- Montages - https://montages.no -

Montages.no

10 innvendinger mot Prometheus

Av Dag Sødtholt , 19. juni 2012 i Artikler

Ridley Scott [1]s sårt etterlengtede Prometheus [2] har blitt møtt med et sjeldent sterkt raseri. Det ligger side opp og side ned med hånlige brukerkommentarer på IMDb, og selv her på Montages har det kommet til dels sterke utfall mot filmen. Kritikken er tidvis så flengende at man nesten kan få inntrykk av at Prometheus er et stort makkverk – at alt bare har falt hjelpeløst fra hverandre, trass all ekspertisen og erfaringen som er involvert i produksjonen. Mange, inkludert undertegnede, har nærmest blitt fremmedgjorte overfor sin egen positive opplevelse av filmen.

Mitt første møte med Prometheus hører hjemme blant de mer monumentale filmopplevelsene jeg har hatt – både som en oppvisning i audiovisuelle virkemidler og som storslått skjebnedrama. Selv om den til syvende og sist neppe er like dyp, tar Prometheus mål av seg til å operere i samme modus som Kubricks 2001: en romodyssé [3] og Tarkovskijs Solaris [4]. En snusfornuftig innstilling til at alt nødvendigvis skal gå opp, som i et regnestykke, kan komme til å drepe en slik type grandios film, og antageligvis de fleste store epos i menneskelig mytologi overhodet. Likevel kan man ikke avfeie all kritikken mot Prometheus, ettersom det rent håndverksmessige alltid bør være på plass i film av dette formatet. I det følgende skal vi derfor ta tak i de mest hyppige innvendingene, og nøkternt vurdere grunnlaget for dem. I denne sammenhengen må vi også ha i bakhodet hvordan filmen forholder seg til science fiction-filmens konvensjoner.

NB! Artikkelen forutsetter at du har sett filmen og vil spoile uhemmet.

Før jeg påbegynner selve gjennomgangen, vil jeg komme med en generell kommentar: I møtet med et kunstverk er en viss ydmykhet alltid på sin plass. Vi bør respektere at filmskaperne har lagd den filmen de selv har ønsket å lage. Det finnes nok detaljer her og der som Ridley Scott ønsker å forbedre, men vårt utgangspunkt bør være at Prometheus i store trekk har blitt akkurat slik regissøren ønsket seg. Mye av kritikken går ut på at man har ønsket seg en annerledes film; den er ikke skremmende nok, besitter ikke kvalitetene som Alien [5] hadde osv. Andre kan tilsynelatende akseptere at Prometheus i all hovedsak er slik den er, men hevder at filmen ville blitt mye bedre om diverse elementer hadde vært løst annerledes.

Faren med en slik «forbedrende» tenkemåte er at man retter oppmerksomheten bort fra filmen slik den faktisk foreligger. Det er trolig mer fruktbart å bruke denne energien på å spørre seg selv om årsakene til at Scott har tatt de kunstneriske valgene han vitterlig har gjort. Kanskje innvendingene kan falle bort med litt ettertanke? Det som i hvert fall står helt klart, er at Scott må ha ønsket å lage en særdeles mørk film. Prometheus stiller ikke akkurat menneskeheten i et spesielt flatterende lys. I tillegg oppdager den idealistiske hovedpersonen Elizabeth Shaw at universet ikke er noen lekegrind, men et sted der en nådeløs og tilsynelatende irrasjonell jungellov gjelder. Den blåøyde, barnlige Shaw legger ut på ferden for å møte sin skaper, men ender med å snerre «Die!!» til vedkommende. Samtidig viser Scott oss en verden hvor alt det tekniske er uhyre velsmurt, men menneskene er dypt imperfekte, ofte dysfunksjonelle – og nær utraderte når filmen er over.

[6]

