Denne filmens tittel – ”Mer eller mindre mann” – avslører også tematikken i verket: det finnes forestillinger om hva en mann er og bør være – og hovedpersonen lykkes mer eller mindre med å leve opp til disse forestillingene.
Mange vil hevde at dette har vært det bærende temaet i norsk film på 2000-tallet. Denne gangen handler det om 35 år gamle Henrik (spilt av Henrik Rafaelsen) som gjennomgår en krise idet han konfronteres med voksenlivets realiteter. Igjen aktualiseres altså den betimelige debatten om menn i norsk film. Denne diskusjonen er imidlertid også blitt så forutsigbar, så inngrodd, så refleksmessig at før Mer eller mindre mann hadde hatt premiere dukket det opp flere blogginnlegg og kronikker som tok utgangspunkt i den uten at forfatterne hadde sett annet enn traileren (se her og her). Debatten er dessverre blitt så generell at den bommer på målet.
Svaret på spørsmålet om hvorvidt Mer eller mindre mann bidrar med noe nytt til det forslitte temaet er både ja og nei. Filmen viste seg iallefall å være noe annet enn det jeg hadde forventet, og ikke minst annerledes enn diskusjonen rundt den på forhånd hadde båret bud om. På mange måter er hovedpersonen Henrik annerledes enn de fleste av mennene som har vært så sentrale i norsk film. Dette er ikke ynglingen som får panikk når kjæresten gir ham ekstranøkler til leiligheten (som i Buddy, 2003) eller mannen som tilsynelatende har forspilt alle sjanser (som i Nord, 2009). Hovedpersonen her har, i alle fall på overflaten, tatt alle nødvendige steg inn i voksenlivet. Han er i et forpliktende forhold, han og samboeren, Tone (spilt av Janne Heltberg), har kjøpt en rekkehusleilighet i et fint strøk, han kjører en fin bil, de venter barn, han har gjort karriere og har en uspesifisert, lite stimulerende, men godt betalt jobb. Og alle disse stegene har han tilsynelatende tatt uten å protestere.
Mer eller mindre manns mest originale bidrag til den allerede rike floraen av menn på norsk film er kanskje skildringen av hvordan et såpass tilsynelatende komplett voksenliv kan være bygd på et vaklevorent fundament, på snarveier og uavklarte målsetninger. Og hvordan dette skrøpelige byggverket kan falle sammen når det møter motstand. Henriks voksentilværelse er full av midlertidige fluktmuligheter. Den lekne, ironiske tonen han og Tone har sammen er en del av kjemien og attraksjonen mellom dem, men den skaper også stadige muligheter for å avvæpne enhver alvorlig diskusjon med hjelp av tøys. Han omgås fortsatt med en stusselig kameratgjeng bestående av usjarmerende infantile barnemenn som Henrik egentlig synes å ha vokst fra. Og hver gang han og Tone havner i konflikt, drar han hjem til sin mor; de spiller enkle stykker for firhendig piano sammen, hun serverer saft og sjokoladepudding med vaniljesaus og kommer med formaninger om at han må spise ordentlig og ikke jobbe seg i hjel.
Det mest kjennetegnende ved dialogen i Mer eller mindre mann, som har fått mye skryt for sin naturlighet og troverdighet, er at den i stor grad er ikke-meningsbærende, ordene Henrik ytrer er like tomme for innhold som det absurde forretningsspråket han taster inn på datamaskinen på jobben: bestående av fantasier, omskrivninger, preget av en stadig søken etter fluktveier. På sett og vis er hele filmen en pedagogisk skildring av den smertefulle prosessen mot hvordan hovedpersonen skal kunne formulere tre setninger om hvordan han føler seg på slutten av filmen.
Og her tar regissør Martin Lund også for seg noen ytterligere forventninger til mannsrollen som ikke har vært like fremtredende i andre norske filmer: idealet om å lide tappert i stillhet. Henrik tier om det han er redd for, han klarer ikke og ønsker ikke å sette ord på sine bekymringer. Men han lykkes likevel ikke med å bite i seg smerten. Frykten kommer i stedet til uttrykk gjennom stadig rarere, stadig mer ubehagelig og grenseoverskridende adferd. Han er mistenksom og usikker overfor alle han møter, han ødelegger stemningen i sosiale situasjoner og distanserer nye bekjentskaper fra seg i flere effektive scener.
