Det finnes mange glimt av mesterlighet i Martha Marcy May Marlene, men i sum blir filmen litt for prøvende i sine hopp mellom lumsk sektmiljø og småborgerlig hytteliv.

Åpningssekvensen der Martha (Elizabeth Olsen ^[1]) rømmer fra gården hvor sekten som har omsluttet henne oppholder seg, setter ikke bare tonen for fortellingen, men hører også hjemme blant høydepunktene i Martha Marcy May Marlene ^[2]. Ennå vet vi lite om hovedpersonen, men inntrykket er at hun har en god grunn til å flykte. I en lang, statisk takning der kameraet holder seg på god avstand, ser vi Martha forsvinne lenger og lenger inn i skogen. Plutselig er det noen som roper på henne, en mann kommer løpende inn i synsfeltet, følger etter henne, inn i det mørkegrønne. En fantastisk scene.

Etter en åpning jeg opplever som spennende fordi formspråket består av beundringsverdig få komponenter – der spillefilmdebutant Sean Durkin ^[3] stoler på at jakten er spennende nok i seg selv – står Martha i en telefonkiosk og ringer storesøsteren Lucy (Sarah Paulson ^[4]). Hun plukker opp Martha og tar henne med til sin overdådige hytte ved vannet, der hun og ektemannen Ted (Hugh Dancy ^[5]) ferierer for øyeblikket. Herfra og ut veksler filmen mellom å være et slags anspent kammerspill på hyttetomten, og å gi oss hyppige tilbakeblikk fra Marthas tid hos sekten hun har flyktet fra. Gradvis får vi vite mer om hvorfor hun oppfører seg så underlig der nede ved innsjøen.

^[6]

Det finnes små og store urovekkende sekter og trossamfunn også utenfor USA, der lederen, eller lederne, utøver streng kontroll overfor sine undersåtter. Men når vi hører om slike forhold i norske medier, er det som oftest historier fra Statene, og ikoner som Charles Manson ^[7] har bidratt til å skape fascinasjon for amerikanske sektmiljøer. Framstillingen av sekten i Martha Marcy May Marlene bidrar ikke særlig mye til å opprettholde mytologien. Sjokkeffekter og karikaturer glimrer med sitt fravær. Lederen Patrick er en karismatisk og inkluderende patriark, men får en tvetydig og nedtonet karakter gjennom John Hawkes ^[8]’ rolletolkning. Her er Hawkes ikke så rent ulik rollefiguren han spilte i Winter’s Bone ^[9] (2010) – trygg og ubehagelig på samme tid. Kodene i sekten er vage, men alltid tilstedeværende; alle jentene må innlemmes gjennom et seksuelt rituale, de får nye navn (Marthas er «Marcy May») og bør finne sin plass i «familien» på gården. Hvis telefonen ringer skal de si at de heter «Marlene». Utenforstående skal man være forsiktige med.

Gjennom hoppene i tid mellom sekten på gården og hytta ved sjøen, skapes en interessant parallell mellom de ulike omgivelsene rundt Martha. Hun gir inntrykk av å innerst inne føle seg like ufri begge steder, selv om normene som omgir henne på hytta er totalt annerledes enn dem på gården. Hun finner seg aldri skikkelig til rette noen av stedene. Regissør Durkin, som har skrevet manuset selv, vil åpenbart sette spørsmålstegn ved hva det egentlig vil si å være «fri» innenfor gitte sosiale rammer. I sektmiljøet eksisterte det en slags hippie-mentalitet, der man levde av landet, dro lasset sammen og hadde enkle behov. Samtidig var det en pris å betale, der man ofret seg fysisk og psykisk, og ble stilt overfor moralske kvaler. Hos Marthas søster og hennes ektemann er rammene trygge og moralen på plass, og privatlivet blir vernet om med største selvfølge. Men det er ikke lov å sitte på kjøkkenbenken, tonen er småborgerlig og anstrengt, det duppes i overflaten.

Scenene fra hytteområdet gir meg tidvis assossiasjoner til Michael Haneke ^[10]s filmografi, ettersom de stive middelklassemaskene aldri tas av. Nødvendige samtaler ligger tungt i luften, men får aldri utløp. Også i det visuelle ubehaget tyr Durkin til grep som minner om den østerrikske urokråka: lange tagninger, saktegående panoreringer med kamera og statiske billedutsnitt der menneskene plasseres i hjørnet med mye luft rundt seg, og eventuelle «hjemlige» objekter gis et urovekkende preg. Et eksempel på dette er når Martha styrter inn på et soverom i panikk, og søsteren og ektemannen kommer etter for å berolige henne. Scenen her inne er lang og stillestående, og kamera viker aldri fra Marthas angstridde kropp. Samtidig observeres hun og de to andre på avstand, slik at senga til venstre for henne vises i sin helhet, og nærmest trenger seg på som et forstyrrelseselement.

^[11]

Ideen med å sammenlikne disse to verdenene er god, men filmen føles vekselsvis uforløst og påtrengende. Klippingen mellom de to stedene er som regel gjort på en sømløs måte, der dialog eller handling i en scene fra et av stedene glir over i en scene fra det andre. Etter hvert blir det litt for mye av det gode, særlig når det bidrar til å svekke intensiteten i miljøskildringene fra gården. De jevnlige hoppene i tid og rom gjør dessuten at vi egentlig aldri blir skikkelig kjent med noen, til tross for at filmen til syvende og sist handler om mellommenneskelige relasjoner.

Uteblivelsen av en forløsning er nok et helt bevisst valg fra Durkins side, ettersom noe av poenget er å vise den vanskelige tilnærmingen mellom Martha og storesøsteren. Elizabeth Olsen er virkelig god i den tilbakeholdne hovedrollen, men samspillet føles ikke helt troverdig. Hvorfor spør ikke søsteren og ektemannen mer? Hvorfor tar de ikke hintene? Jeg savner framdrift hos disse rollefigurene, siden fortellingen om sektmiljøet på gården beveger seg så avmålt framover. Det ruslende tempoet gjør også at filmens imponerende visuelle grep står i fare for å ende opp som formålsløse. Lyssettingen er til tider fantastisk; skyggene av mennesker og gjenstander danner stemningsladde komposisjoner langs veggene. Fotoarbeidet i scenene rundt gården er nydelig, som i en tagning der kameraet panorerer over en plass der flere av sektmedlemmene jobber, før en bil plutselig kommer kjørende inn i bildet og stopper, og en ny jente kommer ut. Jeg innbiller meg at det har vært ønskelig at disse grepene skal plassere fortellingen i en bredere kontekst, siden den i utgangspunktet er så sterk. Dessverre skjer dette bare unntaksvis, hvilket får meg til å tenke at «andre har gjort, eller kan gjøre dette enda bedre».

Regissør Sean Durkin beveger seg ut på farlig grunn i sin parallell mellom de to miljøene, og utnytter ikke det sosiologiske frihetsspørsmålet han etablerer godt nok. Martha Marcy May Marlene blir til tider for anstrengt i vekslingen mellom tid og rom, og samtidig vel tvetydig og diffus for sitt eget beste. Men i alle tilfeller er dette en egenartet film, med uhyre spennende tematikk og en håndfull ypperlige audiovisuelle øyeblikk. Kvaliteter som gjør at debutant Durkin blir et navn å følge med på i årene fremover.