Allerede før premiereuken her i Norge, hadde Arild Andresens Kompani Orheim høstet formidable anmeldelser. Filmatiseringen av Tore Renbergs populære roman ble tidligere denne måneden tildelt Den nordiske filmprisen under filmfestivalen i Göteborg, og har etter visningene der fått skryt i Variety og andre utenlandske medier.

I Kompani Orheim får vi et gjensyn med Jarle Klepp – hovedpersonen i Renbergs romanserie, som vi også tidligere har møtt i filmene Mannen som elsket Yngve (2008) og Jeg reiser alene (2011). Fortellingen starter med at Jarle, nå student i Bergen, får en telefon fra moren med beskjed om at faren er død. Etter dette skrus tiden tilbake til 1980-tallet og Stavanger. Vi følger Jarle Klepp gjennom hans søken etter identitet på ungdomsskolen, samtidig som det problematiske forholdet til den alkoholiserte faren tilspisser seg. I filmen er det blant annet lagt vekt på Jarles deltakelse under en antirasistisk demonstrasjon i Arendal, hans gryende interesse for jenter og familiens evige streben etter orden på hjemmefronten.

I forbindelse med at Kompani Orheim straks settes opp på norske kinoer, satte Montages seg ned for en samtale med regissør Arild Andresen om de filmfaglige sidene av prosjektet – flankert av Vebjørn Enger og Kristoffer Joner som spiller henholdsvis Jarle Klepp og faren Terje Orheim. Andresen gjorde i 2010 suksess med sin spillefilmdebut Keeper’n til Liverpool, og står også bak tv-serien Gutta Boys.

*

Montages (M): Aller først: Gratulerer med filmpris i Gøteborg! På vei hit gikk jeg forbi en buss med en stor reklameplakat for Kompani Orheim på baksiden, og det slo meg at det må ha vært et voldsomt forventningspress – det er en populær bokserie det er snakk om, og jeg har lest at filmen har vært i utvikling i mange år. Hva er det som har tatt så lang tid?

Arild Andresen (AA): Hva som har tatt så lang tid, det er et interessant sted å starte. Vi kan komme tilbake til det med forventningene. Jeg har laget en annen film [Keeper’n til Liverpool] mens jeg har arbeidet med Kompani Orheim, men det lå ikke nødvendigvis i kortene at de skulle komme i den rekkefølgen. Jeg leste boka i 2005, ble veldig engasjert og grepet av den, og følte at det var en fortelling jeg ville viderebringe. Vi begynte å jobbe med manuset ca. et år senere, og Lars Gudmestad og jeg skrev manuset sammen. Det har vært mange runder i adaptasjonen for å knekke kodene og finne filmen som potensielt lå i boka. I tillegg har det tatt tid å finansiere filmen. Kristoffer [Joner] fikk for eksempel tildelt rollen ganske lenge før vi kom i gang – vi begynte opprinnelig castingen i 2008.

Når det gjelder det med boka og forventninger, så ja – Kompani Orheim er jo en folkekjær bok, en bok mange har lest og har et forhold til. Det er jeg selvfølgelig klar over, samtidig er det ikke noe som har vært lurt å tenke for mye på. Skulle jeg forsøkt å svare for hver enkelt leseropplevelse, ville man nok ha fått en film som var nokså generell. Vi er nødt til å stole på våre valg, og at jeg har noe å bidra med i min lesning og mitt engasjement for familien Orheim.

M: Da jeg så filmen opplevde jeg at det var en veldig tett og konsis fortelling fra start til slutt. Hvordan og hvorfor har du valgt det materialet fra boka som nå er i filmen?

AA: Det jeg satt igjen med etter å ha lest boka var en ganske episk og spredt oppvekstfortelling, men også en følelsesmessig linje som på sett og vis var ganske ren. Det var den linja jeg følte var filmen. De to fortellingene – oppvekstskildringen av Jarle som drar ut og erobrer verden, får venner, møter jenter, blir politisk engasjert, elsker musikk og alt det der, og familiedramaet hjemme der han må ta den vanskelige løsrivelsen og opprøret – måtte veves tett sammen. Slik kunne det skapes en følelsesmessig dynamikk i filmen, fra det litt lettbeinte og energiske til det krevende og tyngre, der de to fortellingene belyser hverandre.

M: Filmen skifter også mellom å skildre hva som skjer inne i Jarles hode og mer objektivt vise det som skjer rundt ham. Når Jarle er i Arendal synes jeg for eksempel han glir inn i massen og det politiske fellesskapet der, mens i en sekvens der han går nedover gata med musikk i hodetelefonene skildres alt veldig subjektivt.

