Kosmorama 2012: Da Montages besøkte Cannes-festivalen i 2011 måtte vi gjøre harde prioriteringer i et hav av potensielt gode filmer. Selv i hovedkonkurransen var det vanskelig å få sett alt, og Bertrand Bonellos House of Tolerance ble en av filmene vi ble nødt til å velge bort. Nesten smertelig å lære, et knapt år senere, at dette ville vært et av festivalens udiskutable høydepunkt.

Årsaken til bomskuddet var ikke mer komplisert enn at filmen aldri fikk særlig stor oppmerksomhet i Cannes – den druknet mellom titler fra mer profilerte filmskapere. Her og nå kan jeg love at vi skal gå analytisk til verks på House of Tolerance etter flere gjennomsyn, men inntil videre er det mest presserende å understreke hvor viktig det er at alle som gjester ukens Kosmorama-festival slipper alt de har i hendene for å se akkurat denne filmen. Befinner du deg et annet sted i landet, bør du booke neste fly, for dette er en tre stjerners Michelin-film: verdt en reise i seg selv. Så god at det er til å gråte av.

De resterende visningene på Kosmorama er: fredag 23. mars kl. 09.30, lørdag 24. mars kl. 22 og søndag 25. mars kl. 13.

Regissør Bonello har frekventert Cannes-festivalen siden slutten av 90-tallet, og forbindes ofte med den såkalte New French Extremity-bølgen, kjent for filmer med eksplisitt sex og vold. Slektskapet med mer kjente Catherine Breillat er tydelig i filmografiens gjennomgående tematisering av seksualitet, og House of Tolerance kan sees i lys av hennes feministiske praktverker (Romance, Fat Girl, Anatomy of Hell), selv om formspråket er annerledes. Bonello skildrer livet på et fransk bordell på tampen av det nittende århundret og bruker denne overgangsfasen – Fin de siècle – til å ramme inn et portrett av samholdet mellom de «ansatte», som bruker de velskulpturerte kroppene sine for å nedbetale gjeld, slik at de en gang kan komme seg videre i livet. Disse kvinnene utøver verdens eldste yrke, og blir bildet på fetisjismens vrangforestillinger og skambelagte drømmerier; på en verden i konstant bevegelse mot modernisering og rasjonelle prinsipper, der mennesket flytter seg lengre og lengre vekk fra naturen og erotismen, over mot den siviliserte kulturen. Som i sin tur skaper enda mer groteske dragninger mot det forkvaklede, gjerne regelrett forstyrrede begjærspraksiser.

Tilnærmingen befinner seg i skismaet mellom det romantiserende og det iskaldt kritiske. Filmen er nødvendigvis erotisk, endog fetisjistisk i sine smektende bilder av fysisk skjønnhet, men aldri på en lettkjøpt eller vulgær måte. Og selv om House of Tolerance er så formfullendt og vakker at det bruser i årene mine, er den også grusom, ofte kvelende dyster i sine kompromissløse skildringer av fysiske og psykiske overgrep. Dessuten tynget av ubønnhørlig hjertesorg. Scenen der Samira (Hafsia Herzi) leser en faktabok om prostitusjon, hvor forfatteren påstår at kvinner som velger å prostituere seg er genetisk belastet med mindre hoder og derfor mindre hjerner enn andre mennesker, skjærer til det blør.

Som du nok allerede har skjønt – og sett på bildene – er House of Tolerance er en fest for øyet, og dét på et detaljnivå man sjeldent ser filmskapere sette av tid til å gjennomføre i våre dager. Tablåene i Bonellos mise-en-scène er så mettede at man får assosiasjoner til Federico Fellini og Peter Greenaway, og fotoarbeidet er fylt med en tyngde som omslutter tilskueren; man pakkes inn i de dype sortsjatteringene, og smekes av de varme fargene i tøyet som henger rundt kvinnekroppene. En panter smyger seg rundt i rommene og kameraet glir rundt rollefigurene med koreografisk presisjon. Lydbildet og Bonellos egen, Lynch-aktige synthmusikk formelig ruger på bildene. Den barokke overdådigheten, holdt i tømme av Bonellos presisjon og musikalitet, får tennene til å løpe i vann.

House of Tolerance er ikke en tradisjonelt medrivende fortelling, men kan best beskrives som en altmansk ensemblefilm der vi kommer helt innpå et hermetisk miljø og kan måle pulsen som slår mellom de fire veggene (tenk Sofia Coppolas Marie Antoinette med mer substans, eller en mindre uskyldsren variant av Lucile Hadzihalilovics kostskoledrama Innocence). Vi inviteres til å komme nærme – bokstavelig talt, for dette er en film der hovedkarakterene stort sett sprader rundt i Evas drakt – men holdes også på avstand. Vi må observere og overhøre. De hverdagslige samtalene mellom gledespikene er så ærlige at man rødmer; de har et samhold som preges av gjensidig støtte, men også konkurranse, og lettere irritasjon over hverandres uvaner. Når nye ansikter tilkommer, må de opplæres i husets rutiner: «Sånn skal det gjøres når du vasker skrittet, du klipper av kjønnshårene med denne saksen – det er helt normalt at det svir…» Det er virkelig rørende å bevitne omsorgen og kjærligheten jentene viser til hverandre; dette er også en film om noe så universelt som relasjoner mellom mennesker som tilbringer mye tid sammen, om vennskap.

Selv om House of Tolerance i første rekke utmerker seg som en visuell opplevelse, er bildene beriket av sjeldent vakker tekst, nydelig fremført av samtlige skuespillere (jeg evner ikke å finne ett eneste feilskjær i castingen her). Det slår meg ofte hvor svakt poetisk dialog står i samtidsfilmen; replikker synes ofte å være en ren formidlingskanal, en transportetappe for den dramatiske fortellingen. Bonello sprayer parfyme over alle sidene i manuskriptet sitt, og på sitt aller beste er House of Tolerance et himmelsk møte mellom alle mediets poetiske virkemidler.

House of Tolerance er så sterk at den nesten visker ut minnene om mengden av ubetydelige filmer man glefser i seg med bulimisk appetit. Bertrand Bonello har begått et mesterverk som er nødt til å bli en utømmelig kilde til filmiske næringsstoffer i årene fremover.