Denne artikkelen er aktuell i forbindelse med den norske kinopremieren på Ang Lees Historien om Pi (25. desember 2012). Saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med premieren på Kon-Tiki i august 2012.
*
Man må ha levd som en skipbrudden på en stillehavsøy for ikke å ha fått med seg at den norske storsatsningen Kon-Tiki har premiere denne uken. Filmen har så langt høstet gode kritikker, men også fått andre typer medieoppmerksomhet – for oss er det utvilsomt viktigst å fokusere på dens filmiske innhold. Et udiskutabelt faktum er uansett at Kon-Tiki er en reinspikket sjøfilm; et eventyr til havs, en farefull ferd på en flåte over Stillehavet.
Fra et perspektiv med sjøutsikt føyer Kon-Tiki seg dermed inn i en lang rekke av filmer som utspiller seg på havet. En ikke ubetydelig subsjanger – for livet til sjøs har blitt gjengitt på mange forskjellige måter – og i anledning Kon-Tiki-premieren har vi i Montages satt sammen vår topp 10-liste til kategorien «filmer på havet». Vi fant raskt ut at noen rammer måtte på plass – det renner over av sjøskildringer der ute og en del filmer som på papiret virker selvskrevne for mange, måtte ryke slik at vi fikk begrenset oss litt.
Ubåtfilmer, for eksempel, er en kategori som godt mulig kan få sin egen liste i fremtiden, med filmer som nylig avdøde Tony Scotts Rødt hav og John McTiernans Jakten på Rød Oktober, og ikke minst Wolfgang Petersens Das Boot. Det samme gjelder piratfilmer, naturdokumentarer og filmer som utspiller seg i et åpenbart fiksjonsunivers under vann – som The Abyss eller Finding Nemo. Filmer som The African Queen, Aguirre, der Zorn Gottes og Apokalypse Nå! utspiller seg på elver og er dermed diskvalifisert, mens vi har latt filmer som foregår i større innsjøer – slik som Kniven i vannet – kvalifisere til denne kåringen. Filmene nedenfor er vurdert etter en kombinasjon av hvor gode de er i sjangeren, og deres kvalitet for øvrig.
Kort oppsummert har vi altså laget en liste over filmer som på en eller annen måte skildrer livet på havet. Mange filmer ble nominert i avstemningen, og noen nådde ikke opp, men vi synes den ferdige topp 10-listen har blitt både representativ og variert. Så gjenstår det å se om dere synes listen flyter like godt. Det er som vanlig fritt fram for innspill – og flere bløte ordspill – i kommentarfeltet!
Hver tekst nedenfor er signert med initialer, og i denne kåringen er bidragene skrevet av følgende: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Thor Joachim Haga (TJH), Sveinung Wålengen (SW), Martin Sivertsen (MS), Dag Sødtholt (DS), Erik Vågnes (EV), Sivert Almvik (SA), Magnus Nikolaisen (MN) og Trond Johansen (TJ).
*
Moby Dick fra 1956 er et mesterverk som fyller meg med ærefrykt. John Huston, som knapt har gjort en dårlig film i sitt liv, skaper her en unik kombinasjon av nærmest dokumentarisk realisme og en patos så inderlig at det går ilinger nedover ryggen. Et internasjonalt og rasemessig forbrødret mannskap blir hjelpeløse instrumenter i den besatte Kaptein Ahabs jakt på den store hvite hvalen som kostet ham det ene benet. Gregory Pecks vansirede, skjeggkransede ansikt og forheksende stemmebruk gir oss en Ahab som balanserer på vanviddets rand, samtidig som han er en klarsynt og ekstremt slu manipulator. Selveste Orson Welles dukker også opp som en lyrisk prest som – fra en prekestol formet som et skip! – gir hvalfangermenigheten en fire og et halvt minutt lang monolog før de drar til havs.
Det er for øvrig et mysterium hvordan filmskaperne har klart å skape slike forbløffende realistiske bilder av selve hvalen. Moby Dick er også et godt eksempel på filmmediets blanding av høy- og lavkultur, da det er (den nylig avdøde) science fiction-forfatteren Ray Bradbury som har adaptert Herman Melvilles høylitterære klassiker. –DS
En av mine absolutte favorittscener på film noensinne er sekvensen i 1492 – Erobringen av paradis der Christopher Columbus endelig får øye på land, og har oppdaget det som viser seg å være Amerika. Kombinasjonen av Ridley Scotts enestående sans for visuell stemning og rytme, og ikke minst Vangelis’ uovertrufne musikk, gjør her – og i resten av filmen – nok til å overbevise meg om helhetens kvalitet. Mesteparten av handlingen i 1492 foregår riktignok på land, men havet spiller en svært sentral rolle i fortellingens kjerne – to skip seiler ut i det uvisse, enorme blå, uten å vite hva som venter. Filmens portrett av denne usikkerheten, dette eventyret, og sjømennenes angst i møte med denne nye verdenen, er i min bok unikt.
