Det er bare å glede seg, både til filmopplevelsen og debatten som vi følge: Til høsten, nærmere bestemt 19. oktober, blir det norsk kinopremiere på Paradis: Kjærlighet, en av de beste filmene vi så i Cannes, men også en av de mest eksplisitte og problematiske. Som all god kunst; den er et verk som fremprovoserer samtaler. (Vi diskuterte den såvidt i denne Filmfrelst-episoden.)

Den østerrikske regissøren, Ulrich Seidl, som fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet med sine kontroversielle dokumentarer, og etter hvert spillefilmer (Hundedager (2001) gikk på norske kinoer), har vært den mer vulgære (og humoristisk anlagte) parallellen til landsmann Michael Haneke. Begge har bidratt til å gi Østerrike den tvilsomme gleden av å være en av verdens aller dystreste filmnasjoner, og begge deltok i år med nye filmer i hovedkonkurransen i Cannes.

Som kjent var det mester Hanekes Amour som (velfortjent) kunne reise hjem med Gullpalmen, men Seidls uforglemmelige Paradis: Kjærlighet var uansett i en helt annen kategori – og blant filmene som fikk mest oppmerksomhet. Dette er den første av tre filmer i Seidls varslede «Paradis-trilogi», og dette første kapittelet handler altså om kjærlighet – skildret av Seidl gjennom historien om en middelaldrende østerriksk kvinne, Teresa, som reiser til Kenya for å finne sex og kjærlighet hos unge, lokale menn. Både vi i Montages-redaksjonen og andre vi diskuterte filmen med i Cannes var skjønt enige om at Paradis: Kjærlighet, med sin respektfullt kompromissløse tematikk, nakne rolletolkninger og enhetlige visuelle utforming, var et høydepunkt på festivalen. Men vi anerkjente også hvilken utfordrende jobb det må være å lansere denne på tradisjonell kino.

Vel, distributøren Fidalgo har tatt på seg oppgaven. I en epost til Montages forteller Frank Stavik fra Fidalgo at selskapet har kjøpt inn hele trilogien for norsk kinodistribusjon, og at premieren på Paradis: Kjærlighet i oktober vil bli tett fulgt av de to neste filmene, gjennom vinteren og på nyåret. Seidl uttalte selv i Cannes at kapittel 2 og 3 i trilogien er tiltenkt festivalpremiere i henholdsvis Venezia i august/september og i Berlin i februar 2013.

I en tid hvor altfor få av de virkelig utfordrende kunstfilmene fra festivalløypa får en reell mulighet til å nå norske kinopublikummere, kan vi ikke annet enn å berømme Fidalgo for å satse på hele trilogien til Ulrich Seidl. Ettersom denne første filmen foregår i Kenya, og kinopremieren er satt til 19. oktober, kan man se for seg at eventuelle visninger under Film fra sør-festivalen i Oslo samme måned kan hjelpe til å skape debatt rundt filmen – samtidig er det foreløpig uvisst om Film fra sør har planer om å vise Paradis: Kjærlighet. Kriteriene for hva som utgjør en «sør»-film har vært diskutert tidligere her på Montages, og som en østerriksk produksjon (rent teknisk), er kanskje Seidls film diskvalifisert, selv om den innholdsmessig er midt i blinken og full av tematisk sprengkraft som ville tilført festivalen en ofte savnet politisk ukorrekt brodd.

Tiden vil vise – kinopremiere blir det altså uansett, og for oss som har sett filmen er det en utmerket avgjørelse – det var allerede en tragedie at Seidls forrige film, den gnistrende Import/Export (2007), ikke kom på kino i Norge. Nå oppstår muligheten for en gjenopprettelse av kontakten mellom den østerrikske auteuren Seidl og hans norske publikum. Vi gleder oss.