- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Polisse og Maïwenns menneskelige engler

Av Lars Ole Kristiansen , 6. april 2012 i Artikler,Omtaler

Polisse [1] er en film som handler om noe. Det høres kanskje ut som et magert kompliment, en selvfølge, men hvor ofte er det egentlig at man opplever en film som forsøker å være noe mer enn film for filmens egen skyld, som rettferdiggjør sin eksistens ved å rette blikket mot noe som er viktig, men samtidig vanskelig å snakke om. Som åpner dører der andre lukker, som på en eller annen måte forsøker å forandre oss og måten vi ser verden på. Vel, relativt sjeldent, spør du meg.

Jeg mener da heller ikke at alle filmer skal være slik. Personlig er jeg vel så opptatt av de formale sidene ved filmen som kunstuttrykk, og her pløyer Polisse på ingen måte ny mark. Skudd-motskudd mellom rivaliserende ansikter i nærbilde, omsluttet av grelt primærfargede forhørsrom; håndholdt rugging i bildene, noen krappe panoreringer og dertilhørende innzoominger, som illuderer et dokumentarisk søkende øye. Øyet som ser og avslører, understreket av at regissør Maïwenn [2] selv spiller en fotograf i filmen (hipsterbrillene som skyves oppover den tunge panneluggen hennes av fotoapparatet, er et morsomt gjennomgangsmotiv). Det er altså ikke i det visuelle at storheten i Polisse befinner seg. Til dét er den altfor desperat og lite utstudert, for uvillig til å være den neste filmen på lista over ting man burde se; filmer som flyter ut i den store ubetydelighetens sjø.

Maïwenn forteller om barnevernsavsnittet ved en politistasjon i Paris, og hvilke utfordringer som møter de ansatte i hverdagen, både på arbeidsplassen og i privatsfæren. Hvilke relasjoner som knyttes dem imellom, og i møtene mellom de ansatte og ofrene som får hjelp på stasjonen. I en særlig gripende scene ser vi at den tøffe hissigproppen Fred (rapperen Joeystarr [3]), som befinner seg i et personlig kaos med en forutstående skilsmisse og et gryende forhold, griper tak i en afrikansk gutt som nettopp har blitt forlatt av moren fordi hun ikke lenger har noe husrom å tilby ham. Gutten skriker og gråter så siklet danner tråder mellom leppene, en fortvilt og smertefull gråt – slik bare barn kan lage. Fred holder rundt ham, trøster gutten med et kyss på pannen, og feller noen tårer selv. Fred går ut av det profesjonelle skallet sitt, fordi han kjenner på farsinstinktet; han bærer på masse omsorg som ikke omsettes til handlinger, fordi han tilbringer altfor lite tid sammen med datteren sin. Når han kommer hjem til kona, tar det bare minutter før samtalen vikles inn i krangler, før forsøket på å opprettholde en familie rakner og de blir enige om at ting «ikke funker lenger». Først når han nærmer seg den innesluttede fotografen Melissa (Maïwenn), som han først uttrykker irritasjon overfor, gjenoppdager han kroppsvarmen, gleden over å ta vare på andre. Englevingene som er grunnen til at han faktisk jobber der han gjør.

[4]

Fred leder an et særlig opphetet forhør.

[5]

Fred og gutten som ikke lenger har et sted å bo.

Alt dette kommer til uttrykk i scenen med den vesle gutten, og er bare ett av utallige eksempler jeg kunne kommet med for å beskrive hvor sømløst Polisse veksler mellom å skildre rollefigurenes arbeids- og privatliv. Hver av dem sliter med sitt, på alle kanter. Nadine (Karin Viard [6]) er redd for å miste foreldreretten til barna når hun skiller seg fra ektemannen, Iris (Marina Foïs [7]) kaster opp all maten hun spiser i hemmelighet, og selv om de to fremstår som et radarpar, ulmer det en bitter konflikt under de stadig mer nevrotiske kaffeslabberasene. Melissa har flyttet fra mannen og de to tvillingdøtrene sine, og fått sin egen leilighet på den andre siden av gaten fordi hun ennå ikke har bestemt seg for om bruddet skal bli endelig. Ved siden av disse, følger vi også separate fortellinger om overgripere eller ofre, som på gitte tidspunkt håves inn til avhør.

