
Oskars ødipaIe dragning mot sin mor kommer tydelig frem i en sekvens hvor han følger etter henne og finner ut at hun har et kjærlighetsforhold på si. I et uttrykk av sjalusi klatrer han opp i et tårn, trommer høyt på trommen sin og skriker så høyt at alle vinduene i byen knuser. Den freudianske tematikken kan ses på som et nøkkelelement i Blikktrommens symbolske univers, der Oskars progresjon starter med en sterk morskjærlighet og ender i en kamp mot farsfiguren.
Hvordan skal vi egentlig forstå Oskar? Er han et uskyldig barn som protesterer mot den uretten han ser rundt seg? Jeg tror Oskar er en drittunge — en kald og kynisk person som nekter å bry seg om omverdenen, men som i stedet vil leve i sitt eget fantasiunivers. Han lar gjerne liv gå tapt så lenge han får ha blikktrommen sin. Mot slutten viser Oskar sin ondskapsfulle side når han med overlegg får sin far drept— en far som blir portrettert som en rimelig sympatisk fyr til tross for sin naziparti-virksomhet. Når Oskar og hans familie blir ransaket av russiske soldater som har inntatt Gdansk, stikker han sin fars nazi-pin i hånden hans. I et desperat forsøk på å unngå å bli avslørt som nazist prøver Oskars far å svelge den. Han setter den i halsen og i tumultene som følger blir han skutt av en russisk soldat. Oskar har indirekte begått farsdrap og fullbyrder de ødipale tendensene vi har sett tidligere i filmen. Han har også kuttet sin nazistiske tilknytning og hendelsen kan således tolkes som Tysklands bitre oppgjør med sin egen slekt.
Blikktrommen blir til slutt kastet i farens grav; krigshissingen er over og Oskar kan endelig bli voksen igjen. Dette indikerer at hans avgjørelse om å slutte å vokse er direkte knyttet til fascismen, for først når fascismen er død og begravd vil han omsider vokse opp. Tysklands infantilitet er derfor direkte knyttet til hovedkarakteren — et element som kan oppfattes som en overforenkling av de intrikate sosiale hendelsene som filmen dramatiserer. Dermed mislykkes Blikktrommen i å formidle komplekse tanker med sin symbolikk, som heller blir et litt banalt element. I en forlengelse av symbolikken knyttet til den tyske populasjon under krigstiden, kan trommen forstås som krigstrommen som maner folket frem og likeså kan Oskars glassplintrendre skrik hentyde til den destruksjonen tyskerne hadde utrettet. Oskar er med andre ord en legemliggjøring av Tysklands høyrevridde befolkning.
Bortsett fra den imponerende åpningssekvensen jeg allerede har nevnt, tilfører ikke Volker Schlöndorffs estetikk Grass’ beretning noe av vesentlig betydning. Selv om jeg ikke har lest Grass roman, får jeg lite ut av Schlöndorffs stilistiske grep. Han virker til å ha iscenesatt romanen i stedet for å la formen tillegge historien dybde. Det er vanskelig å finne visuelle motiv i mise-en-scène eller distinkt kamerabruk som tilfører mening i seg selv. Schöndorffs bidrag er derfor begrenset til å lage en sømløs beretning om den rare Oskar. Han har dermed en narrativ tilnærming til mediumet; hver scene leder deg videre til den neste uten noen form for kontemplering eller utbrodering av selve fortellingen. Resultatet oppleves derfor tynt fordi vi alltid presses videre til en ny setting og et nytt handlingsforløp. Filmens største styrke finner vi i unge Bennent, som har en kommanderende og fengslende persona – sentralt for filmens sjarm. Men helheten blir veldig oppstykket. Det er for mye plott som skal gapes over, hvilket også får utover karaktertegningene.
En annen innvending jeg har til Blikktrommen er at den maner frem allegorier og symboler som ikke beriker det den refererer til. I en scene ødelegger Oskar et nazi-møte da han overdøver marsjtrommene med en valsetakt som får de sinte nazistene til å begynne å danse. Her blir symbolikken banal fordi sekvensen kommuniserer noe sånt som: «Hvorfor er de så sure? Hvorfor kan de ikke bare glemme den dystre ideologien og danse i stedet?». Blikktrommen forteller oss derfor svært lite om samfunnet den kritiserer. Det mangler elementer i filmen som gjør symbolikken og allegoriene virkelig slagkraftige. I stedet blir de som små og fornøyelige, men naive episoder som ikke makter å være så subversive som filmen prøver på.
Filmens jødiske rollefigur er kraftig underutviklet. Han eier leketøysbutikken hvor Oskar får sine blikktrommer fra, vi får se han prate med Oskar, han blir kastet ut av begravelsen til Oskars mor fordi han er jødisk og i neste øyeblikk har han begått selvmord — en handling som ikke gjør inntrykk fordi vi knapt har blitt kjent med karakteren. Vi får ingen innblikk i denne personens liv og han fremstår i det hele tatt som en karikatur. Da han alene later til å representere det jødiske folk, virker det nokså spekulativt at han knapt er med i en film som nettopp dramatiserer et lands behandling av hans etniske gruppe.
Blikktrommen er en underholdende film, men det oppstår mange dissonanser når man tenker nærmere på hva den faktisk formidler. I alle tilfeller har filmen opparbeidet seg solid kultstatus og inneholder et par virkelig gode sekvenser som alene gjør den vel verdt å se. Surrealistisk og forstyrrende som den er, kan jeg i alle fall erkjenne at Schlöndorffs film er uforglemmelig, på tross av innlysende mangler.