Grimstad 2012: 35. utgave av Kortfilmfestivalen ^[1] (25. i Grimstad) ble åpnet med pomp og prakt 13. juni, inklusive kronprins og kulturminister, men blant de 51 utvalgte kortfilmene var det langt mellom dem som kunne sies å være konsistent gode. I tillegg utpekte det seg noen tydelige, tematiske felleslinjer – både bevisste og sannsynligvis ubevisste fra forhåndsjuryens side.

Det var to ting som slo meg mens jeg kikket meg gjennom festivalprogrammet (for norske kortfilmer, først og fremst). Det ene var frustrasjonen over å vente på den virkelige, umiddelbare ‘snakkisen’ – årets Tuba Atlantic, om du vil. Det skulle vise seg at jeg måtte vente lenge. Svært lenge. Ja, faktisk helt til aller siste film. Det andre var en rekke innfallsvinkler og iscenesettelser som bar sine referanser tydelig på ermet. Som de selv skriver i festivalkatalogen, hadde forhåndsjuryen allerede observert en gjennomgående barnetematikk i utvalget – lidende barn, barn som outsidere, barn som lømler, barn som både ofre og katalysatorer og ikke minst barnelek som brutale mini-samfunn i klassisk Lord of the Flies-ånd. Gjerne med blod, gørr og vold som interaksjonsmoment. Kanskje med innslag av Terrence Malick ^[2]-aktig estetikk også – som Frilek (regi: Nicholas Müller-Osborne) eller Gullstol-vinneren Og leken er god (regi: Vibeke Heide).

Forhåndsjuryen påpekte videre de utallige relasjons- og samlivsdramaene i de voksnes verden. Vanskelige svigermødre, frustrerte nyforeldre, utenomekteskapelige affærer, mangelfull kommunikasjon og ansvarsfraskrivelse er bare noen av temaene våre ulykkelige kjærestepar må hanskes med – riktignok i et sjangerspenn fra action, som for eksempel Joyride (regi: Shaun Higton), til nøkternt kammerspill, som for eksempel Små episoder (regi: Marte Vold). Og gjerne på nord-norsk. Gud bedre, så mye nord-norsk det var i år. «Ikkje at det e nåkka galt i det», for å omskrive Seinfeld.

I tillegg var det lett å spore fellestrekk som forhåndsjuryen ikke omtalte i katalogen. Jeg har allerede nevnt dissekering, blod, innvoller og tarmer. Vanskelig å si hvorfor dette gikk igjen så ofte. Siden frykten og vemmelsen handler om traumet knyttet til det ‘Andre’ som er og skal forbli på innsiden av kroppene våre, kan det umiddelbart være fristende å tolke alt inn i en post-22. juli-tilstand. Men det vil jeg ikke gjøre. Det blir for lettvint. Jeg synes også dette var et problem med et par av kortfilmene på årets program, som i mer eller mindre direkte grad omhandlet tragedien i fjor. Ikke bare er det for tidlig; det virker foreløpig litt for spekulativt og billig, selv om intensjonene kan ha vært de aller beste fra filmskapernes side.

^[3]

Return to Sender (regi: Denise Hauser)

Et annet fellesmoment er vektleggingen av natur. Og skog, spesielt. På et vis kan det forbindes med det foregående, altså en slags retur til urinstinktet; kanskje et slags forsøk på å problematisere moderne identitetskvaler i et så basalt miljø som mulig; naturen som både terapi og plattform for overgangsriter. Det fantes noen interessante, audiovisuelle løsninger med jevne mellomrom, blant annet den Lynch-inspirerte Lost in the Woods (regi: Ingeborg Stana) som toppbildet er hentet fra, med spesiell forkjærlighet for opp/ned-utsnitt (forøvrig et annet gjennomgående motiv i festivalfilmene). I motsetning til dette står trangen til uendelige, ofte pretensiøse voiceovere. Slik jeg ser det, er dette et problem ikke bare i kortfilmprogrammet i år, men norsk film generelt; bruken av dialog/monolog som støttehjul satt opp mot frykten for å kommunisere idéene sine mer audiovisuelt. Det er synd, fordi mange av filmene var stødige nok, rent filmteknisk, til å tone ned den overeksplisitte og/eller meningstomme voicen.