Det aller beste ved filmen er det nyanserike samspillet mellom Henrik Rafaelsen og Janne Heltberg, preget av intelligens og musikalitet, av en emosjonell ærlighet og overbevisende nærhet. Leken har tilsynelatende alltid vært en del av forholdet mellom de to. Én ting er at de nye rammebetingelsene, det nye ansvaret gjør at det ikke lenger alltid passer like godt å leke, visse ting blir for alvorlige til å spøke med. Men man kan også forestille seg at Henriks rølp var mer sjarmerende før, det er som om angsten og desperasjonen han ikke vil snakke om i stedet siver ut i de stadig mindre tiltalende spilloppene han kommer med. Henrik og Tone har sikkert iscenesatt fiktive krangler på kjøpesentret før, men de har kanskje ikke nødvendigvis inneholdt replikker som «Jeg kan hente telys hvis du tar den jævla aborten» eller «Jeg skal slå deg så hardt i magen at ungen renner ut.»
Utsagnene blir problematiske, ikke bare fordi de sies av en vordende far til sin gravide samboer, men først og fremst fordi den spøkefulle tonen ikke tar bort tvilen om at han gir uttrykk for et ubevisst ønske. Det har sikkert alltid vært elementer av noe makabert og innforstått i tonen mellom de to, men alt Henrik sier for å sjarmere samboeren i denne filmen er voldsfantasier, han er en «kjip, voldelig mann» som noen ganger skal voldta, andre ganger drepe henne (i en scene forsøker han å avspore en diskusjon om oppførselen sin natten før gjennom å late som at han kveler henne med en pute). På samme måte forandrer han alle tilløp til nærhet mellom de to til seksuelle tilnærminger med en enestående mangel på timing.
Filmen hadde antageligvis vært enda bedre hvis Tone også var utstyrt med noen særegne karaktertrekk og hvis hun hadde andre problemer og dilemmaer å forholde seg til enn en trøblete samboer. Det er symptomatisk at i de scenene hvor Tone ikke lenger er overbærende, men i stedet fortvilt og sint, så relateres dette alltid til kvalme, kramper og andre fysiske plager ved graviditeten, som en slags mangel på overskudd til Henriks påfunn.
Henrik søker hele tiden ensomheten, og det vanligste motivet i filmen er av hovedpersonen alene: alene i badekaret, alene foran speilet, alene idet en dør lukkes foran ham, alene i bilen, alene på øde gressplener og tomme gater nattestid, alene på et hotellrom, alene foran fjernsynet. Filmen er proppfull av slike bilder til den grad at de mister sin effekt. I en fin tagning forlater han festen de arrangerer i rekkehusleiligheten med samboerens kolleger fra forlagsbransjen. Kameraet følger ham fra stuen, men beveger seg på utsiden av huset, langs mursteinsveggen til de igjen møtes foran inngangsdøren. Han får stå der alene en liten stund, men bildet fylles snart av andre gjester som går ut for å røyke. Og han må videre, forlater bildet og går inn i natten, inn i mørket i mer enn én overført betydning.
Denne repetisjonen av motiver er også én av grunnene til at Mer eller mindre mann ikke fungerer helt som film. Den er for flat, for udynamisk, for monoman. Den oppholder seg hele tiden dypt inne i Henriks hode, i hans begrensede følelsesliv og opplevelse av verden og seg selv. Valgene han må gjøre er for enkle. Det er ingen vanskelige dilemmaer han eller vi må forholde oss til. Morsbindingen er åpenbart usunn, vennegjengen er åpenbart dårlig selskap. Den gjennomsympatiske samboeren er utvilsomt det beste som kunne ha hendt ham. Han har bare ett valg, og det er å ta seg sammen. Sjangermessig fungerer filmen heller ikke helt som komedie, den skaper ubehag oftere enn latter.
Martin Lund har likevel skildret enkelte originale perspektiver på den gamle historien om den 30-årige mannens vegring mot voksenlivet. Verre er det at filmens ideer om hva dette voksenlivet går ut på er så banale. I én av filmens første scener ber Tone Henrik om å danse uten ironi. Hvorfor, spør han. Fordi det er fint, svarer hun. Han får det ikke til, men hun klarer det. Og særlig mye lengre enn dette kommer aldri filmen i spørsmålet om hva det egentlig vil si å være mann, eller voksen, eller menneske, for den saks skyld.
Med denne ekstremt trivielle scenen (som er blitt flittig tatt i bruk i markedsføringen av filmen) som et slags anslag for resten av handlingen, plasserer dessverre Mer eller mindre mann seg i en tradisjon som har vært minst like beklemmende på 2000-tallet som debatten om mannen på norsk film: opphøyingen av en slags tom ”inderlighet”, av det naive og banale, ideen om at alt som mangler ironi har et slags moralsk overtak uansett hvor grunt og infantilt det måtte være.
