Once Upon a Time in Anatolia begynner med et bilde av en skitten vindusrute hvor tilskueren så vidt kan skimte tre menn som sitter innenfor. Det sentrale premisset er satt: av uvisse årsaker dreper to av disse mennene tredjemann og graver ned liket. Den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylans nyeste verk er en film hvor vi skimter karakterenes indre konflikter gjennom ”skitne ruter” — små glimt av personlige tragedier og traumer som blir avdekket underveis. Slik bygger han lagvis en imponerende ensemblefilm, hvor vi blir oppslukt av alle de løse trådene som Ceylan utfordrer oss til å nøste opp i.
Historien er basert på en virkelig hendelse. To menn dreper en tredje mann og begraver ham. De blir tatt og tilstår ugjerningen, men husker ikke hvor de gravde ned liket. Et søk blir igangsatt – med en gruppe bestående av de mistenkte, flere politimenn, en statsadvokat og en lege, som sammen forsøker å finne den avdøde. Han ligger begravet et sted på de endeløse og tomme slettene i Anatolia. Ceylan tar seg god tid med å skildre søket og nesten halvparten av den to og en halv timers lange filmen utspiller seg midt på natten. Hans kompromissløse tilnærming skaper en mediterende atmosfære der vi blir vitner til den møysommelige politiprosedyren, men filmen handler til syvende og sist mer om menneskene enn den grufulle gjerningen som har blitt begått. Dette fører til at man lar seg bli oppslukt av de mange vage hintene som er spredd utover filmen – små ledetråder som fører til at man kan sitte og pønske ut en karakters livshistorie. I så måte er Once Upon a Time in Anatolia unik og man får umiddelbart lyst til å se filmen flere ganger for å søke flere svar og la seg omsvøpe av den følelsen filmen gir.
Filmer som omhandler et mordmysterium har vanligvis en simplistisk tilnærming til materialet: en person blir drept og filmen nøster så opp i hvem som har gjort det og hvorfor. Deretter blir morderen jaktet på og tatt, slik at rettferdigheten kan seire. Ceylan på sin side nekter å gi oss dette. Han utforsker i stedet følelsen av skyld og det uforanderlig tragiske ved en slik hendelse. Once Upon a Time in Anatolia er en dypt humanistisk skildring av en tragedie som går på tvers av enkle, binære forklaringsmodeller som skyldig/uskyldig, god/ond. For Ceylan er et menneske og dets handlinger mer komplekst enn som så, og i et intervju med The Guardian utbroderer regissøren om dette:
The problem with Hollywood is the audience expects to get the answers like a pill. They expect to know not just whodunnit, but the motives of the characters, the how and why. Real life is not like that. Even our closest friend – we don’t know what he really thinks. In films we want more than in real life, everything being made clear. That means this kind of cinema is a lie. I cannot make cinema that way.
Ceylan posisjonerer seg altså som en kunstner som tilstreber å skildre virkeligheten gjennom sine filmer, og han har til hensikt å involvere seeren i stedet for å servere en fiks ferdig pakke. Dette påvirker ikke bare måten Ceylan skildrer sine karakterer, men også hans reservasjon mot hyppige og hurtige klipp. Han holder ofte kameraet stille på avstand og har en rolig klipperytme. I Once Upon a Time in Anatolia tar han seg så god tid med å fortelle og sette seeren inn i situasjonen at det har fått enkelte til å beskrive filmen som litterær. Det vil likevel ikke si at den er mindre filmatisk (tvert imot!), men at vi blir såpass involvert i karakterene og oppnår så mye innsikt i deres liv at filmen føles ut som en roman.
Filmen favner også det mer abstrakte og store, som menneskets vesen og eksistensialistiske ideer. I en minneverdig scene går en av karakterene ut i villmarken for å slå lens. Mens han står der slår lynet ned og et oldtidsansikt hugget ut i fjellet stirrer ned på han — et av de mange sporene etter de eldgamle folkeslagene som har levd i Anatolia. Ceylan trekker på denne måten en parallell mellom følget og urmenneskene som okkuperte disse slettene. Har det moderne mennesket forandret seg, eller er vi like primitive som vi alltid har vært? Ansiktet er også en hjemsøking, et fortidens spøkelse som fungerer som et frempek til den neste delen av historien Ceylan forteller.
For når følget får oppvartning og husly hos bønder, oppstår et uforglemmelig og vakkert øyeblikk da bondens datter kommer innom på natten for å servere dem te. Det spøkelsesaktige lyset løfter frem det uskyldige ansiktet hennes fra mørket, og transformerer henne til en slags madonnafigur der hun uten en lyd går fra person til person med sitt tebrett, lik en samvittighetsåpenbaring. Alle stirrer inn i det vakre ansiktet – et ansikt som fremprovoserer en vilje til å tilstå og dermed få forlatelse. Gjerningsmannen ser så gjenferdet av mannen han tok livet av sitte ved siden av seg, hvorpå han bryter sammen og forteller alt. Det religiøse og det rasjonelle er noe som går igjen gjennom hele filmen og som reflekteres i samtalene mellom statsadvokaten, som forteller om en kvinne som forutså sin egen død på nøyaktig riktig dag, og den rasjonelle legen. Ceylan velger aldri side, men lar begge aspektene farge filmen og gi den en tvetydig mening.