1. Hvorfor framstår vitenskapsmennene og mannskapet som uprofesjonelle og til dels uinteresserte i det store eventyret?

Ekspedisjonen har kostet en trillion dollar og forsøker å svare på de alle største spørsmålene i menneskenes historie. Medlemmene virker imidlertid ganske uerfarne eller ufokuserte, og representerer ikke det ypperste menneskelige materialet for en slik ekspedisjon. Men vi må huske på at selve grunnlaget for prosjektet langt fra er det beste, og at dette ikke er befordrende verken for god lagånd eller for å skape det beste teamet. Ekspedisjonen har i realiteten kommet i stand av én eneste årsak: Peter Weyland, en eldgammel, dødssyk og dypt egosentrisk person, håper på å snyte skjebnen ved å bli skjenket udødelighet i møtet med de utenomjordiske. Samtidig er hans datter Meredith Vickers med på ekspedisjonen, som på sin side ikke kjemper for at den skal lykkes, ettersom hun ønsker faren død for å kunne overta all makt i konsernet. Begge disse momentene har blitt holdt hemmelig for Elizabeth Shaw og Charlie Holloway, ekspedisjonens ledere, som etter hvert oppdager at de har blitt lurt opp i stry – at de kun er ledere i navnet. I tillegg har ekspedisjonens formål blitt hemmeligholdt for resten av teamet og romskipets mannskap. Samtidig kjører androiden David, som i ett og alt er Weylands lydige redskap, sitt helt eget løp. Vi har dermed en situasjon hvor deltagerne ikke har blitt valgt etter optimale kriterier – dette er veldig langt fra Philip Kaufman [7]s The Right Stuff [8] (1983) – men der de fleste er drevet av dypt egosentriske motiver eller selvtilfredse bekvemmelighetsgrunner. Vi merker oss også at Vickers personlig har ansatt flere av medlemmene, og med sin helt egen agenda er det langt fra sikkert at hun faktisk har ønsket å ha med seg de mest kvalifiserte folkene. Dette kan være grunnen til valget av de to eksentriske vitenskapsmennene, biologen Millburn og geologen Fifield. Av disse årsakene er selve grunnlaget for ekspedisjonen dermed dypt dysfunksjonelt og Prometheus er på mange måter et ship of fools [9].

Selv om både Shaw og Holloway antagelig er uerfarne som ledere, er det vanskelig å være enig med påstander om at ekspedisjonen oppfører seg spesielt mye dummere enn i andre science fiction-filmer av samme type, spesielt når historien krever dramatisk framdrift snarere enn nitid vitenskapelig arbeid. Den uvørne Holloway tar av seg hjelmen inne i pyramiden, men etter høylydte protester fra de andre. Muligens er dette dumt, for lufta kan inneholde farlige mikrober selv om atmosfæren er til å puste i, men på den annen side kan de ha avanserte instrumenter som er i stand til å oppdage slikt. Senere i filmen later medlemmene til å være svært nøye med å følge prosedyrer for dekontaminering, for eksempel før de starter å undersøke hodet til den døde Ingeniøren, eller når Holloway har blitt smittet av sykdom.

Jeg synes også påstanden om rollegalleriets manglende interesse for den store gåten blir feil. Mange er jo nettopp det: David, Shaw, Holloway, Weyland og den kvinnelige legen Ford. Holloway mister riktignok noe av interessen når han oppdager at alle ingeniørene tilsynelatende er døde, men dette rimer med at filmen skildrer ham som følelsesmessig ustabil. At mange av de andre gir blaffen kan – i en mørk film som Prometheus – leses som en ganske dyster kommentar til menneskenes manglende evne til å bry seg om det som faller utenfor snever egeninteresse.

2. Hvorfor går alt så lett for ekspedisjonen under utforskningen?

I likhet med andre syntes jeg selv første gang at ekspedisjonen fant veien til pyramiden(e) mistenkelig lett. Ved flere gjensyn har jeg konstatert at denne montasjen har en viss varighet; landskapet utforskes faktisk, men det er mulig klipperytmen gjør at dette likevel oppleves som forhastet. David har også merkelig lett for å åpne dører og operere kontroller, gjerne ved første forsøk, når de er inne i pyramiden. Men det er mye skrift på veggene der inne og, som Holloway antyder i dialogen, er David i stand til å lese de utenomjordiskes språk. Dette er fullstendig urealistisk, men de aller fleste «first contact»-filmer har slike lettvinte gimmicker for å muliggjøre kommunikasjon med de fremmede. Siden han også forstår talespråket kan han lytte til dialogen mellom ingeniørene under det andre hologrammet, når han har oppdaget broen på det som viser seg å være et romskip. Når det er sagt, ville det ikke svekket filmen hvis manusforfatterne hadde vært tydeligere rundt hvordan David fungerer i disse situasjonene. (Det er også mulig at Weyland og David sitter på mer informasjon om ingeniørene enn de andre, og at dette blir utdypet i neste film.)

Det kan virke besynderlig at David er så lettsindig og uvitenskapelig i sine berøringer av ukjent, kanskje farlig materiale, og under sin prøving og feiling med å finne ut hvordan den svarte gørra arter seg. Men her må vi huske på at han er Weylands lydige redskap – og ting haster. Ettersom Weyland kan dø når som helst er det er simpelthen ikke tid til nitid vitenskapelig arbeid. (Det er også verdt å merke seg at Davids «forbilde» Lawrence of Arabia [10] også var svært dumdristig og gjerne ofret andre for å nå sine egne mål.) Noe som derimot definitivt er merkelig, etter at romskipet har krasjet og gått rundt et par ganger, er hvordan det avrevne hodet til David likevel klarer å havne nær kroppen med romdrakten, hvis mikrofon er nødvendig for at han skal kunne klare å advare Shaw om at Ingeniøren er på vei for å ta knekken på henne. Jeg mener likevel at vi må bare godta en del uhyrlige sammentreff i filmer som dette.

