Det var Empire ^[1] som lanserte en eksklusiv promokampanje ^[2] i går, med muligheten til å høre hele soundtracket fra The Dark Knight Rises, som har kinopremiere 20. juli. Her i Montages-redaksjonen er vi som kjent svært forventningsfulle til akkurat denne filmen, selv om jeg personlig ikke er like euforisk begeistret som mine kolleger. Men Hans Zimmer ^[3] er til gjengjeld en av mine aller største komponistfavoritter, så det er ikke vanskelig å se frem til noe nytt fra den pennen.

Zimmer har stort sett lagt fra seg ‘krafthymne’-ideologien fra 90-tallet, og virker nå mer opptatt av teksturer, ambiens og ostinater – spesielt i drama- og actionfilmer. Sannsynligvis inspirert av sin egen elev John Powell ^[4], som redefinerte sjangeren med Jason Bourne-filmene og det såkalte Bourne-riffet for snart 10 år siden. Spesielt tydelig er det i Christopher Nolan ^[5]-samarbeidene (Batman Begins, The Dark Knight, Inception). Nå har James Newton Howard ^[6] forlatt Batman-skuta, med det resultat at The Dark Knight Rises blir et rent solo-prosjekt fra Zimmer, og dermed kanskje enda litt nærmere Inception i estetikk?

Nesten samtlige spor inneholder de dramatiske paukene og perkusjonsdetaljene fra de foregående Batman-filmene, men her er også flere av de kraftfulle, «feite» messingsamplerne vi kjenner fra Inception. Mye melodi er det ikke; det er mer et spørsmål om store intervallsprang og spennet fra de mørke, rumlende dronene til de Bourne-aktige riffene i det øvre registeret som gradvis bygger seg opp i intensitet (som for eksempel The Fire Rises). Et av de mer markante høydepunktene er Gotham Reckoning, med et Orff-aktig kor som utbasunerer ordene «Deshi deshi basara basara» («He Rises») . Eller i den nesten Wagner-inspirerte Imagine the Fire.

Ellers er det egentlig som helhet mer enn i enkeltøyeblikk at soundtracket har sin appell – hvert spor glir sømløst inn i det neste og gir et slags konseptalbum-aspekt til presentasjonen; det er mer som en reise i dystopiske stemninger enn en musikalsk fortelling. Jeg skulle ønske det var noe mer rom til å puste, som for eksempel siste halvdel av Necessary Evil eller midtpartiet av Rise der vi endelig tas litt nedpå et kort øyeblikk, men jeg antar at filmen selv ikke tillater så mye av det. Det er faktisk mye interessant i krysningspunktet mellom samplede og akustiske instrumenter som kommer til sin rett her; et område Zimmer alltid har vært pionéer på. Det skal uansett bli interessant å høre det i kontekst, selv om jeg frykter at mye vil begraves under lydeffekter.

Som et apropos kan du en titt på denne lille videosnutten som undertegnede skjøt i Ghent i fjor, der Zimmer snakker litt som sitt samarbeid med Nolan (det «hemmelige» eksemplet han refererer til er mest sannsynlig The Dark Knight Rises):