Videre, når gjerningsmannen endelig finner stedet hvor de har begravet liket, ser han en hund ute på sletten – en tydelig referanse til gresk mytologi, hvor helveteshunden Cerberus vokter de døde. Han skvetter til og blir tydelig bekymret for sin videre skjebne. Hunden blir stående og observere politifolkene mens de graver opp den døde. Helvete blir subtilt hintet til, men også her er Ceylan tvetydig. For hvem er det helvetet venter? Kan det være flere enn gjerningsmannen? Og er han egentlig gjerningsmannen? Om man er veldig oppmerksom kan man plukke opp enkelte hint som antyder at han kan være uskyldig i selve drapshandlingen.
Estetisk er filmen preget av tilnærmet perfeksjon. Nattens mulm og mørke tilfører en dyster poetisk tone og er fotografert på virtuost vis: det gule skinnet fra billysene gir en sykelig fornemmelse og skjærer gjennom det tunge nattemørket, og månelyset avgir et melankolsk sølvgrått lys. Lik en maler skaper Ceylan stemning og mening gjennom farge og skyggebruk og sine presise bildekomposisjoner. Anatolia er en film som får en til å føle, det er en instinktuell opplevelse på grunn av dens komplekse visuelle uttrykk, og følelsen sitter i kroppen lenge etter at filmen er over.
Ceylans nye film gir meg assosiasjoner til den iranske regissøren Abbas Kiarostami i den filosofiske tilnærmingen til stoffet og de lange, distanserte tagningene. Kiarostamis oppheng i virkeligheten og hans unfinished cinema (der seeren må fylle inn det som mangler) er tydelig tilstede i Ceylans estetikk. Men her finnes også spor av den russiske mesterregissøren Andrej Tarkovskij. Et spesielt Tarkovskij-aktig øyeblikk oppstår når Ceylan viser oss et eple som faller av et tre, ruller nedover en lang bakke og havner i en elv med andre epler. Der ligger det og dupper før det blir tatt av strømmen og ført av gårde. Tarkovskij elsket å skildre naturen og særlig da tracking shots som viser vann som sildrer. Lik Tarkovskij, fjerner Ceylan blikket fra det menneskelige dramaet til et større og mer abstrakt perspektiv som desentraliserer mennesket og i stedet ser på det som en liten og nærmest ubetydelig brikke i det store bildet: deres mål, som er å finne et nedgravd lik for å grave det opp og obdusere det for å kunne avgi en dom og utregne straff, er revnende likegyldig i en moralløs og nådeløs natur. Mannen er død og uansett hvor hard straff de tildeler kan det ikke endres.
Tragedien inneholder ingen optimistiske digresjoner og krimgåten har ingen slutt som skal gi oss en følelse av at verden er organisert og rettferdig. Alle slike hensyn kaster Ceylan på bingen. Grepene hans tilfører filmen en abstrakt og eksistensialistisk dimensjon, og vi ser derfor hvor flyktig livet er og hvor lite dette egentlig betyr. Som en rollefigur sier i en samtale: En gang blir dette bare en historie du forteller. Om den gangen du lette etter et lik. Once Upon a Time in Anatolia.
Etter en nær tjue år lang karriere har Ceylan nå oppnådd en høy stjerne – både Once Upon a Time in Anatolia og hans forrige film, Three Monkeys, vant Grand Prix ved filmfestivalen i Cannes. Anatolia vant i et selskap av svært gode filmer som Drive, Melancholia, Polisse og We Need to Talk About Kevin — et illustrerende bilde på hvor god den er. Ceylans perfeksjonistiske tilnærming til fotografi og bildekomposisjoner har stadig blitt bedre og det må nevnes at Blu-ray-utgaven av Anatolia kanskje er noe av det aller vakreste jeg har sett på fjernsynsapparatet mitt. Denne tyrkiske regissøren er verdt å følge med på, og jeg gleder meg allerede stort til hans neste prosjekt.
Det ser ikke ut til at Once Upon a Time in Anatolia får norsk kinopremiere, men vi kan jo alltids håpe at noen føler for å satse på denne unike filmen. Kiarostamis Møte i Toscana fikk norsk kinopremiere ett og et halvt år etter Cannes-premieren, så der er ennå håp. Ceylans film vil nok ikke trekke de store mengdene, men den er av såpass betydelig kunstnerisk kvalitet at det hadde vært synd om norske cineaster blir snytt for opplevelsen av å se denne filmen på det store lerretet.
Filmen kan kjøpes hos Amazon.co.uk og Platekompaniet.no.