Cannes 2012: I 2010 vant Apichatpong Weerasethakul ^[1] Gullpalmen for Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv ^[2]. Det ble et vendepunkt i Weerasethakuls karriere som førte til at han nådde ut til et større publikum og fikk noe bredere appell. Suksessen har derimot ikke ført til at Weerasethakul ønsket å «smi mens jernet var varmt», snarere har han gått motsatt vei og gjort seg mindre tilgjengelig med sine neste filmer. I Cannes i år hadde han premiere på to nye filmer, den 20-minutters lange MUBI ^[3]-produserte Ashes ^[4] og den 61-minutters lange Mekong Hotel ^[5] – som ble vist i det offisielle programmet, men utenfor konkurranse.

Weerasethakul har gjennom hele karrieren hatt en hyppig produksjon av kortfilmer, men en 61 minutter lang film vil slite med å få visningsarenaer, distribusjon og festivaloppmerksomhet – et slikt mellomformat er nærmest en umulig lengde i dagens filmklima. Kortfilmen Ashes er også et interessant prosjekt da den er produsert av VOD-tjenesten MUBI. Ashes er den første filmen der MUBI står oppført som produsent, og er å betrakte som et slags prøveprosjekt for den kunstfilmelskende VOD-plattformen. Er dette et enkeltstående «stunt» eller en praksis MUBI vil fortsette å utvikle?

Ashes er en abstrakt liten film, skutt med håndholdt kamera med et redusert antall bilder i sekundet slik at uttrykket blir ”hakkete” og kaotisk (såkalt lomokino ^[6]). Vi ser POV-bilder fra en mann med en hund som går rundt på en gård, deretter bilder fra en trafikkert bilvei i byen. Etter hvert hører vi en mann fortelle om en drøm han har hatt hvor han tegner bilder fra hjembyen sin, men etter hvert tones bildene over i sorthvitt fordi han ikke klarer å gjengi fargene. Først her skjønner vi at filmen handler om minner, og hvordan de gradvis svinner. Dette kan også forklare det spesielle og fragmenterte visuelle utrykket – at det forsøker å skildre hvordan detaljene gradvis forsvinner fra minnene. Ashes er en nostalgisk film og later til å være en svært personlig beretning fra Weerasethakul selv, og kan videre tolkes som et bilde på at Thailand og Apichatpongs hjemby er i forfall, at landet har mistet fargene og sitt vakre, spirende liv. En tematikk som føyer seg fint inn i regissørens filmografi, som i stor grad skaper kontraster mellom det kjølige urbane samfunnet og den mystiske naturen. Kjærligheten til naturen og tradisjoner, kritikk av moderniteten og behandling av minner er gjennomgående temaer hos Apichatpong. Du kan se Ashes her ^[7].

^[8]

Minner som svinner

^[9]

Barndomsnostalgi

Mekong Hotel er inspirert av Weerasethakuls urealiserte film Ecstasy Garden (flere av scenene er visstnok hentet fra prøvefilmingen til denne), som handler om en skapning som kalles ”pob ghost” – et menneskeetende spøkelse. Mekong Hotel foregår utelukkende på hotellet som ligger ved den enorme og svært vannrike elven Mekong som skiller Thailand fra Laos. Filmen åpner med noe som ligner en gitaraudition med Weerasethakul tilstede. Deretter blir denne seansen kun lagt på lydsporet og gitarklimpringen følger oss konstant gjennom hele filmen, og skaper en harmonisk, nesten hypnotisk følelse. En stemning som blir ekstra spesiell straks vi ser en jente som på dyrisk vis glefser i seg rå innvoller.

Som forventet forkaster Mekong Hotel tydelig, lineær narrasjon. I tillegg til gitarøvelsen består filmen av tre karakterer: en ung gutt og en jente som forelsker seg, og jentas mor som er et såkalt ”pob ghost”, uten at jenta selv er klar over det (det forblir uklart hvorvidt de andre også er spøkelser, av en annen art). Karakterene blir etablert i en tidlig scene hvor gutten og jenta møtes, der gutten sørger over at hunden hans har blitt spist opp – en hund som vi tidligere har sett at moren og datteren har spist. Herfra og ut består filmen, i tillegg til flere groteske kannibalsekvenser, av en lang rekke poetiske og symboltunge samtaler hvor spøkelsesmoren følger de to unge elskende på dette folketomme hotellet, til lydene av gitar. Det snakkes om tilværelsen som spøkelse, tidligere og fremtidige liv, og mer hverdagslige ting.

^[10]

Den unge jenta og spøkelsesmoren ser utover Mekong

^[11]

En hund får gjennomgå pob-spøkelsets råskap

For et slitent festivalhode var det vanskelig å få med seg all meningen som ble signalisert, og tross et deilig gjensyn med Weerasethakuls atmosfære vil nok Mekong Hotel bli stående som en parentes i filmografien hans, både grunnet filmens mellomformat og dens kvalitet. For fansen er Mekong Hotel verdt å oppsøke for den gjenkjennelige Weerasethakul-stemningen og de filosofiske aspektene fra regissørens tidligere filmer, og da særlig Onkel Boonme som jo dreier seg rundt mange av de samme tankene om reinkarnasjon og spøkelser. Ashes og Mekong Hotel viser at den thailandske auteuren utforsker filmmediet uten hensyn til penger og forventninger; etter Gullpalme-seieren, økende status og popularitet kunne han tatt steget opp med å satse på et nytt ambisiøst og kanskje mer tilgjengelig verk, men i stedet velger han å gå i motsatt retning.

Verken Ashes eller Mekong Hotel satte de helt store sporene i undertegnede, men gjorde meg like fullt svært forventningsfull til hva denne filmskaperen kan levere i fremtiden, og har du enda ikke sett mesterverket Syndromes and a Century ^[12] er dette noe du kan bryne deg på i ventetiden!