For en måneds tid siden presenterte Norsk filminstitutt høstens norske kinopremierer på Filmens hus. Når turen hadde kommet til Tina & Bettina – The Movie dukket hovedrolleinnehaverne Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen selv opp på scenen, for anledningen uten sminke og kostyme. De to var befriende ærlige om filmen. Med kommentarer som «26 utkast senere sto vi med et ganske decent manus» og «vi har klart å lage en ganske okei film», kom skuespillerne eventuelle surmagede kritikere i forkjøpet.

Williamsons beskrivelse av filmen som en blanding av Hannah Montana og Irreversible var veldig morsom, men kanskje ikke helt berettiget. Fra et sjangerperspektiv står i alle fall Tina & Bettina – The Movie nærmest den amerikanske high school-komedien, særlig den kyniske varianten – et sted mellom den pastellfargede snobbeskildringen Clueless og mer brutale Heathers og Bully, kanskje. En high school-film lagt til Smestad – «Skandinavias vestkant», slik området omtales som i filmen – er et spennende utgangspunkt for et lite snorkeldykk ned i den norske velstanden. Men er Tina & Bettina smart nok til å lykkes med noe slikt?

Produksjonsdesignet er det i alle fall ingenting å si på. Detaljene i filmen er på plass og utfyller på utmerket vis de bortskjemte overklasseungdommene. Her er Voss-vann, cupcakes og en hanskekledd dandy som ikke skammer seg over å bruke leppepomade-ball. Likevel føles ikke miljøskildringen snedig nok – til det er den for platt og forsiktig. Nå er sikkert ikke Tina & Bettina laget med samfunnskritikk for øyet, for dette er først og fremst en tøysete Torsdag kveld fra Nydalen-sketsj strukket utover det store lerretet. Problemet er bare at filmen ikke er «sprø» nok til å fungere som reinspikket fjas – det morsomste er faktisk filmens slørete, sosiologiske blikk. Smestad-tenåringene er del av en moderne, norsk overklasse, i en film som ikke akkurat studerer klasseinndelingen med nyanserte argusøyne. Gjennom de karikerte ungdommene vitses det med oppfatningen av østkant/vestkant-dikotomien, på en måte som er veldig overdreven, men samtidig ikke altfor langt unna sannheten. Det er i grunnen litt overraskende at en film med så bred appell henvender seg såpass mye til et Oslo-basert publikum, men med visse stedsspesifikke unntak vil nok de fleste Oslo-vitsene ha bredt nedslagsfelt.

Vi skal komme tilbake til stedstematikken, men la oss først kort oppsummere filmens handling: Tina (Williamson) og Bettina (Thodesen) er Smestad ungdomsskoles ubestridte dronningpar. De har en videoblogg der de tar for seg det de anser som viktig i hverdagens verden, blant annet inndelingen av klassevenninnene i kategorier – eller «labeler» – som «hore» og «nerd». I god, filmatisk high school-ånd er arketypene godt representert, der nerden Sigrund Dundrefoss (Else Kåss Furuseth) utgjør en sentral birolle. Tina og Bettinas regime trues når Synnøve Risnes (Triana Iglesias) begynner på skolen, ei jente som er minst like manipulerende som bloggerduoen og ganske mye penere. Intrigene og maktkampen bølger fram og tilbake mellom de involverte på ungdomsskolen, før konflikten når sitt høydepunkt i en popularitetskonkurranse mellom Dundrefoss’ bursdagsfest og Tinas Halloween-party.

Regissør Simen Alsvik gjør her sin spillefilmdebut etter flere år med kortfilm- og tv-produksjon. Da blir det lett å påstå at «dette synes» i Tina & Bettina, men det gjør det faktisk. Hans bakgrunn kler på sett og vis konteksten, siden filmmanuset er basert på en tv-sketsj, men selv om Tina & Bettina er ment å se ut som en filmatisering av jentebladet Julia, hindrer ikke dette resultatet i å være en pest for øynene. Lyset er for skarpt, fargene er skrikende og bildene ofte klønete komponert. Selve fortellingen er tidvis så dårlig fortalt at Tina & Bettina nesten ikke kan forsvares under merkelappen film. Handlingen humper seg fremover fra scene til scene, uten snev av musikalitet, ironisk nok godt hjulpet av filmens mange musikalske innslag.