Maïwenns skuespillerinstruksjon er en bragd. En ting er å traktere et ensemble så stort at det halve kunne vært for mye, men å ivareta et manuskript (hennes eget) der alle rollefigurene på hver sin måte er minneverdige, uten å rote det til, er rett og slett mesterlig. Enkelte ganger butter det riktignok litt imot, men denne rufsetheten er også med på å gi filmen en nødvendig friksjon. Dessuten kan man bare ane hvilken utfordring det må ha vært å få barneskuespillerne til å fremføre den ytterst vanskelige dialogen, der de må snakke om de uhyrligste ting, med rå troverdighet. Og barna får alltid være barn, ikke slike dukker man ofte ser på film. De får klø seg i ansiktet, snufse med nesa og flakke med blikket, gi uttrykk for at de er mer interessert i tingene rundt seg enn selve samtalen. Komme med sjokkerende opplysninger på en liketil måte mens de trommer med beina av utålmodighet.

Når skuespillerne – barn som voksne – leverer så sterkt, skaper dette rom for en anselig rekke enkeltscener som virkelig etser seg inn i hukommelsen. Den frittstående scenen der tenåringsjenta Sandra (Alice de Lencquesaing [8], kjent fra Father of My Children og Summer Hours), som har blitt voldtatt og i lengre tid skjult graviditeten sin, må abortere, er en av dem. Når hun gir fra seg noe som langt på vei ligner et lite menneske, blir det vanskelig å sortere følelsene. Hun hater barnet, men erkjenner samtidig at det består av hennes eget kjøtt og blod. Og der sitter hun, sprikende med beina, stønnende i smerter, vel vitende om at det som presses ut skal pakkes inn i plast og «kastes i søpla». Kremeres og legges i en massegrav. Likevel må hun gi barnet et navn, for slik er reglene – det er ren prosedyre. Hva skal hun kalle en som hun ønsker at aldri eksisterte? Nadine og Iris fra barnevernsavsnittet er tilstede under operasjonen, og Iris foreslår til slutt at fosteret kan få hennes navn, hvorpå Nadine reagerer, vantro over å se hvor sterkt kollegaen hater seg selv. Den totale forvirringen formidles med rystende sterkt spill av De Lencquesaing – man må nesten holde seg for øynene, så rammende er det. Akkurat denne scenen er også overraskende grafisk (vi snakker rumensk standard, jfr. 4 måneder, 3 uker og 2 dager [9]), og slår ekstra hardt i mellomgulvet når Maïwenn pakker den inn med situasjoner av mer triviell art.

Sandra ser forvirret ned på det aborterte fosteret.

[10]

Melissas tvillingdøtre forvirres av den omskiftende familiesituasjonen.

Igjen ser vi hvordan én enkelt scene kan romme flere lag med historiefortelling. Det hele er så møysommelig satt sammen at det bare kan være en potensielt stor filmskaper som trekker i trådene, som har et oppriktig hjerte for alle skjebnene hun skildrer. Maïwenn tilbragte selv lang tid ved barnevernsavsnittet på en politistasjon tilsvarende den i filmen, og alle sakene i Polisse er basert på faktiske tilfeller og de observasjonene hun gjorde seg i denne perioden.

Og avslutningsvis blir vi nesten nødt til å snakke litt mer om Maïwenn, den overjordisk vakre skikkelsen som en gang het Le Besco til etternavn og var sammen med Luc Besson [11] etter å ha båret frem barnet hans som sekstenåring. Hun var etter sigende lolitaen som skapte grunnlaget for den riktignok ikke-seksuelle barn/voksen-relasjonen i Bessons nittitallsklassiker Léon [12], og som for all fremtid vil huskes som den blå, falsettsyngende Avatar-dama i Det femte element [13]. Som barn ble hun visstnok mishandlet av foreldrene (som er grunnen til at hun forkastet etternavnet sitt) og tvunget til å spille i filmer mot sin egen vilje – det er i alle fall mitt inntrykk, etter å ha skummet meg igjennom diverse artikler og intervjuer på nettet (jeg kan ikke garantere sannhetsgestalten i dette). Forrige uke gjorde NRKs Filmbonanza et kort intervju med Maïwenn [14], hvor hun bare uttrykte sorg og skuffelse – at prosessen med å lage Polisse hadde vært så vanskelig at resultatet muligens ikke var verdt alt blodslitet. Det er jeg åpenbart uenig i, men jeg forstår at innspillingen neppe har vært en dans på roser for noen av de involverte. Når deler av tematikken også har noen uhyggelige paralleller til Maïwenns egen oppvekst – i alle fall hvis man ikler seg biografisk-analytiske briller – er det enkelt å forestille seg at hennes personlige engasjement har gjort det vanskelig å opprettholde en profesjonell avstand til stoffet.