[11]

3. Hvorfor er karakterene så flate?

Bortsett fra Michael Fassbender [12]s universelt lovprisede innsats som David, har dette vært et stort ankepunkt, kanskje det største, for mange av skuffede fans. Her sammenlignes Prometheus med Alien, der alle karakterene visstnok skal ha framstått som troverdige innenfor filmens univers. Det kan være noe i dette, men kanskje det er riktigere å si at de var minneverdige snarere enn troverdige? For rollefigurene i Alien var kulere og mer underholdende enn Prometheus‘ rollegalleri. Generelt virker det imidlertid som denne filmen plutselig skal felles av grunner man gjerne ser gjennom fingrene med ellers. Jeg synes det er en overdrevet påstand at rollefigurene skal være så innmari mye flatere her enn i mange andre science fiction-filmer det er naturlig å sammenligne den med, som på tross av dette har fungert utmerket. Dessuten er flere av dem dypere enn det kan virke ved første øyekast. Vi kommer tilbake til Meredith Vickers i neste punkt, og Noomi Rapace [13] viser stor intensitet i filmens andre halvpart ved å gi en lidende, svettende kropp og ikke minst sjel til Elizabeth Shaw – en person som blir satt på på umenneskelige fysiske og mentale prøvelser.

Det har kanskje vært aller størst misnøye med «radarparet» Millburn og Fifield – to vitenskapsmenn som framstår dumme og merkelige. Som denne anmeldelsen i New York Times [14] påpeker er Scott imidlertid i selskap med både John Ford [15] og Shakespeare med å kaste klovneaktige karakterer inn i rollegalleriet. Disse to er definitivt ikke mine favorittskikkelser i filmen, og de er hovedsakelig med som «comic relief» og «disposable characters»/monstermat. Foringen er imidlertid ganske absurd og vittig. Selv om komikken rundt dem generelt ikke er spesielt avansert, er scenen der de blir stilt kraftig i forlegenhet i møtet med noen ormeaktige vesener utmerket på en svarthumoristisk måte – den minner litt om Monty Pythons parodi på volden i Sam Peckinpahs filmer [16], der ting bare blir verre og verre, uansett hva rollefigurene foretar seg. (Det er også interessant at de blir angrepet av penisformede vesener i en scene som følger direkte etter to scener der andre i ekspedisjonen er involvert i sex – i tillegg til et par ørsmå undertekstlige antydninger om at det kan være en eller annen homoerotisk dragning mellom disse to raringene.)

Svart humor er for øvrig ikke enestående for denne scenen, men inngår i et større mønster. Fassbenders spill er komisk overdrevet i scenen der David forteller Shaw at hun er gravid. Like kostelig er situasjonen der David plasserer en dæsj svart gørr i drinken til Holloway. Ikke bare foregår den siste scenen mellom de to desidert mest uvørne rollefigurene i filmen, men parallellen styrkes ytterligere ved at David klarer å få Holloway til å innrømme at han selv, akkurat som David, ville gjort hva som helst for å løse ekspedisjonens gåte. Dermed «rettferdiggjør» han Davids inhumane metoder, og samtidig «samtykker» han indirekte til å bli en prøvekanin for Davids ytterst risikable medisinske eksperiment. Det er i det hele tatt imponerende hvordan Scott, i en storslått film spekket med sterke audiovisuelle virkemidler, viser slikt håndlag med mer intime scener («sex-scenen» mellom Vickers og Kaptein Janek på broen er et annet kroneksempel).

Når det gjelder de evinnelige klagene på dumskapen og den ulogiske oppførselen til Millburn og Fifield, bør man først og fremst være klar over at de ikke bør tas spesielt alvorlig i utgangspunktet. (Dette er en fortelling og ingen dokumentar.) Likevel er Scott påpasselig med å markere at begge er redde allerede når de går inn pyramiden første gang, så deres redsel ved møtet med de døde utenomjordiske kommer ikke som lyn fra klar himmel. Vi må heller ikke glemme at ingen av dem har hatt en anelse om hva oppdraget har gått ut på når de lot seg verve. Det er merkelig, og ikke så lite konstruert, at Fifield etterpå ikke kan finne veien inne i pyramiden når det er nettopp hans teknologi som har utforsket den, men kanskje stormen har brutt kontakten mellom ham og verktøyet? Det stemmer at begge blir livredde under sitt nattlige opphold i pyramiden, når de hører om en mulig ukjent livsform i nærheten, mens Millburn senere ikke blir så redd som man kunne forventet (mens Fifield fortsatt er det) i møtet med den hvite ormen. Men én ting er å være redd for noe ukjent som kanskje kan ha tatt knekken på en hel gjeng med mektige ingeniører – en annen ting er en liten skapning som i grunnen ser ganske ufarlig ut. Millburn er dessuten biolog, så han har muligens erfaring med å håndtere lignende skapninger. En biolog ville definitivt vært mer forsiktig i virkeligheten, men scenen er hverken hundre prosent alvorlig eller spesielt realistisk.

