Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. 2001: en romodyssé vises torsdag 4. oktober kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Oslo, som viser den 2. og 3. oktober). God film!
*
Både navnet til Stanley Kubrick og hans hovedverk 2001: en romodyssé fra 1968 har blitt legendariske. Filmen dukker stadig opp i aller øverste sjikt når status skal gjøres opp om de beste filmene gjennom tidene. Det er et usedvanlig rikt verk med mange innganger og nøkler, men for meg personlig har filmen fascinert aller sterkest som en filmatisk hypnosetilstand.
2001: en romodyssé var faktisk den aller første filmen jeg så flere ganger, da den ble nyutsendt på Colosseum kino i Oslo rundt 1980. Selv om jeg ikke hadde peiling på film den gangen, forsto jeg likevel at dette var noe helt spesielt. Det som først og fremst er umulig å glemme er hvor absolutt trollbindende opplevelsen var. Det ble flere gjensyn på Colosseum den sommeren, og flere skulle det bli ved senere anledninger opp igjennom årene. Min betingelsesløse og intuitive omfavnelse av filmen ved de første møtene ble etter hvert gradvis supplert av en økende forståelse for hvorfor filmen hadde nettopp en slik hypnotisk effekt. Jeg skal her kort skissere ti forskjellige elementer som jeg mener danner fundamentet i Kubricks hypnotiske system for filmen.
1. Labyrintiske gjentagelser
2001: en romodyssé består av flere klart adskilte deler, og den suverent beste er den lange, sugende seksjonen der vi følger romskipet Discoverys ferd mot Jupiter og konflikten som etter hvert oppstår mellom den ufeilbarlige datamaskinen HAL 9000 og de to romfarerne om bord. Det er også her filmen er på sitt mest hypnotiske, men fundamentet er lagt helt siden starten av filmen. Et av de viktigste visuelle motivene i filmen er sirkelen, som blant annet manifesterer seg i de utallige runde himmellegemene, via utformingen av den lille romkapselen som spiller en så stor rolle i filmen og «hodet» på det store romskipet, og, helt ned på detaljnivå, i nærbildene av romfarernes pupiller og i HALs sirkelformede kamera-øye.
Himmellegemene opptrer i flere sett, og inne i hvert sett i stadig nye konstellasjoner og filmet fra stadig varierende kameravinkler. De samme objektene gjentas og gjentas, med nærmest nevrotisk påpasselighet, samtidig som vi ser dem med stadig «nye øyne». Resultatet er en merkelig følelse av nærmest total stillstand, som samtidig er prisgitt en kaleidoskopisk og konstant omskiftelig verden. Dette nedfelles på en rekke andre måter i filmen, kanskje aller mest minneverdig i scenen der en av romfarerne har blitt stengt ute fra romskipet og venter ute i romkapselen mens han forsøker å få HAL til å åpne luken til skipet. Det blir en slags stillingskrig der intet skjer, men Kubrick filmer situasjonen via et utall forskjellige innstillinger. Videre blir selve romskipet i løpet av filmen avbildet fra stadig forskjellige vinkler. Dets «dans» med romkapselen, som stadig er ute i nye oppdrag rundt skipet, blir gjenstand for en nærmest fetisjerende oppmerksomhet, men dansen filmes like fullt med omhyggelig variasjon.
Kubrick vender ofte tilbake til romfarernes dagligliv, der de oppholder seg i den sirkelformede hovedseksjonen, men de blir stadig filmet fra nye, oppfinnsomme vinkler. Det samme skjer når en av romfarerne befinner seg inne i hovedkontrollrommet til datamaskinen for å slå den av, der kameraet penetrerer rommet fra alle mulige kanter med en svimlende og desorienterende effekt. Resultatet av alt dette er at det skapes en slags labyrint av gjentagelser, der stillstand og konstant variasjon eksisterer side om side. Kulminasjonen av denne labyrinten får vi i filmens epilog, der rom og tid faktisk bryter sammen, og en rekke motiver fra tidligere i filmen opptrer på ny, men nå i svimlende og «uforståelige» konstellasjoner. Her er det forøvrig ikke bare vi som er hypnotisert, men også den ekstremt desorienterte, stivt stirrende astronauten (se artikkelens hovedbilde).
Parallelt med dette gjentas en rekke situasjoner i filmen, men nå med en ofte eksakt duplisering av kameraplasseringer – en duplisering som utføres med like stor nevrotisk påpasselighet som variasjonene – blant annet drar romfarerne ut to ganger i romkapselen i forbindelse med den angivelig defekte enheten AE-35.
2. Dvelende tempo
For folk som ikke liker 2001: en romodyssé er nok det lave tempoet den største anstøtssteinen. Effekten forsterkes av alle gjentagelsene i filmene, som – det er ingen bønn! – framstilles med den samme søvngjengeraktige hastigheten hver bidige gang. Blant mye annet, er Kubrick igjen glad i romkapselen og romskipet. For eksempel ser vi stadig romkapselen foreta ulike operasjoner utenfor skipet, og dessuten ser vi luken til romskipet åpne seg og romkapselen gli ut av skipet. Til og med når filmen har gjort et nytt sprang i handlingen og vi skal legge ut på den dramatiske og berømte «Stargate»-sekvensen, åpnes luken like langsomt og kapselen glir ut like langsomt, som alltid før i filmen. (Det dvelende tempoet forhindrer likevel ikke at konflikten mellom HAL og romfarerne er drivende spennende.)
