De skyhøye forventningene til Quentin Tarantino ^[1]s åttende film, Django Unchained ^[2], eskalerte fullstendig under årets Cannes-festival, der et knippe heldige journalister fra mer internasjonalt betydningsfull presse enn Montages fikk æren av å overvære syv minutter med klipp fra filmen. Responsen var ekstatisk ^[3] – rapportene ropte «umiddelbar klassiker», «selvskreven kultfilm» og det som enda bedre er.

Forrige uke kom den første traileren til filmen, og allmenheten fikk for første gang se noe mer enn et par gustne stillbilder. Mottagelsen var nokså blandet, men selv ble jeg umiddelbart begeistret – først og fremst fordi jeg stoler på Quentin. Han har aldri laget en direkte dårlig film (nei, Death Proof er ikke så dum), ei heller klønet til et virkelig godt utgangspunkt. Et actionfylt hevndrama satt til slavetidens USA, ispedd motiver fra western-sjangeren, høres i mine ører ut som en særdeles våt Tarantino-drøm. Dernest har jeg – med unntak av de helt fenomenale, jeg vil nesten si legendariske, teaserne til Kill Bill Vol. 1 (det var her samtlige i min generasjon knyttet et ubrytelig bånd til Battle Without Honor or Humanity ^[4]) – erfart at trailere ikke nødvendigvis rettferdiggjør Tarantinos filmer.

Den som ble klippet for å promotere Inglourious Basterds ^[5]var direkte svak, særlig fordi den aldri maktet å formidle filmens visualitet. Tarantino er ingen typisk tablåmaler, han er snarere en filmspråkets mann, på samme måte som hans forbilde Brian De Palma (i visse kretser bare kjent som Gud). Derfor er man nødt til å se hele sekvenser for å få en idé om de visuelle genistrekene. Når det er sagt synes jeg Django Unchained ser flott ut allerede nå; iscenesettelsen besitter den rustikke kvaliteten fra Sergio Leone ^[6]s spaghetti-westerns, og lyssettingen har det samme bronsjeaktige preget jeg forbinder med spesielt Once Upon a Time in the West. Imponerende dybdekomposisjoner, noe som ser ut som bruk av split diopter ^[7] og Tarantinos karakteristiske raske B-film-innzoominger fremkaller også anerkjennende nikk på denne siden av tastaturet. (Personlig er jeg ekstra svak for den poetiske blodspruten som møter blomsterengen – et kort, men gåsehudfremkallende øyeblikk!)

^[8]

Jeg ser ingen grunn til å legge ut i det vide og det brede om de innbyrdes forskjellene mellom den amerikanske teaseren og den nye, internasjonale traileren. Sistnevnte gjør oss ikke særlig mye klokere på hva filmen egentlig skal handle om – hvor vektskålen vipper i en potensiell spaghettigryte av handlingstråder – utover å gi oss en idé om premisset som vi allerede har visst om og tenkt på i flere år. Til gjengjeld byr snutten på mer outrert komikk og litt ekstra voldsutgytelse. Sistnevnte er jeg alltid positiv til, men jeg håper inderlig at Tarantino makter å balansere humoren med en emosjonell klangbunn, slik han gjorde det så mesterlig i den til dels beslektede Kill Bill-sagaen. Kombinasjonen av blodstenket råskap og humørfylt coolness er Tarantinos spesialitet, men formelens suksess avhenger av unik fingerspitzengefühl – tunga må holdes rett i munnen.

Vi får smøre oss inn med tålmodighet før vi kan se om Tarantino lykkes (norsk kinopremiere forventes først 8. februar 2013), men jeg er håpefull og godtroende inntil det motsatte er bevist.

The Playlist har skrevet en artikkel som dekonstruerer teaser-traileren her ^[9]. Anbefalt lesning!

Internasjonal trailer:

Teaser-trailer:

Hva synes dere, folkens? Kjør debatt i kommentarfeltet!