[17]

4. Hvorfor er Charlize Therons rollefigur Meredith Vickers med i filmen?

Er Meredith Vickers en overflødig karakter, kanskje til dels skrevet inn i filmen for å gjøre plass til en stor, etablert filmstjerne? Mange har også klaget på dette – inkludert hånlige sammenligninger med den berømte Star Wars-replikken «I am your father, Luke» – på at hun avsløres som datteren til Weyland. For meg blir det vanskelig å være enig i noen av disse innvendingene, da rollefiguren tilfører ekstra næring til filmen på flere plan. Et av de mest finmaskede tematiske nettene i filmen, både i selve handlingen og hva gjelder personenes motivasjoner, dreier seg rundt det å drepe sine fedre/skapere eller å drepe sitt avkom. (Vickers første replikk i filmen, for eksempel, dreier seg indirekte om å undersøke om faren kan ha dødd.) Av plasshensyn kan jeg ikke gå i detalj her, men leseren oppfordres til å tenke på hvor utbredt denne tematikken er i filmen og hvor sentral Vickers er i denne sammenhengen.

Det at David er en androide – “programmert” av Weyland – åpner også opp for interessant tematikk. Her passer det plutselig inn at mange av skikkelsene er nokså skisseaktig framstilt. Deres identitet er preget av noen helt basale mål og egenskaper som styrer dem. Noen av dem klarer å bryte med denne programmeringen, andre ikke. For eksempel ofrer Janek skipet sitt, og Shaw aksepterer David selv om han drepte hennes store kjærlighet Holloway. Weyland og Vickers blir derimot ofre for sin egen «programmering». Vickers blir dermed en tragisk figur, ute av stand til å overskride sine snevre maktambisjoner og spesielt sitt ekstremt sterke kontrollbehov og redsel for det ukjente, som blir understreket filmen igjennom. Hun vekker medlidenhet fordi hun åpenbart er intelligent og dyktig, med potensial til å være et bedre menneske, men fastlåst i et ekstremt dysfunksjonelt far/datter-forhold. Mange har latterliggjort det faktum at hun ikke klarer å løpe riktig vei i forhold til det fallende romskipet mot slutten av filmen, men i panikk gjør folk dumme ting, og det er ikke uvanlig at man blir paralysert av skrekk. Vi skal også huske at Vickers, som fremfor alt liker «å minimalisere risiko», bare i løpet av få sekunder blir brutalt revet ut av komfortsonen – fra å konstatere at faren er død og at hun dermed kan dra hjem med sitt mål oppfylt, befinner hun seg plutselig i den ytterste livsfare på åpen mark. Ironisk nok blir hun også felt av sin egosentriskhet – hadde hun løpt i retning av Shaw for å hjelpe henne opp etter fallet, kunne også Vickers ha reddet livet. For øvrig er Charlize Theron [18]s subtile spill noe som har gledet meg stort ved flere gjensyn, da hun med små midler blåser liv i noe som fort kunne blitt en sjablongfigur.

Vickers blir også menneskeliggjort i scenen med Janek på romskipets bro (en flott og underfundig scene – hvem av dem er det egentlig som i størst grad ønsker sex her?). Først får hun «klaps på hånden» når hun rører ved hologrammet av pyramiden, som om hun var et barn. Men det viser seg at selv hun har behov for fysisk nærhet – at hun i bytte mot dette kan være villig til å gi opp litt kontroll. Ikke unaturlig føler hun en dragning mot Janek, rollefiguren med minst kontrollbehov. Morgenen etter hun har ligget med Janek, og har følt en viss frihet, er den eneste situasjonen vi ser henne med utslått hår. Dette skaper en fin og diskrét parallell til David, hvis ellers omhyggelig anlagte frisyre er i vill uorden etter at han har fått sin egen frihet etter Weylands død. Hennes robotaktige ytre er en ytterligere parallell til «halvbroren» David.

5. Hvorfor er besetningen på romskipet såpass villige til å ofre livet?

Etter en pirrende start husker jeg at luften forlot ballongen – selv om filmen på ingen måte ble punktert – over møtet med ekspedisjonsmedlemmene og mannskapet. Dialog og rollefigurer framstilles litt skisseaktig og småklønete, og spesielt briefingen er merkelig livløst iscenesatt. Verst går det utover romskipets to co-piloter, Chance og Ravel, hvis småkrangling om et pågående veddemål ville vært helt greit for de fleste filmer, men litt for konvensjonelt for et såpass ambisiøst verk som Prometheus. Derfor kan det virke merkelig at disse to slutter seg så helhjertet og øyeblikkelig til Janeks beslutning om å ofre romskipet og sitt eget liv. Her mangler det muligens litt utviklende materiale (kanskje diskusjoner mellom kaptein Janek og co-pilotene om alvoret i situasjonen) men vi merker oss imidlertid at Chance var med inn i pyramiden og har sett hva som skjedde med Millburn, og Ravel var med på å nedkjempe zombie-versjonen av Fifield, så begge har førstehånds kjennskap til trusselen dette stedet representerer.