Dette ble i det hele tatt en slags gjennomgangsmelodi i år – filmer med gode anslag, som deretter snubler i et eller annet underveis (historiefortelling, stilbrudd, grunnidé, konvensjoner – you name it). Litt uforløst, med andre ord. Jeg har allikevel lyst til å trekke frem et par filmer som hadde både gode anslag og kreative uttrykk. En av dem var Allfader (regi: Fredrik S. Hana), den dialogfrie portrettfilmen om et steinaldermenneske som kjemper mot naturen, Werner Herzog ^[4]-style. Ja, visuelt minnet den også mye om den tyske mesterregissøren – litt kornete bilde, men noen helt fantastiske vistaer som alternerer med intense karakterskildringer. Den snubler litt i et par plutselige, umotiverte stilbrudd og en uforløst slutt, sannsynligvis fordi den i følge regissøren ble unnfanget uten manus. Men du verden, så herlig ambisiøst iscenesatt. Filmen fikk ingen priser, men hederlig omtale da Gullstolen ble delt ut.

^[5]

Allfader (regi: Fredrik S. Hana)

Et par andre filmer imponerte meg i sitt visuelle uttrykk. Return to Sender (regi: Denise Hauser) krysser naivistisk plastilina-animasjon med live action og Jeunet ^[6]-inspirert produksjonsdesign. Dessverre er den Weird Science-aktige hovedintrigen ganske forutsigbar og tam i sin kjønnsstereotypi. Home Sweet Home (regi: Jan Kanon) er en hypnotisk animasjonsfilm i svart-hvitt basert på silhuett-teknikk. Her finnes ingen dialog – alt kommuniseres gjennom lekre tablåer. The First Cut (regi: Tallulah H. Schwab), som vant årets Filmkritiker-pris, imponerte med symboltung fargebruk, nydelige kontraster fra det rurale til det kliniske og et troverdig mor/datter-forhold. Zombie-filmen Dødsonen (regi: Christer Steffensen) var kanskje billig i effektbruk, men overkompenserer med en duggfrisk stril i hovedrollen. Dette er bare noen få eksempler på filmer som bar på drivende gode elementer, men som skusler bort litt av helhetsinntrykket på grunn av et par små, uheldige valg.

Det var allikevel én film som jeg følte var i en egen klasse under årets festival, og som presterte å være konsistent hele veien. Jeg nevnte innledningsvis at det også var den siste jeg så. Jeg snakker om The Wall (regi: Lars Klevberg), og den har ingenting med Pink Floyd å gjøre. Derimot er det en dystopisk, postapokalyptisk skildring av en ung gutt (igjen barnet som katalysator!) og hvordan han ser seg nødt til å dele sitt brød med en usett befolkningsgruppe på den andre siden av en høy vegg. Hele historien er en parabel, og kan tolkes på mange måter. Noen ser det kanskje som en referanse til globalisering og skjev ressursfordeling. Personlig var jeg på den religiøse bølgen og tolket gutten som en slags blandning av Gud og Jesus; en som både kontrollerer, ofrer og slår ut mot menneskeheten i frustrasjon. Mer enn tematikken forelsket jeg meg imidlertid i det audiovisuelle universet. Tydelig i samme gate som John Hillcoat ^[7]s fantastiske The Road (2009), med bruntoner, søppel, gråvær og noen høye, Blade Runner-aktige skyskrapere i det fjerne. Ikke verst for en film som er spilt inn på Grünerløkka. Skuespiller Kristian Smedhaugen er også et funn i rollen som den unge gutten – bredt, troverdig følelsesregister og mesterlig utført uten dialog overhodet. Filmen fikk dessverre ingen priser, men til gjengjeld to hederlige omtaler.

^[8]

The Wall (regi: Lars Klevberg)

Nå fikk jeg ikke anledning til å se så mye av det andre som sto på programmet, med unntak av en bolk musikkvideoer (som var utmerket) og noen internasjonale kortfilmer. Men hva gjelder det norske kortfilmprogrammet, må jeg dessverre erkjenne at skuffelsen er til å ta og føle på. Til tross for mye kreativitet, er det lite som løsner i et helhetlig uttrykk. Da ender det med at man ser etter kimen til interessante enkeltelementer inne i selve filmene mer enn de store filmopplevelsene. Og sånn skal det vel ikke være?

Og en liten, men viktig ting til: Festivalen som arrangement fungerte fint, men det er tilnærmet skandale at man ikke hadde hentet inn regissørene eller andre sentrale representanter fra vinnerfilmene til å motta prisene. Resultatet ble at juryene knapt fikk delt ut noen priser, eller at fetteren til tredjekokken på andre innspillingsdag måtte ta den i mot på vegne av produksjonen. Dette var flaut, og må utbedres til neste år hvis man skal fortsette å ta prisseremonien og festivalen seriøst. For det fortjener den virkelig.

Komplett liste over vinnere finner du forøvrig her ^[9].