At «Fucking Åmål» handler om lesbisk forelskelse er både viktig og uviktig. Med nylige rapporter om problematiske levekår for homofile, er det absolutt viktig at en film som dette viser hvordan det er mulig å stå opp for seg selv. På den annen side dreier det seg her om den typen famlende, kronglete forelskelser hver og en av oss har vært borti uansett legning. Vi er kort sagt bare mennesker, alle sammen.

Og vi har altså hatt den ofte tvilsomme fornøyelsen å vokse opp. Derfor er «Fucking Åmål» stappfull av gjenkjennelige episoder og situasjoner. Alle har følt seg beklemt på den typen fester Moodysson skildrer, alle har forsøkt å holde fasaden slik Elin gjør, strevd med velmenende, litt invaderende foreldre, og hvem har ikke slåss med søsken om den siste skvetten O’Boy.

En sår, morsom, varm film, dette, fri for klisjeer og med en herlig dialog, hvor mennesker og miljøer er tatt kjærlig observant på kornet. Det ville være dumt å ikke unne seg denne.

– Liv Jørgensen, Dagbladet ^[1] (1999)