Det samme har definitivt Janek, som deltok i begge situasjonene. Gjennom filmen utvikler Janek seg fra å være en tilbakelent og avslappet figur, først og fremst ment som «comic relief», fortreffelig lunt spilt av Idris Elba, til en person som faktisk forstår at han er nødt til å ta ansvar for ting som er større enn romskipet. I mine øyne er offerscenen bevegende, og den føyer seg dessuten inn i en ganske omfattende offer-tematikk som blir inngående beskrevet i denne muligens ikke helt feilfrie, men generelt briljante analysen av filmen [19].

[20]

6. Hvordan kan Shaw være så aktiv etter operasjonen?

En ting mange har reagert kraftig på er hvordan Shaw kan være så aktiv, og klare seg gjennom så mange fysiske utskeielser – flere av dem med nærmest akrobatisk tilsnitt – bare minutter etter å ha gjennomgått en keisersnitt-operasjon. Jeg innrømmer at dette er et av de aller mest eklatante eksemplene, men i enhver film av en viss type med mye fysisk handling der rollefigurene må overgå seg selv, vil man oppleve at de utfører umulige handlinger. Det har vært anført at operasjonssnittet må ha kuttet vitale magemuskler som er nødvendige for i det hele tatt å kunne holde seg oppreist. Jeg har ikke nok anatomisk kunnskap til å verifisere dette, men det eksisterer vel flere magemuskler enn de som finnes akkurat der snittet ble foretatt, og dessuten ryggmuskulatur som kan kompensere. Men om valget nå en gang sto mellom en mer realistisk framstilling og en temmelig urealistisk en som innbefatter den geniale operasjonsscenen, så vil jeg hylle Scott for å ha kastet realismen over bord!

Når vi er inne på Shaw passer det å ta opp et par andre punkter. Noen har reagert på hvorfor en arkeolog, selv om hun er en av lederne for ekspedisjonen, tar ledelsen i den fysiske undersøkelsen av hodet til Ingeniøren. Dette er et av eksemplene der filmen kanskje hadde stått seg på å gi noe mer informasjon. For med litt ettertanke er det åpenbart at Shaw også har medisinsk kompetanse. Hun kjenner umiddelbart igjen en Pauling Medpod, et uhyre avanserte kirurgisk verktøy (og senere betjener hun den uten å nøle), og den syke Holloway henvender seg til henne i pyramiden med ordene «You know infections». Shaw er antageligvis bare arkeolog på deltid. Hvis noen skulle tvile, er en slik yrkesdeling ikke spesielt uvanlig; eksempelvis var Robert Hübner [21] i sin tid en meget sterk profesjonell sjakkstormester og (fortsatt) en svært anerkjent hieroglyf-forsker.

Andre har stusset på hvorfor de andre i rommet ikke reagerer mer på Shaws forkomne tilstand, eller spør hva som har hendt, når hun vakler inn i rommet der Peter Weyland får behandling. I tillegg til å skape en uhyggelig, uvirkelig stemning rundt Weylands overraskende inntreden, er dette egentlig ikke rart. Vi ser at David stusser, men både han og de andre i rommet er Weylands håndtlangere, og i den nåværende situasjonen er den allmektige, egosentriske, nettopp oppvåknede Weyland alt som teller, både for ham selv og lakeiene. Når det gjelder Noomi Rapaces manglende britiske aksent, synes jeg vanligvis flisespikking rundt aksenter som ikke passer inn er den sløveste form for kritikk – hvorfor kan man bare ikke gå ut fra at de er innflyttere eller har bodd lenge utenlands og så bli ferdig med det? – men ting blir annerledes når vi i cryosleep-drømmen vitterlig har hørt henne som barn snakke med perfekt britisk aksent. Det er litt merkelig at man ikke har gjort hele karakteren svensk og hyret inn en svensk barneskuespiller. Uansett: Når Rapace i intervjuer har framholdt at hun har anvendt en spesiell trener for å drille inn en brukbar britisk aksent, må man bare konkludere med at arbeidet har vært heller mislykket. En av de få virkelig klønete tingene i filmen er forøvrig den altfor kunstige måten man kommer inn på Shaws sterilitet i scenen mellom henne og Holloway.