[15]

Knips-knips! Melissa i Maïwenns skikkelse.

Polisse kaster deg rundt, lik en løve som leker med byttet sitt. Selv følte jeg ofte forvirring: Burde jeg la være å le her? Skal filmen plutselig være helt forferdelig? Skal jeg slippe lett unna eller dø en lidelsesfull kinodød? Det har kanskje ikke fremkommet så godt i teksten min, men Polisse spiller mye på beksvart galgenhumor, og det som er ment å være morsomt her er så vittig at man gapskratter i kinosalen. Det som er vondt er på sin side tilnærmet uutholdelig å se på. Det er ingen enkel oppgave å få slike kontinuerlige stemningsskifter til å fungere, og den første filmen jeg får assosiasjoner til er faktisk Spike Lees klassiker Do the Right Thing [16]. Som i Lees film, føles blandingen av humor og alvor aldri forsert, men helt naturlig. Det er jo slik vi mennesker er; vi ler i det ene øyeblikket, for så å gråte i det neste. Øyeblikkene av vektløshet og tyngende jammerdaler i Polisse befrukter hverandre, fordi denne stadige vekslingen skjerper blikket vårt og gjør filmen like uforutsigbar som livet selv.

Felles for begge stemningsleiene, er en gjennomgående medmenneskelighet. En varm, omtenksom tone ligger bredd utover hele Maïwenns mikrounivers, der rollefigurene gis et nødvendig rom til å utfolde seg i all sin feilbarlighet. De ler i upassende situasjoner fordi de simpelthen ikke klarer å holde seg; hisser seg opp og skriker overgriperne i trynet når de provoserer dem som verst; ser seg selv der de burde sett andre. Slike nyanser gjør at Polisse genererer langt mer innlevelse i meg enn mange lignende filmer.

Maïwenn konfronterer oss med mørke sider av mennesket som er vanskelige å forholde seg til, samtidig som hun aldri omgår kjærligheten og skjønnheten. I en perfekt verden hadde du vært forpliktet til å se Polisse på kino.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2012/04/polisse-og-maiwenns-menneskelige-engler/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Polisse: http://montages.no/film/polisse-reddende-engler/

[2] Maïwenn: http://montages.no/filmfolk/maiwenn

[3] Joeystarr: http://www.imdb.com/name/nm0823536/

[4] Image: http://montages.no/2012/04/polisse-og-maiwenns-menneskelige-engler/polisse4-2/

[5] Image: http://montages.no/2012/04/polisse-og-maiwenns-menneskelige-engler/polisse9/

[6] Karin Viard: http://montages.no/filmfolk/karin-viard

[7] Marina Foïs: http://montages.no/filmfolk/marina-fois

[8] Alice de Lencquesaing: https://montages.no/filmfolk/alice-de-lencquesaing

[9] 4 måneder, 3 uker og 2 dager: http://www.imdb.com/title/tt1032846/

[10] Image: http://montages.no/2012/04/polisse-og-maiwenns-menneskelige-engler/polisse2/

[11] Luc Besson: http://montages.no/filmfolk/luc-besson

[12] Léon: https://montages.no/film/leon/

[13] Det femte element: http://www.imdb.com/title/tt0119116/

[14] et kort intervju med Maïwenn: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/301979/

[15] Image: http://montages.no/2012/04/polisse-og-maiwenns-menneskelige-engler/polisse3/

[16] Do the Right Thing: http://www.imdb.com/title/tt0097216/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.