Etter vår smak er dette vårens beste skandinaviske filmnyhet: Kilder Montages har vært i kontakt med indikerer at regissør Tomas Alfredson (La den rette komme inn) har sikret seg filmrettighetene til Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte, og er igang med planleggingen av en nyfilmatisering. Etter sigende har arbeidet allerede begynt med å finne locations (bl.a. i Japan, som jo høres ut som et velegnet sted å skyte scenene som foregår i Kirsebærdalen), og alt tyder på at dette er et prosjekt vi vil høre mer om gjennom året – etter hvert som det utvikler seg.

Hvis en ny Brødrene Løvehjerte-film med Tomas Alfredson bak kamera blir en realitet, er dette en drøm som går i oppfyllelse for undertegnede. Mange dro paralleller til Lindgren i forbindelse med La den rette komme inn, og rundt bordene over en øl eller fem har jeg selv foreslått Alfredson som den ultimate regissøren til å gyve løs på nye filmatiseringer av Lindgrens forfatterskap, og da især Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Det er vanskelig å forestille seg at noen kan gjøre Emil, Pippi og barna i Bullerbyn bedre enn filmene som allerede foreligger – som har varmet hjertene våre siden helt siden vi begynte å stirre inn i tv-skjermen. Men de mer episke fortellingene er i dag først og fremst gode barndomsminner, preget av uutnyttet potensiale til å kunne bli virkelig fantastiske filmer. Datidens teknologi og budsjetter i svensk film gjorde det vanskelig å rettferdiggjøre Lindgrens eventyrlige visjoner på lerretet.

Det er mye flott å si om Olle Hellboms nå klassiske og Gullbjørn-nominerte filmatisering fra 1977. Den er godt fortalt og veldig stemningsfull, og skuespillere som Allan Edwall og Gunn Wållgren gnistrer i uforglemmelige biroller. Björn Isfälts musikk er i mine ører noe av det vakreste som er laget for film. Og med tanke på at jeg sikkert har sett filmen tyve eller tredve ganger, kan jeg nok også medgi at jeg langt inne i hjertet mitt elsker den. Men med voksne øyne er det enkelt å se at filmen også har betydelige kunstneriske svakheter, og dagens barn blir neppe like overbevist av pappmasjé-dragen Katla som jeg gjorde for tyve år siden.

Tanken på at Alfredson, med sine magiske evner som historieforteller og bildeskaper, skal regissere en ny versjon er derfor til å få gåsehud av. Hvis finansiering og andre produksjonsforutsetninger går i orden, vil dette garantert kunne bli en av de største produksjonene i svensk filmhistorie, og med dagens ressurser kan man jo bare forestille seg hvor visjonært dette kan bli. Lindgrens fortelling er jo i seg selv noe av det sterkeste som er skrevet for barn, så med de riktige folkene foran og bak kamera, bør dette bli en begivenhet av de sjeldne. La oss håpe at investorene pøser på med midler – bare tenk hvor mange som vil strømme til kinosalene i Skandinavia alene! Nå håper jeg også at Alfredson gjør filmen med svenske skuespillere, på tross av hans internasjonale status.

Hvis han gjør filmen, vel og merke. Det må understrekes at slike filmprosjekter kommer og går, og forsvinner fra jordens overflate like raskt som de oppstår. Vi får folde våre hender, og sette vår lit til at Alfredson selv skjønner hvor viktig det er at han tar på seg denne utfordringen. Noen andre som gleder seg?