7. Hvorfor er alle monsterfilmscenene i filmen når den egentlig skulle dreie seg om store eksistensielle spørsmål?

En del av den mer tankefulle kritikken hevder at de høystemte, store eksistensielle spørsmålene som Prometheus legger opp til, drukner i action og monsterscener mot slutten. Her er det fristende å være delvis enig, og fundere på om Scott kanskje fryktet at filmen ikke skulle være kommersiell nok og derfor ønsket å fylle på med litt lettfattelig slåssing. (Men monsterfilm-publikummet hadde nok falt ugjenkallelig ut av filmen for lenge siden.) Disse scenene er imidlertid så kontant og kraftfullt iscenesatt at de ikke føles spesielt forstyrrende. Scenen med det eksploderende hodet – som riktignok kommer ganske tidlig – kan virke som den er inkludert mest for sjokkeffektens skyld, men antyder samtidig at det menneskene har snublet over ikke lar seg kontrollere med teknologi. Denne mangelen på kontroll, som føyer seg inn i tematikken rundt Vickers rollefigur, kommer også til uttrykk i den kanskje mest påklistrede scenen, hvor Fifield vender tilbake som en slags zombie. Imidlertid kan man si at den forsterker følelsen av at ting på dette tidspunktet begynner å skje i så rask rekkefølge, på flere fronter i filmen, slik at deltagerne i ekspedisjonen er i ferd med å miste kontrollen. (Som vi var inne på, er zombie-scenen også viktig for Janeks utvikling mot å ofre sitt eget liv.) Den siste kampen mellom den gjenlevende Ingeniøren og alien-monsteret inne i romskipets livbåt derimot er svært flott, og passer dessuten uhyre bra inn i den viktige tematikken rundt forholdet mellom fedre/skapere og avkommet. Konklusjonen må være at det er mulig å få en del scener som kan synes overflødige til å passe inn i et større tematisk hele.

8. Hvordan kan det være DNA-samsvar mellom menneskene og ingeniørene når de faktisk ser ganske forskjellige ut?

Sjimpanser og mennesker er også ganske forskjellige, men deler visstnok mer enn 98% av arvematerialet, og mange andre typer primater ligger ikke langt under. Så dette er faktisk ikke så rart, men her synes jeg filmen slurver veldig. Det blir ikke sagt rett ut, men ut fra den grafiske framstillingen får vi inntrykk av at det fullstendig samsvar, altså 100%. Dette kan jo ikke være mulig – jeg husker godt hvordan dette skurret første gang jeg så filmen – og jeg synes dette kunne vært presisert uten at oppdagelsen mister sin dramatiske effekt. Hvordan Shaw kan vite at DNA-et fra ingeniørene «predates» vårt eget er også en gåte. Apropos forholdet mellom mennesker og aper, er det et inspirert valg av Ridley Scott å iscenesette Weyland som apeaktig, både krumbøyd og skrukkete i ansiktet, når han konfronteres med den høyreiste Ingeniøren.

[22]

9. Hvorfor er det vitenskapelige utgangspunktet for filmen fullstendig idiotisk?

Prometheus har blitt framholdt av filmskaperne som basert på tunge, eksistensielle ideer. Derfor er noe av det mest underlige med filmen at den er fundert på noe som til de grader strider mot akseptert vitenskap. At livet på jorda – iallfall menneskene – ble sådd ved hjelp av DNA fra utenomjordiske strider mot evolusjonslæren og en rekke andre disipliner. Filmen forsøker ikke å forklare hvordan dette kan ha seg, og bortsett fra en kort, en-replikks innvending fra biologen Millburn, later hele ekspedisjonen til å akseptere denne kullkastende påstanden uten forbehold.

Her er vi inne på en stor forskjell mellom science fiction i bøker og film. Enhver science fiction-forfatter med respekt for egen sjanger setter sin ære i å forsøke å forsvare sine premisser med en forklaring som helst baserer seg på elementer fra annen akseptert vitenskap eller andre seriøse teorier på publiseringstidspunktet. (Visse vendinger, som for eksempel å muliggjøre romreiser gjennom å ferdes raskere enn lyset gjennom et tenkt «hyperspace», har dog med tiden blitt aksepterte konvensjoner, selv de ikke er vitenskapelig fundert.) Slike utlegninger kan ofte strekke seg over flere sider. I science fiction er man definitivt ute etter sense of wonder [23], men ikke for enhver pris. I motsetning til fantasy-sjangeren hvor alt mulig kan skje, er science fiction basert på et univers som er underlagt fysiske lover – i det minste skal det føles slik, og slike forklaringer er derfor et viktig element i sjangerens suspension of disbelief [24].

