- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Atmosfæriske grøss i The Woman in Black

Av Sveinung Wålengen , 21. mars 2012 i Artikler,Omtaler

Denne artikkelen om The Woman in Black ble opprinnelig publisert i forbindelse med festivalvisningen på Kosmorama i mars 2012. Nå i sommer er den videoaktuell i Norge.

*

Kosmorama 2012: Tåke, mørk koloritt og et hevnlystent herskapshus: The Woman in Black [1] er stemningsfull og sjangertro skrekk, i en overraskende kompromissløs utforming.

I perioden da filminteressen min virkelig begynte å utvikle seg, verserte det rykter om en forbannet skummel skrekkfilm fra 80-tallet som gikk under navnet The Woman in Black. Filmen var laget for britisk TV og hadde også blitt vist på NRK, men det var vanskelig å oppdrive en kopi av filmen her til lands. Dette gjorde den selvsagt enda mer appellerende. Det gikk gjetord om scener så skumle at selv erfarne skrekkentusiaster hadde kjent blodet bruse i årene.

The Woman in Black [1](1989) er fortsatt ikke særlig tilgjengelig på videomarkedet, men om man vil er den nå mulig å få tak i blant annet på internettauksjoner, også på DVD. Selv har jeg fortsatt ikke sett filmen, så det var kun myten jeg tok med meg inn i kinosalen – spent på hva nyinnspillingen av det som opprinnelig er en bok ville bringe. Et faktum kan slås fast med en gang: Den nye versjonen er overhodet ingen TV-film. The Woman in Black  [1](2012) er helstøpt filmhåndverk i alle ledd, realisert gjennom det legendariske horror-produksjonsselskapet Hammer Films [2]. Regissør James Watkins [3] har tidligere bare laget Eden Lake [4] (2008), som jeg ikke har sett, men så vidt jeg har forstått også beveger seg i skrekkfilmterrenget. Med The Woman in Black viser Watkins seg som en uhyre selvsikker regissør, som vet å utnytte sjangerkonvensjonene til fulle.

Den unge advokaten Arthur Kipps (Daniel Radcliffe [5]) har fått oppdraget med å ordne opp i papirarbeidet etter en kvinnes død. Dette innebærer at han må grave seg gjennom dokumenter som befinner seg i den dødes hjem – et gotisk herskapshus i Nord-England som ikke akkurat skaper lystige assosiasjoner. Innbyggerne i landsbyen like i nærheten jobber hardt for å få Kipps til å forlate sin post, men advokaten akter å gjøre jobben sin og trosser alle advarsler. Han får støtte fra Daily (Ciaran Hinds [6]), en innbygger han møter på toget på vei til landsbyen, som er en enslig røst blant lokalbefolkningens skepsis. Det viser seg raskt at innbyggerne ikke farer med løgn – en svartkledd, hevnlysten kjerring spøker og lager leven i huset, noe som ikke bare får konsekvenser for Kipps, men for hele landsbyen.

[7]

Dette er ikke en «mysteriefilm» der trådene blir nøstet opp gjennom sporadiske biter med mye dialog. I stedet utspiller fortellingen seg for det meste gjennom bilder og lyd, på en usedvanlig effektiv og elegant måte. Atmosfæren i filmen er dyster og bokstavelig talt tåkete – det føles som om alt det svarte og mørkebrune interiøret er svøpt inn i bitre gufs fra fortiden. Samtlige av karakterene glir sømløst sammen med stemningen som skapes, der tap og påfølgende sorg har satt sine spor. Jeg oppdaget ett eneste element av comic relief i hele filmen, i en scene der to søte hunder sitter ved et middagsbord. Men selv her pekes det mot noe mørkere, hos de barnløse eierne. Tematikken om savn og tap innbefatter også advokaten, som selv har mistet sin kone for en tid tilbake. Daniel Radcliffe tar her med seg noe av det som gjorde ham så riktig i rollen som Harry Potter: Et ungt ansikt preget av livserfaring, som bærer på mørkere sinnsstemninger. Når helvete bryter løs i herskapshuset kan man lure på hvorfor Kipps ikke forlater området sporenstreks, men siden det har blitt etablert at han har en sønn å brødfø og dessuten at tapet av kona nærmest har gjort ham immun, er det lettere å akseptere.

Huset, der størstedelen av filmen utspiller seg, er for øvrig en oppvisning i vellykket produksjonsdesign fra Kave Quinn [8]. Gjennom store, oversiktlige bilder får vi absorbere rommene i sin helhet, samtidig som det vies mye tid til detaljer som gamle leker, møbler og talglys. For at man skal bli nervøs for at det befinner seg noe uhyggelig i et hus, må man først bli kjent med huset. Denne balansen mellom kjent og ukjent blir etter hvert svært effektiv i The Woman in Black, og vi får gradvis en tydelig fornemmelse av hvor Kipps absolutt bør unngå å oppholde seg. Regissør Watkins utviser også god dømmekraft når det gjelder eksplisitt skremmende scener – de porsjoneres godt ut underveis, og slippes aldri over publikum før en grad av urovekkende fantasi har fått sjansen til å etablere seg på forhånd.

Det er befriende å se en så kompromissløs spøkelsesfilm av klassisk merke i 2012. Ikke bare er nyansene i lydeffekter og bildekomposisjoner møysommelig utført, men tonen i filmen er så ren – det tas ingen forbehold. The Woman in Black er beksvart, også karakterene, uten at filmen tyr til påtvungen psykologisering. Det skapes aldri tvil om hva som er virkelig og hva som bare er karakterenes illusjon; det spøker på ordentlig i det gamle huset, slik er det bare. Mot slutten insisterer filmen kanskje litt for mye på å holde på det overnaturlige, men avslutningen føles likevel tilfredsstillende og riktig for hovedpersonens del. The Woman in Black er så helstøpt fram mot disse scenene at avslutningen uansett fortjener aksept.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2012/03/atmosfaeriske-gross-i-the-woman-in-black/

Lenker i denne artikkelen:

[1] The Woman in Black: http://montages.no/film/the-woman-in-black/

[2] Hammer Films: http://www.hammerfilms.com/

[3] James Watkins: http://montages.no/filmfolk/james-watkins

[4] Eden Lake: http://www.imdb.com/title/tt1020530/

[5] Daniel Radcliffe: http://montages.no/filmfolk/daniel-radcliffe

[6] Ciaran Hinds: http://montages.no/filmfolk/ciaran-hinds

[7] Image: http://montages.no/2012/03/atmosfaeriske-gross-i-the-woman-in-black/2012_the_woman_in_black_008/

[8] Kave Quinn: http://montages.no/filmfolk/kave-quinn

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.