Så kan man skrive avsnitt på avsnitt om filmens ufokuserte manus, eller mislykkede rollebesetning, men dette overskygges for meg alltid av filmens dyder. 1492 er en genuint eventyrlig fortelling om å overskride konvensjoner, tørre å tro på det umulige – og erkjennelsen av at denne drømmen egentlig bare vil bringe med seg død og ulykke. En slags grusom rise and fall-fortelling, som også inkluderer en pessimistisk skildring av menneskehetens pandemiske effekt på jordens siste paradis – om det fantes noe sånt i det hele tatt. Ideen om uskyld viskes i alle fall ut, og i 1492 er det havet som er katalysatoren – det er der ærgjerrigheten vinner frem. –KM
Dette er en av disse filmene som er langt bedre enn sitt rykte. Hvis vi er villige til å overse de mange kjipe omstendighetene rundt selve produksjonen – og det er vi jo gjerne, som filmpublikum – er det ikke vanskelig å kose seg med dette sprudlende eventyret. Vi får servert store doser adekvat action og drama i en kul (og fullstendig urealistisk) post-økoapokalyptisk setting, med flere imponerende, oppfinnsomme og spektakulære scener som fremdeles står seg godt. Det er også forfriskende å se velutført, ikke-datagenerert scenografi og praktiske effekter i så stor skala som vi finner her, særlig fra en film som i 1995 forsøkte å seile inn som sci-fi/action-blockbuster i kjølvannet av CGI-festene Jurassic Park (1993) og Terminator 2 (1991).
Waterworld er en utvannet (pun intended) variant av Mad Max 2: The Road Warrior, med åpenbart genetisk slektskap til sin australske storebror i alt fra produksjonsdesign og casting til plot og dramaturgi – alt til filmens styrke. I tillegg har regissør Kevin Reynolds (som forlot produksjonen underveis) og selvheroiserende produsent, medregissør og hovedrolleinnehaver Kevin Costner naturligvis tilført et ekstra lag Hollywood-glasur og en sensibilitet som gjør at Waterworld tipper over i eskapistisk Indiana Jones-territorium – om enn hakket mindre sjarmerende. –MS
Kontroversiell ved sin utgivelse står Lifeboat, kanskje sammen med Rich and Strange (1931), igjen som Alfred Hitchcocks mest undervurderte film. I en livbåt sitter en gruppe britiske og amerikanske mennesker isolert fra omverdenen etter at skipet deres har blitt torpedert av en ubåt. De trekker ombord en mann som viser seg å være tysk, muligens en nazi-soldat. Et forferdelig dilemma oppstår: Skal de kaste ham over bord for å ivareta sin egen sikkerhet eller skal de stole på ham?
Lifeboat ble lansert mens 2. verdenskrig fortsatt pågikk, og ble mottatt med protester fordi den ga et tvetydig portrett av tyskeren og dermed unngikk en konvensjonell demonisering. Med Lifeboat laget Hitchcock et komplekst drama, som i stedet for å være en banal propagandafilm tar opp de humanistiske utfordringene som oppstår i en krigssituasjon. Filmen er også et eksempel på hvor god Hitchcock var på å skape spenning og kreative plottløsninger i begrensede rom – hans første i en rekke av andre, slik som Repet (les vår Coup de Coeur-artikkel her) og Dial M for Murder (1954). Lifeboat er et intenst og klaustrofobisk drama som paradoksalt nok utspiller seg på det åpne hav. Se opp for en av Hitchcocks mest kreative cameo-opptredener! –EV
(Kom likt på syvendeplass med Lifeboat.) Sveriges svar på Jacques Tati, Lasse Åberg, slo igjennom med Selskapsreisen og ble en av skandinavias mest elskede komikere, fornøyelig akkompagnert av norske Jon Skolmen. Mange vil fortsatt sverge til Sydenliv-satiren (den første av i alt seks filmer om Åbergs alter ego Stig-Helmer) som hans store klassiker, men S.O.S. er i mine øyne regissørens virkelig sublime film – og den desidert morsomste jeg noensinne har sett om livet på sjøen. Her finner vi alt fra klønete amatører som romantiserer den knirkete tilværelsen i gamle tresnekker, til klysete rikinger som forsøker å imponere med storslagne seilbåter, i tillegg til våre to ytterst eksentriske hovedpersoner Stig-Helmer og Ole Bramserud, som på merkeligste vis klarer å forville seg ut i skjærgården utenfor Stockholm.