Triana Iglesias imponerer faktisk litt som rapper i et nummer, men det er for mye sang og dans her, og for lite av det er virkelig morsomt. Det er muligens et tabu å trekke inn publikumsreaksjoner i en filmanalyse, men etter x antall innbakte musikkvideoer hadde jeg hørt opptil flere «herreguuuud» fra kjedede tenåringer i kinosalen. Hvis en tøysekomedie får dårlig kritikk kan det være på sin plass å dra målgruppekortet, men er Tina & Bettina egentlig det majoriteten av norsk ungdom vil ha?

Når det er sagt er det alltid et publikum for menn som kler seg i utspjåkede dameklær. Den type humor går fascinerende nok aldri av moten! Aksepterer man premisset er det nyanser å glede seg over hos Williamson og Thodesen – førstnevntes tolkning av Tina som en kontrollfreak i forsvarsposisjon er egentlig ganske god, mens Thodesens litt underlegne Bettina er enda bedre. Hun beveger munnen sjenert til siden og kikker flakkende rundt seg, er smartere enn Tina, men holder seg i bakgrunnen. Filmens store problem er ikke rollefigurene, men det dvaske manuset, som hverken er sprøyte galt eller skikkelig on-point i miljøskildringen.

Men så er det altså dette fokuset på stedstilhørighet som ender opp med å bli litt interessant. Her følger noen små spoilere, så hvis man vil oppleve filmen uten å vite om enkelte vendinger, bør man hoppe til det konkluderende avsnittet i bunnen av denne artikkelen. Tenåringene fra Smestad gjør mye narr av Groruddalen og andre Oslo-bydeler – ja, egentlig de fleste, det er bare Smestad som gjelder for Tina, Bettina og deres venner. Når Synnøve Risnes begynner på den nye skolen blir hun først gjort narr av fordi hun kommer fra Midtstuen («Midtstuen, drittstuen!»), men etter å ha forklart at Midtstuen ligger trygt plassert på Oslos vestkant slipper hun mer hets, i alle fall for en stund.

Det er bemerkelsesverdig hvor viktig stedet du kommer fra er for Smestad-ungdommene. Et sted i filmen tegner Tina til og med en grense mellom et fiktivt «øst» og «vest» på Smestad, der hun selv selvfølgelig tilhører vestkanten og vil ha med seg flere på laget. Tina og Synnøve er så og si like utspekulerte begge to og utsetter menneskene rundt seg for psykologiske spill, men til slutt innser de at de er like ille og egentlig bør være venner. Dette varer dog ikke lenge, for plutselig kommer avsløringen: Synnøve Risnes er ikke fra Midtstuen, hun er fra Stovner! For Smestad-gjengen er det helt uakseptabelt å ta en Groruddalen-jente inn i varmen. Synnøve etterlates ute i kulda og vips! – så er filmen over.

Ettersom jeg selv er fra Stovner/Høybråten, men flyttet derfra som ganske ung, er det vanskelig for meg å se akkurat dette aspektet ved filmen med et helt nøytralt blikk. Jeg har alltid vært fascinert av måten Groruddalen karakteriseres på, både av de som bor der og folk utenfra, antakeligvis fordi jeg selv føler at jeg tilhører «begge leire». Smestad-ungdommenes oppfatning av Groruddalen er nok like overdreven som alt annet i Tina & Bettina. Samtidig tar den, ut fra min erfaring, høyst reelle myter ganske på kornet. Når Tina og Bettina snakker skremt om «immigranter» handler det egentlig ikke om innvandrere, men om mennesker som tilhører en annen sosial rang enn den som utgjør konsensus på Smestad.

Identitetsdefinisjonen i Tina & Bettina kan plasseres i en sosiologisk tradisjon: Det moderne mennesket kan alltid legge fortiden bak seg, forandre seg og begynne på nytt. Hvis en «nerd» eller «hore» tilpasser seg omgivelsene sine, kan han eller hun til slutt slippe unna stigmatiseringen. Men stedet du opprinnelig kom fra vil prege deg for alltid – personligheten din kan du forandre, men er du fra feil bydel er løpet kjørt. I Tina & Bettina er bare fremtidsmulighetene ubegrensede hvis du kommer fra vestkanten.

Tina & Bettina – The Movie har dessverre blitt det spin off-produktet man kanskje forventet. Herfra kan det forhåpentligvis bare gå oppover med resten av den norske filmhøsten. Men tafatt humor og dårlig håndverk til side: kanskje filmens øst/vest-tematikk om ikke annet kan starte spredt debatt blant Oslos tenåringer?