AA: Romanen Kompani Orheim er jo mye tydeligere på at den hele tiden skifter synsvinkel, og går inn i hodet til veldig mange karakterer. Det følte jeg ikke var riktig for filmen. Det har blitt mer av Jarles fortelling, med noen avstikkere for å fortelle om det større bildet – hvordan Jarles valg, farens valg og morens valg får ringvirkninger for alle tre. Vi har beholdt punkter i filmen der vi har gått ut fra Jarles subjektive synsvinkel, men har vært nøye på hvor dette har vært et riktig grep. Vi ville også beholde et mer objektivt ståsted. Valgene ble gjort i manus- og klippefasen.

M: Hvordan jobbet dere med å planlegge for disse endringene inn mot rollefigurene? Var både regissør, skuespiller og Renberg involvert?

AA: Nei, Tore Renberg har ikke vært en aktiv del av den prosessen. Han har vært en viktig samtalepartner, lest uferdige versjoner av manuset, kommet med innspill og referanser – men siden han også er en erfaren filmmann vet han at han må gi oss tillit. Kristoffer og Tore kjenner hverandre fra lang tid tilbake, så de har imidlertid hatt samtaler sammen.

Kristoffer Joner (KJ): Denne filmen har jo også vært litt mer personlig preget enn de andre historiene til Tore.

AA: Ja, Tores roman har nok vært mer personlig, og det har nok vært en grunn til at han har holdt litt mer avstand.

M: Kristoffer, din rollefigur som faren Terje balanserer mellom å være autoritær og puslete. Et eksempel er scenen da Jarles kamerat Helge kommer hjem til familien, og viser seg som en svært belest, røykende ungdom. Faren blir usikker og nærmest litt forminsket. Hvordan fant du balansen mellom «høyt og lavt» i rollefiguren?

KJ: Arild hadde et par tanker når det gjaldt det der. Vi snakket mye. Jeg var jo ikke førstevalget til rollen, men…

AA: Du har begynt å si det der i det siste, at du ikke var førstevalget! Du hadde jo ikke sittet her hvis ikke du var førstevalget?

KJ: Jaja, ok. Greit. Men jeg fikk i alle fall beskjed om at «du må legge på deg litt, Kristoffer», «bli litt mer mann enn det du er nå» og sånt, og det hjalp faktisk veldig. Det hjalp å legge på seg litt, bli litt sterk, bli litt bestemt, plutselig så gikk jeg litt annerledes, snakket høyere, tydeligere – det handlet mye om det fysiske.

M: Når farsfiguren introduseres i starten er han nesten litt mytisk. Det tar en stund før vi får se ham ordentlig, ettersom det er mye skygger og mørke i bildene. Hva slags visuelle grep ble gjort for å etablere den stemningen i begynnelsen?

AA: Jeg var opptatt av å lage en åpning som var litt overraskende for dem som har lest boka. Slik kunne jeg bearbeide mottakeligheten for filmens univers. Så vi bestemte oss for å begynne i huset og skildre farens død. Fortellingens startpunkt er jo også på mange måter den hendelsen, og huset er et tydelig uttrykk for prosjektet «Kompani Orheim»: Det å bygge seg et hjem for sin familie der man skal leve ut sine drømmer. Jeg var fryktelig opptatt av å finne det rette huset og brukte lang tid på det. Huset er nærmest en karakter i filmen. Vi møter det først i forfall, før vi går tilbake til en tid når huset fortsatt er lyst og pent, og fremdeles representerer en mulighet for familien. I tillegg var det et praktisk valg å fremstille faren slik i starten, for på dette tidspunktet er han jo 10-12 år eldre enn vi får se ham senere. Det kan fort bli en vanskelig sminkejobb. Det var bedre å gi plass til publikums forestilling og assossiasjon.

M: Det typiske, norske boligfeltet og småbymiljøet kommer veldig tydelig fram. Inne i Orheim-huset la jeg merke til flere detaljer, som bidro til å danne et mer nyansert tidsbilde enn hva jeg hadde forventet. Det er 80-tallet, men når kamera sveiper over Jarles rom er det både «Hvem, Hva, Hvor»-bøker og en plakat av Lou Reed der inne. Hva slags valg ble gjort da huset skulle innredes?

