Omtrent halvveis i 21 Jump Street kom jeg til å tenke på en scene i Fucking Åmål, der faren til venneløse Agnes betrygger henne om at ting kommer til å forandre seg til det bedre. Han refererer til en gjenforeningsfest for gamleklassen, der de som en gang ruvet på toppen av klasseromshierarkiet som de kuleste og peneste var skygger av seg selv, mens de forbigåtte hadde klart seg riktig godt – som ham selv.

I Morten Tyldums yougurt-reklame ser vi en variant av samme scenario; en voksen mann med hipsterbriller klapper den yngre utgaven av seg selv på skuldren og betrygger ham om at alt kommer til å ordne seg. I Young Adult retter Charlize Therons rollefigur, som en gang var klassens usympatiske dronning, nesa mot hjembyen med forventninger om et triumferende comeback, for så å måtte skjønne at statusdiskursene har forskjøvet seg. Det som en gang var kult, er for lengst utgått på dato. Schmidt (Jonah Hill) og Jenko (Channing Tatum) gikk sammen på high school, og befant seg på hver sin side av hierarkiet. Schmidt var en reggisbefengt pløse, mens Jenko kunne spankulere rundt i korridorene som en visuell attraksjon. Guttene gjenforenes på politihøyskolen syv år senere, hvor det oppstår et vennskap fordi de to utfyller hverandre; Schmidt kan hjelpe Jenko med teoriprøvene, i bytte mot hjelp med beinhard kroppsøving. Når de eksamineres og skal ut i felten blir det synlig at begge likevel mangler kombinasjonen av kløkt og fysisk styrke som skal til. Kameratene renskes bort fra fruktkurven og plasseres i en sliten spaningsgruppe, der fellesnevneren for medlemmene er ungdommelig utseende og umoden fremtoning.

Med disse egenskapene skal de, som en del av en større dekkoperasjon, tilbake til high school, forkledd som elever, for å avsløre en narkoliga som distribuerer et nytt og livsfarlig partydop. Forviklingene venter i tur og orden, slik man kan forvente fra et såpass banalt komediekonsept. Den hyggelige overraskelsen er at situasjonene som oppstår faktisk er genuint morsomme, fordi den sosiale situasjonen i skolemiljøet har skiftet skinn. De kule guttene i 2012 er både mer feminiserte og verbalt oppegående, og Jenko skjønner umiddelbart at han ikke lenger kjenner skolegårdens naturlov når han kødder med en blodseriøs lesehest og antyder at vedkommende er homo. Responsen er mildt sagt kjip. Schmidt får på sin side en ny vår, med sin smarte humor og godslige, imøtekommende fremtreden. Når de ved en misforståelse bytter timeplan, kan Schmidt høste anerkjennelse ved å sprite opp dramagruppen og idrettsarrangementene med sin spøkefulle tilnærming, mens Jenko etter beste evne må innynde seg med kjeminerdene han forakter for å unngå stryk.

21 Jump Street er basert på den populære åttitallsserien med samme navn, som gjorde Johnny Depp til tenåringsidol. Selv er jeg for ung til å være kjent med originalen, men slik jeg har skjønt det er filmen en særdeles løs adapsjon, nærmest en parodi. Jonah Hill er kreditert som både manusforfatter og produsent (sammen med Tatum) – alene et tegn på stjerneposisjonen Hill har bygget opp de siste par årene. Gjennombruddet kom med Greg Mottolas uimotståelig søte Superbad, men den gangen var det Michael Cera som ble dratt opp på land og tilbudt den ene attraktive rollen etter den andre, ofte i kjedsommelig generiske indiefilmer. Hill svømte litt under radaren til å begynne med, men varierte rollevalg sørget for stadig høyere status hos både kritikere og publikum, og for innsatsen i Moneyball fikk han sin første og høyst velfortjente Oscar-nominasjon. I 21 Jump Street briljerer han med sin sitt konstant forundrede, dels naive, dels skeptiske ansiktsuttrykk; de kulerunde hundeøynene klarer virkelig å kommunisere det absurde i rollespillet Schmidt er nødt til å gjennomføre med størst mulig overbevisning. Kjøttklumpen Channing Tatum får også vist sitt potensiale som komedieskuespiller når han desperat må overbevise klassekameratene og den sprengkåte kjemilæreren om sin faglige kompetanse – han kan ikke risikere bli avslørt som en sjarlatan.

Det som gjør 21 Jump Street så spenstig, er at rollefigurene på hver sin måte gjennomgår en slags hybris. Schmidt blir overmodig når mestringsfølelsen tar overhånd; blikket hans blir sløvere, og selve oppdraget blir nedprioritert. Dette skaper frustrasjoner for Jenko, som bare ønsker seg tilbake til den virkelige virkeligheten, og gjennomlever en følelse av sosial fiasko, uten støtte fra sin tidligere bestevenn. På den måten lærer han også at hjertelag og stå-på-vilje finnes hos nerdegjengen han selv ville ha mobbet for syv år siden. At rollefigurene har en dynamisk utvikling i løpet av de nesten to timene filmen varer, gjør den forutsigbare bromancen over gjennomsnittet engasjerende. Ekstra befriende er det da at filmskaperne ikke forsøker å toppe intrigene med et trekantdrama. Jenko virker uinteressert i Schmidts øyesten; den spontane søtnosen Molly (Brie Larsson), en girl next door som både er kledelig kostbar og skikkelig grei, uten de banale trekkene som altfor ofte tilskrives sjangerens objektiviserte kvinneskikkelser.

Girskiftet fra high school-komedie til heseblesende action den siste halvtimen lykkes bare delvis. En av filmhistoriens mest utpreget postmoderne biljakter leverer ferskvare, men den blodige oppnøstingen av narkomysteriet blir overivrig, og føles litt utdatert post Kick-Ass. Her står 21 Jump Street i fare for å miste noe av sin livreddende sjarme, men heldigvis avbryter regissørene Phil Lord og Chris Miller (som stod bak den satiriske animasjonsfilmen Det regner kjøttboller) leken før den blir dårlig. De siste minuttene gir oss en god følelse av emosjonell forløsning, uten å miste den sardoniske tonen.

21 Jump Street er ikke alltid elegant eller spesielt sofistikert, men smaken av en skikkelig dobbeltburger med masse ost og masse chilisaus, slik bare amerikanerne kan lage det, er akk så uimotståelig.