På grunn av den begrensede spilletiden på en film er det derimot svært lite rom for slike forklaringer, og man tvinges oftere til å svelge ting mer eller mindre rått. Vi har selvfølgelig mer cerebrale filmer som Gattaca [25] (Andrew Niccol [25], 1997) hvor man virkelig utforsker ideene på en rigorøs måte, men Prometheus er en langt mer opplevelsesorientert film. Likevel føler jeg at dette er en mangel ved filmen – og som en ikke så rent lite useriøs holdning til sjangeren – at man ikke brukte litt mer plass på forsøksvis å rettferdiggjøre premisset. Filmen nevner også kort at de utenomjordiske har vendt tilbake til Jorda og har hatt kontakt med diverse fortidige menneskelige sivilisasjoner, hvor de har blitt gjenstand for tilbedelse som var de guder. Dette minner foruroligende om skribleriene til sjarlatanen Erich von Däniken [26], hvis såkalte «beviser» er oppspinn. Filmen går imidlertid ikke i detalj på hvordan denne kontakten har foregått, og følgene av den, og ideen er forsåvidt ikke helt ulogisk som en konsekvens av det sentrale premisset.

10. Hvorfor var invitasjonen i virkeligheten en dødsfelle?

Midt oppe i en slik handlingsrik og monumental film er det lett å glemme at konstellasjonen av seks himmellegemer, som ble funnet i etterlatenskapene av sivilisasjoner fra Jordas oldtid, opprinnelig var selve utløseren for Prometheus-ferden. Den religiøse Shaw mener det er en invitasjon. Uansett tyder avbildningene på at konstellasjonen er et objekt for en slags religiøs tilbedelse. Hvorfor viser dette seg da å være en dødsfelle? Janek har den plausible teori at det ekspedisjonen har oppdaget er en militær installasjon som utvikler masseødeleggelsesvåpen, og at denne derfor er plassert langt fra enhver sivilisasjon. Hvorfor et slikt sted er avbildet på hulemaleriet er en stor gåte, og her får vi absolutt ingen forklaring. Hvis dette var en enkeltstående film hadde dette vært uhyre utilfredsstillende og revet bort det meste av filmens logiske fundament. Men siden vi nå vet at det vil komme minst én oppfølger, må man regne med at vi vil få en forklaring i fremtiden – og denne bør helst gis en sentral plass. Uansett er det interessant at den gjenlevende Ingeniøren ser på David med et ømt og kjærlig blikk før han systematisk igangsetter destruksjonen av ekspedisjonen.

Siden installasjonen ble utsatt for katastrofen for ca. 2000 år siden, hersker det en teori om at dette kan ha en sammenheng med korsfestelsen av Jesus Kristus, som kan ha vært en utsending fra Ingeniørene. (Scott har antydet noe slikt i intervjuer.) Det å innlemme denne epokegjørende religiøse hendelsen i en science fiction-sammenheng har vært gjort flere ganger, og er nesten blitt en klisjé i sjangeren. Dette vil imidlertid passe fint inn i den tematiske tråden rundt forholdet mellom Shaws religiøse tro og det hun oppdager under ekspedisjonen. Det vil også kunne forklare hvorfor ingeniørene har vendt seg mot menneskene etter først å ha skapt oss. At et av de religiøse bildene som vises under briefingen er fra Maya-sivilisasjonen, og stammer fra ca. 600 år etter Kristus, gjør imidlertid denne tolkningen problematisk. Bildet kan jo være en religiøs forestilling nedarvet fra en tidligere sivilisasjon i det samme geografiske området, men slik filmen framstiller det, synes forholdet mellom Jordboere og aliens stadig å være fortreffelig lenge etter den skammelige korsfestelsen. En nærliggende mulighet er at inkluderingen av Mayaene rett og slett er en feil, og at illustrasjonen i hologrammet er skapt av perifere medarbeidere i produksjonen som ikke har skjønt den store sammenhengen. Slike feil er ikke noe nytt. For eksempel er tidslinjen med de forskjellige historiske hendelsene i V for Vendetta [27] (James McTeigue [28], 2005) fullstendig konsistent ut fra dialog og handling, men blir fullstendig spolert, faktisk på flere forskjellige måter, av opplysninger som er lesbare på diverse dokumenter og skjermer i filmen.

[29]

Konklusjon

Prometheus mangler realismen i Alien og Blade Runner, men har andre kvaliteter som disse filmene ikke besitter. Vel har den noen reelle svakheter, men det er vanskelig å se at disse kan rokke ved effekten av filmen som en uhyre monumental, audiovisuell opplevelse eller som skjebnedrama. Selv om Prometheus, av grunner det ikke er så lett å sette fingeren på, har fått et stort segment av publikum – drister man seg til å kalle det fanboy- eller geek-publikummet? – til å gå helt av skaftet, er problemene stort sett småkløneri eller underforklaring som ikke burde forstyrre så altfor mye. Det mer sindige filmkritiker-segmentet har gitt Prometheus en score på 65 på Metacritic [30], som indikerer «generally favourable reviews».