Foruten å rette et skråblikk på sjølivet, er Åbergs film en skarp satire over jappetiden mot slutten av åttitallet. I motsetning til mange andre filmer om samme tema virker den imidlertid ikke foraktfull, snarere varm og godslig – om enn oppriktig forundret. Lange tagninger og totalbilder formidler den underliggende komikken uten å insistere, i noen utsøkte periodetablåer, preget av pastellfargede bluser og hårstrikker. S.O.S. er en svensk hushålls-klassiker som fortjener å bli løftet frem som noe smartere og mer sammensatt enn lat søndagsunderholdning på NRK. Selv nyter jeg denne minst én gang i året. –LOK
The Navigator er en av Buster Keatons mest velkomponerte komedier, stappfull av morsomme og uforglemmelige sekvenser. Et skip ved navn The Navigator har blitt solgt til et land i krig, noe som fører til at en gruppe sabotører kutter fortøyningene og sender båten til havs uten mannskap. I scenen etter dette blir vi vitne til Keaton som spankulerer nedover havnen på vei til en båt han tror skal ta ham med på et cruise til Hawaii. Selvfølgelig går han om bord i feil båt og blir satt til sjøs, uvitende om at han er ytterst ensom på fartøyet. Det vil si, ved en tilfeldighet er hans kjæreste også der, uten at Keaton vet det.
Bak det som nok kan fortone seg som et klønete plott, finner man en ustyrtelig morsom komedie hvor Keatons virtuose stunts og humoristiske gags får utfolde seg i all sin kreativitet på en svær båt. Alt fra middagslaging til bøting av et hull i skroget blir til geniale sekvenser av perfekt timet komikk, sistnevnte i en mesterlig komponert undervannsscene. Etter mitt syn er Buster Keaton filmhistoriens morsomste person, berømt for sitt steinansikt og sine ufattelig imponerende fysiske krumspring – en mann som til og med overgår Chaplin hva gjelder fysisk komedie. Hele The Navigator kan ses på YouTube, og om opplevelsen gir mersmak, kan du følge opp denne med Sherlock Jr., Generalen og Our Hospitality – i den rekkefølgen. –EV
Jeg tror mange i Montages-redaksjonen er enige med meg i at Haisommer godt kunne ha toppet listen hvis man gikk ut fra filmens kvalitet alene, men siden det egentlig kun er siste akt som foregår til sjøs, blir det vanskelig å rettferdiggjøre i denne sammenheng. Stevens Spielbergs mesterstykke basert på Peter Benchleys bok (på mange måter en nytolkning av Ibsens «En folkefiende») er en oppvisning i eminent filmretorikk som spiller på og tidvis undergraver publikums forventninger. Selve haien er sjelden i bildet, men strategisk plassert – i «hitchcocksk» ånd er frykten for det du ikke ser større enn for det du ser.
Mye av filmens vedvarende effektivitet knyttes til Verna Fields’ hypertimede klipping og John Williams‘ musikk – særlig i den lekne bruken av haiens velkjente to-toners motiv. Haisommer har også en styrke i realistisk spillestil og kreativ kamerabruk. Siste akt til sjøs er nærmest en liten film i seg selv, med glassklar dramaturgisk nerve. «You’re gonna need a bigger boat.» –TJH
På havet er det eneste faste holdepunktet båten. Den holder deg tørr og levende, beskytter deg mot vær og vind, og blir et lite samfunn med en konge og hans undersåtter. Havet representerer livets uendelige bølger av fortvilelse, smerte, skuffelse, svik – og noen få ganger lykke. Slik er det i Livet under vann med Steve Zissou. Steve (Bill Murray) sliter med alt i livet: karriere, penger, vennskap, kone og barn. Alt som er stabilt i hans liv er båten som holder ham så vidt flytende. Det er den som til slutt blir hans redning. Havet har krevd sin skatt i form av blod, men til tross for dette elsker Steve livet på havet og alle dets beboere. Alt fra Rat Tail Envelope Fish til the Jaguar Shark.