AA: Produksjonsdesigner Ingeborg Kvamme og jeg var veldig enige om at når man lager en film fra 1980-tallet, så er det jo ikke som om historien om familien begynte det året man filmer. De har levd der siden de bygde huset i 1970. Hvis man ser godt etter vil man se nyanser i hvordan hjemmet endrer seg. Igjen: Huset representerer familiens liv, hvor de kommer fra og hva de ønsker seg. Det vi skildrer i bakgrunnen er jo den norske middelklassen, den sosialdemokratiske drømmen om at hver famile har sitt hus og sin hage. Man har en jovial tone med naboen, men man kjenner hverandre egentlig ikke så godt, og man vet ikke hva som foregår innenfor husets fire vegger.

M: I Keeper’n til Liverpool forekommer det også noen kjærlige spark til den norske velferdsstaten. Er dette et slags gjennomgangstema for deg?

KJ: Haha. Har du et «issue» med dette, Arild?

AA: Hvis du sier at du ser et Norge du gjenkjenner, tar jeg det som et kompliment. Jeg er jo norsk og opptatt av å fortelle norske historier. Jeg har ikke noen større politisk agenda, i alle fall ikke med disse filmene, men jeg er opptatt av den kulturelle klangbunnen for historiene.

KJ: Tore Renberg vokste jo dessuten opp blant rekkehus. Men Arild tok jo det valget – det skulle være rekkehus, men med forskjellige historier i de ulike hjemmene.

AA: Det Orheim-familien prøver på er jo dessuten ikke så spesielt. De har ingen store, grandiose drømmer, de vil ha et alminnelig og godt middelklasseliv. Selv om de sliter med spesifikke problemer, håper jeg det finnes et stort element av gjenkjennelse. Der ligger også noe av tragedien: det de prøver på, kunne de egentlig fått til.

KJ: Det er ikke mye de ber om, men til og med det er vanskelig. Selv så små krav kan være vanskelige å få gjennomført.

M: Filmen har allerede fått skryt i utlandet. Hvor tror dere den universelle appellen ligger?

KJ: Alle kan kjenne seg igjen. Du er 14 år, du skal løsrive deg fra familien, du skal ut og kysse den første dama, ta den første ølen.

M: Det visuelle bidrar kanskje også til gjenkjennelighet. Jeg får inntrykk av at det er brukt mye naturlig lyssetting og lyd i filmen. Det er vind som blåser, skip som tuter, man ser og hører et miljø som man kjenner igjen hvis man er oppvokst i et slikt type boligstrøk. Hvordan har dere jobbet mot dette uttrykket?

AA: Det er en blanding av det man skaper og det omgivelsene tilfører. I Stavanger er det jo mye vind, så man kommer ikke utenom det, i tillegg er det et spesielt lys der med tanke på eksteriøret. På location inne har vi lyssatt for å tegne det visuelle godt, men vi ønsket en naturalistisk tilnærming. Det skulle heller ikke hvile et dystert mørke over huset – vi ville ha en tilforlatelig ramme, med fratrukne gardiner og lyset som faller inn. Dyrke normaliten som av og til overskrides. Vi har etterstrebet en blanding av det naturalistiske, tilforlatelige og det subjektive, ekspressive.

Fra «Keeper’n til Liverpool».

M: I Keeper’n til Liverpool er det mye svart humor. Jeg ble derfor litt overrasket over at det ikke var flere komiske innslag i Kompani Orheim – jeg hadde forventet at det mørke materialet skulle veies opp med humor. Det finnes humoristiske elementer i filmen, men ikke så eksplisitt. Hvorfor ikke?

AA: Jeg håper jo at det er muligheter for å le litt i Kompani Orheim også, og har vært på en del visninger som tyder på det. Men der Keeper’n til Liverpool er en komedie, er Kompani Orheim først og fremst et drama. Jeg liker at det er nyanser og et bredt følelsesspekter, men det er mye i Kompani Orheim som ikke bør spøkes bort.

KJ: Det ville vært feigt, på den måten kan man vri seg litt unna. Historien er som den er, da får man ta den som akkurat dét.

AA: Vi har jo forsøkt å skape håp, forsoning og underholdende elementer, men filmen skulle være et drama. Den skal oppleves som sann. Keeper’n til Liverpool var mer åpen for overdrivelser, der foregikk det en lek med publikum. I Kompani Orheim ville noe tilsvarende tatt kraften ut av filmen.

*

Slik ble vår samtale med Arild Andresen og kompani avsluttet, noen dager før kinopremieren på Kompani Orheim i Norge. Her på Montages kommer Analysen av Kompani Orheim på trykk fredag 9. mars.