Selv ble jeg sjokkert når jeg begynte å lese de mange negative brukerkommentarene på IMDb [31], hvor det gjerne slenges ut tyve punkter av gangen med «gapende hull i intrigen». Det kan høres overbevisende ut, for tonen er triumferende og skråsikker, men mye av kritikken er imidlertid basert på erindringssvikt, overdrivelser og en innstilling der man tar alt i verste mening fordi man aldri har klart å komme inn i filmen og dermed har rikelig med tid med å lete etter mangler. Ofte er innvendingene korttenkte – troll som sprekker i sola. Målet er i stor grad å latterliggjøre, gjennom flisespikkeri som ikke rettes mot andre filmer av samme type.

I tillegg til kvalitetene vi har diskutert, er noe av det som gleder mest ved Prometheus Ridley Scotts sjeldent sømløse visuelle billedspråk; nær sagt alle scenene fortelles med besnærende flyt i klippingen, og med en presisjon og økonomi som ikke står særlig tilbake for andre mestere på dette området, som eksempelvis Hayao Miyazaki [32].

Jeg er spesielt glad i den elegiske, følelsesmessig tvetydige avslutningscenen (altså ikke epilogen!) der David på et metaforisk plan har tatt Holloways plass i Shaws liv. Samtidig som linjene trekkes tilbake til starten av filmen, der David var den første som snakket til Shaw når hun vekkes fra cryosleep, fullbyrder dette ikke minst parallellen mellom David og Holloway som de mest uvørne rollefigurene. Jeg tenker også med glede tilbake på Shaws litt klagende stemme, med sin blanding av resignasjon og besluttsomhet, og Davids ansikt, med sin blanding av forundring og noe som ligner kjærlighet, når hodet hans legges i vesken – på samme måte som hodet til den døde Ingeniøren tidligere i filmen.

Linken til denne briljante analysen [19], som har vakt berettiget oppsikt på nettet, serverer vi som gammelt nytt, da den – selv om den sannsynligvis inneholder enkelte feil – gir et flott og plausibelt innblikk i filmens symbolske underbygning. Denne artikkelen [33] forholder seg også til de mange innvendingene mot filmen, og byr i likhet med meg på mulige imøtegåelser.

[34]
Dette bildet er hentet fra filmens alternative åpningssekvens, som ble klippet vekk fra kinoversjonen.

Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Ridley Scott: http://montages.no/filmfolk/ridley-scott

[2] Prometheus: http://montages.no/film/prometheus/

[3] 2001: en romodyssé: http://montages.no/film/2001-en-romodysse/

[4] Solaris: http://montages.no/film/solaris/

[5] Alien: http://montages.no/film/alien/

[6] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom2/

[7] Philip Kaufman: http://www.imdb.com/name/nm0442241/

[8] The Right Stuff: http://www.imdb.com/title/tt0086197/

[9] ship of fools: http://en.wikipedia.org/wiki/Ship_of_fools

[10] Lawrence of Arabia: http://en.wikipedia.org/wiki/Lawrence_of_arabia

[11] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom3/

[12] Michael Fassbender: http://montages.no/filmfolk/michael-fassbender

[13] Noomi Rapace: http://montages.no/filmfolk/noomi-rapace

[14] denne anmeldelsen i New York Times: http://movies.nytimes.com/2012/06/08/movies/prometheus-by-ridley-scott-with-noomi-rapace.html

[15] John Ford: http://montages.no/filmfolk/john-ford

[16] Monty Pythons parodi på volden i Sam Peckinpahs filmer: http://www.youtube.com/watch?v=zmcrreUVBeo

[17] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom4/

[18] Charlize Theron: http://montages.no/filmfolk/charlize-theron

[19] generelt briljante analysen av filmen: http://cavalorn.livejournal.com/584135.html

[20] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom1/

[21] Robert Hübner: http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Hubner

[22] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/noomi-rapace-in-ridley-scotts-prometheus/

[23] sense of wonder: http://en.wikipedia.org/wiki/Sense_of_wonder

[24] suspension of disbelief: http://en.wikipedia.org/wiki/Suspension_of_disbelief

[25] Gattaca: http://www.imdb.com/title/tt0119177/

[26] Erich von Däniken: http://no.wikipedia.org/wiki/Erich_von_D%C3%A4niken

[27] V for Vendetta: http://montages.no/film/v-for-vendetta/

[28] James McTeigue: http://montages.no/filmfolk/james-mcteigue

[29] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom8/

[30] score på 65 på Metacritic: http://www.metacritic.com/movie/prometheus/critic-reviews

[31] de mange negative brukerkommentarene på IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1446714/reviews

[32] Hayao Miyazaki: http://montages.no/filmfolk/hayao-miyazaki

[33] Denne artikkelen: http://www.prometheus-movie.com/community/forums/topic/8122

[34] Image: http://montages.no/2012/06/10-innvendinger-mot-prometheus/prom6/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.