Livet under vann med Steve Zissou er et ambisiøst bidrag til Wes Andersons filmografi som viderefører familiemotivet fra The Royal Tenenbaums til en enda mer lukket setting enn den staselige bygården fra sistnevnte, og det skvulpende havet blir samlende for de eksentriske rollefigurene og deres dysfunksjonelle relasjoner. Aldri har vel Andersons visuelle iderikdom fått utfolde seg på en mer spennende måte – dette er et overskuddsforetak av typen det er nokså beundringsverdig å se at kan utfolde seg innenfor rammene av Hollywood-systemet. –SA
Roman Polanski skaper mye ut av lite i sin debutfilm Kniven i vannet. Ved å isolere tre karakterer ombord på en båt ute på sjøen, blir filmen et psykologisk spenningsdrama som mer enn noe understreker Polanskis kapasitet som manusforfatter og skuespillerinstruktør. Kniven i vannet er dessuten den perfekte introduksjon til Polanskis filmografi, der det atmosfæriske filmspråket alltid er fremtredende, men hvor det like mye handler om å blottlegge hovedpersonenes indre tilstand, gjerne i thrillerformatet. Polanskis etter hvert karakteristiske formgrep kommer allerede i debutfilmen til uttrykk, da handlingens spillerom gis fysisk avgrensning, her gjennom innsjøen. Trekantdramaet fortelles gjennom skarpe dialoger og en fortelleevne som inkluderer det stemningsskapende – det ubehagelige, anspente og tvetydige. Den omkransende innsjøen blir en karakter like vital som leiligheten i Repulsion, Rosemary’s Baby eller The Tenant.
I nesten identisk farvann som Kniven i vannet, finner vi Phillip Noyces videofavoritt Dead Calm fra 1989, som både lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere. Dead Calm gir oss også en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, dog i en mer popocornvennlig versjon enn Polanskis film. Fortellingen bades på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: Dead Calm er en genuint medrivende thriller, gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse, og utvilsomt en film som utnytter sin location til fulle. –TJ
Rose og Jacks reise med Titanic er en av tidenes vakreste kjærlighetshistorier. Når den gjennomfrosne Jack til slutt synker ned til havets bunn må det i mine øyne være det mest gripende øyeblikket til havs noensinne festet på film. James Camerons film er et studium i perfeksjon hva gjelder fortellerteknikk og bruk av forsterkende emosjonelle virkemidler – den mestrer å kombinere det storslåtte med intimt drama. Den svært suksessrike relanseringen i 3D femten år etter premieren understreket filmens tidløse mesterskap, og beviste hvor sterk posisjon filmen har i vår kultur – på tvers av generasjoner og samfunnslag.
Med havets horisont til alle kanter føler Rose og Jack seg fritatt fra samfunnets normer og regler, de føler seg helt uangripelige der ute – tydelig symbolisert i den ikoniske ”King of the world!”-scenen. Det er ikke uten grunn at det er midt ute i det blå at Rose foretar sitt opprør og hengir seg til fattiggutten Jack. I tillegg til mye annet er Titanic så absolutt en film om det å være på havet. Historien om det usenkbare skipet som likevel gikk nedenom og hjem på sin jomfrutur er full av spektakulære sjø-scener og havssymbolikk. Titanic er en flodbølge av en film – som på sitt beste skyller over de fleste av konkurrentene på denne listen. –MN
Få filmer skildrer livet på havet like intimt, men samtidig majestetisk, som Master and Commander – i seg selv en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den klassisistiske eventyreren Peter Weirs skipssaga fortjener listens topplassering. Det blafrer i seilene, knirker i treverket og uler svakt fra vindkast omkring The H.M.S Surprise, men rundt den britiske fregatten er det som regel den øredøvende stillheten som rår. Når vannet er rolig gir det kun lyd fra seg under akterdekket, der bølgene deler seg i en evigvarende strøm mens skipet driver framover.
Som et urolig element i det fjerne ligger det franske skipet Acheron, som The H.M.S. Surprise har fått i oppgave å eliminere. Det er napoleonskrigene på 1800-tallet som er utgangspunktet for konflikten, og Surprise-kaptein Jack Aubrey (Russell Crowe) leder an jakten i sitt stilsikre og tidstypiske kostyme. Som var det et vagt spøkelsesskip ser vi lenge bare Acheron på avstand – en sentral årsak til at spenningen i Master and Commander holder seg hele veien, helt til kanonkulene hagler i et avgjørende slag. Den ultimate filmfortelling fra livet på havet? –SW