3. Metodisk tilnærming
Ubønnhørlig er et av nøkkelordene for Kubricks tilnærming til dette materialet. Et annet er metodiskhet. For i all langsomheten er det er en ubønnhørlig logisk utvikling i nesten alt vi ser, fra første til siste sekund i filmen. Tidlig i filmen følger vi en romferge på vei mot en romstasjon, og alle objektene vi ser har en helt presis funksjon i forhold til hverandre. Senere ser vi et annet fartøy som drar videre til Månen og lander der, i en forbløffende spesialeffekt-sekvens der vi hele tiden tror at enden er nådd. Kubrick byr imidlertid hele tiden på et nytt og overraskende ledd i kjeden av begivenheter, der hver handling metodisk fører til den neste som tannhjul i et urverk. Samtidig, på et tematisk og overordnet nivå, presenterer filmen en eneste lang handlingskjede helt fra menneskets spede begynnelse til dets gjenfødelse.
4. Symmetriske billedkomposisjoner
Utover i den lange HAL-sekvensen kan man etter hvert nesten ikke feste blikket uten at det faller på en omhyggelig symmetrisk billedkomposisjon. Filmen blir som en labyrint av bilder der man likevel alltid ender opp samme sted, i en nesten marerittaktig ensformighet. Man kan gjerne si at Kubrick har nedfelt sin egen legendariske perfeksjonisme i filmen slik at den får en kvelende (naturligvis intendert) effekt.
5. Fargene
Som et tegn på hvor rik og motsetningsfylt 2001: en romodyssé er, eksisterer imidlertid denne iskalde og sterile perfeksjonismen side om side med en surrealistisk og nærmest overgrodd tilnærming. Den gir seg utslag mest av alt i en til tider absurd, pop art-aktig spraglete fargebruk. Den utstrakte bruken av reflekser i romfarernes romhjelmer er også viktig. (I tillegg kommer naturligvis den psykedeliske «Stargate»-sekvensen.)
6. Pustingen
Kubricks kanskje mest geniale, og iallfall det mest suggerende, grep i filmen er bruken av pustingen til romfarerne når de befinner seg inne i romdraktene. I hvert bilde der handlingen presenteres fra romfarernes ståsted skyves pustingen deres helt fram i lydbildet. Oftest skaper dette en jevn og praktfull rytmefølelse, men spesielt effektfullt blir det i de nervepirrende sekvensene der de må forlate romkapselen for å springe ut i verdensrommet for å sjekke ut enhet AE-35 på nært hold. Det var ganske spesielt å sitte i en full sal på Colosseum der jeg gjetter på at alle pustet i takt med rollefigurene! I andre passasjer i filmen, for eksempel i stillingskrigen der romfareren forsøker å komme inn i skipet, veksles stadig den tunge pusten fra bildene inn i romkapselen med en øredøvende stillhet i totalbildene utenfor romkapselen, med en uhyre hypnotisk effekt. Samtidig skaper det en poetisk opplevelse det er vanskelig å sette ord på.
7. Lydbildet
Nettopp pustingen leder oss over på lydbildet generelt. Jeg er ikke noen ekspert, men jeg vil anta at denne filmens lyddesign var banebrytende. Den er iallfall frapperende gjennomarbeidet. Fra de første visningene husker jeg godt hvordan den diskrete, ubønnhørlig jevne bakgrunnsduringen inne i romskipet føltes usedvanlig suggererende, og inne i romkapselen gir instrumentene stadig fra seg en dempet kakofoni av virrende, klakkende og klaprende lyder. Filmen inneholder også minst fire forskjellige alarmsignaler og sirener, den ene mer spennende enn den andre. Spesielt den buldrende, prustende alarmen som utløses når romfareren gjør seg klar til å sprenge seg vei inn i romskipet igjen er uforglemmelig, og gir opplevelsen av hele denne scenen et rituelt preg.
8. Instrumentpanelene
Noe annet jeg husker jeg var fryktelig fascinert av, var alle de mystiske tre bokstavers kodene på filmens utallige instrumentpaneler. De kommer og går, vandrer fra panel til panel, i stadig nye permutasjoner. Kubrick er også svært glad i å vise diverse skilt med instruksjoner og navn på gjenstander og instrumenter.
9. HALs stemme
Kan det tenkes noe mer hypnotisk enn den umenneskelig jevne og behagelige stemmen til HAL 9000 (uforglemmelig gestaltet av Douglas Rain), som dessuten alltid finner de mest presise formuleringene? Keir Dullea som romfareren Dave Bowman er også temmelig maskinmessig. Et fremtredende trekk ved filmen er nettopp de demonstrativt flate rollefigurene, som konstant utveksler tomme fraser med hverandre. For å si det med Grete Maigret i Som du ser meg, føler man seg nesten «invadert av tomt prat».
10. HALs øye
Et av de mest demonstrativt gjentagende elementene i filmen er de stadige, mer og mer foruroligende nærbildene av HALs kamera-øye.
I denne svært suggererende filmen er det kanskje hans blikk som er det mest hypnotiserende elementet av dem alle?
