Brian De Palma er en av mine mektigste husguder. Noen synes han er en iskald, uinteressant hitchcocksucker som blander substansløs suspense med fetisjerende kvinnedrap, bløtfokusert pornoestetikk og semigodardsk selvbevissthet. For meg – og andre – er han selve innbegrepet på film. Film som ren form, som skulptur, som drømmer og fantasi. Film som noe sanselig, nesten fysisk, pirrende erotisk. Sisters, Phantom of the Paradise, Carrie, The Fury, Dressed to Kill, Blow Out, Scarface, Body Double, The Untouchables, Casualties of War, Mission Impossible, Femme Fatale; få har laget like mange ekstraordinært gode filmer uten å ha vært i nærheten av en Oscar eller en Gullpalme. Det er liksom ikke helt stuereint å anerkjenne De Palma som en av de største, men kanskje nettopp derfor blir fansen hans ekstra hengivne (Quentin Tarantino er blant dem, og har til stadighet fremhevet Carrie og Blow Out som to av sine favoritter).
De ti siste årene har vært en sorg for De Palma. På papiret var The Black Dahlia et perfekt prosjekt, men et rotete og til tider direkte pinlig manus saboterte gleden over å bivåne noir-estetikk på sitt mest raffinerte. En verden dekket i lekker mørk sjokolade, men uten særlig spennende smak. Redacted vant regiprisen i Venezia, men møtte iskalde skuldre under lanseringen i USA; filmen ble kritisert for å være spekulerende, overfladisk og generelt svakt utført. Plettfri er den ikke, men selv opplever jeg Redacted som en spennende søskenfilm til nesten-mesterverket Casualties of War (forøvrig en av Pauline Kaels favorittfilmer), og som mer utfordrende og viktig enn andre krigsfilmer jeg har sett de siste årene (les: The Hurt Locker).
Det som er helt sikkert, er at de fleste av de beste filmene til De Palma er skrevet av ham selv, og at brorparten av disse befinner seg i thrillersjangeren, gjerne med vektskålen mot den erotiske varianten. I 2002 leverte De Palma en slik film med Femme Fatale – et overflødighetshorn fylt til randen med regissørens yndlingsmotiver. Laget på et magert budsjett i Europa, med Ben Said som produsent, kunne De Palma boltre seg innenfor rammer som gav ham fullstendig kunstnerisk frihet. Det er derfor en glede å kunne meddele at regissørlegenden, etter flere skrinlagte prosjekter (Toyer, The Key Man, The Untouchables 2: Capone Rising), omsider er i gang med sin nye film Passion, og at denne deler premissene som nok var nøkkelen til at Femme Fatale ble så fullendt.
Passion er basert på avdøde Alain Corneus siste thriller, Crime d’amour, som ble lansert på det norske videomarkedet i 2011. Altså snakker vi i utgangspunktet om en remake, men slik jeg har forstått det, vil De Palmas egen penn bearbeide og tolke materialet fritt. Dette understrekes foreløpig av at aldersforskjellen mellom hovedkarakterene i originalen (Kristin Scott Thomas, Ludivine Sagnier) viskes ut i De Palmas versjon. Jevngamle Rachel McAdams og Noomi Rapace er castet i som henholdsvis Christine og Isabelle, og dette grepet gjør at konkurranseforholdet mellom rollefigurene nødvendigvis vil få en annen dynamikk (Scott Thomas’ spilte aktivt på sin autoritet som «den eldre» av de to kvinnene i originalen).
Not since Dressed to Kill have I had a chance to combine eroticism, suspense, mystery and murder into one spellbinding cinematic experience. I can’t wait!
Dette er store ord fra De Palma selv – og det virker som om han har glemt både Body Double og Femme Fatale – men jeg kan ikke gjøre annet enn å ta ham på ordet. Corneus film var riktignok en av de bedre jeg så i fjor, men dette skyldtes forførende hovedroller og et utsøkt thrillerkonsept. Hva estetikk og form angår var den i beste fall ordinær, og bare tanken på hva mesteren kan få til med dette materialet gjør meg regelrett kåt av forventning. Castingen av McAdams og Rapace er lovende, men enda mer spennende er det at De Palma skal samarbeide med Pedro Almodóvars faste fotograf José Luis Alcaine. Ikke bare er Alcaine en av mine personlige favoritter; det visuelle uttrykket han og Almodóvar har kultivert gjennom en årrekke er tydelig influert av De Palmas filmer, og Almodóvar henviser åpent til «master of the macabre» som en av sine store inspirasjonskilder (han siterer for eksempel Carrie i What Have I Done to Deserve This?). At Alcaine nå skal bli De Palmas høyre hånd står skrevet i stjernene.
Like morsomt er det at regissøren omsider gjenforenes med sin gamle huskomponist Pino Donaggio, som står bak de mest arketypisk sleazy soundtrackene i filmografien hans. Produksjonsdesignet er ved Cornelia Ott, som fikk et kunstnerisk gjennombrudd med sitt eksepsjonelle og undervurderte arbeide i Polanskis The Ghost Writer. Alt ligger i grunnen til rette for at dette skal bli en av 2012s største filmopplevelser. Innspillingen av Passion skal foregå i Berlin, og startskuddet smeller allerede 5. mars.
For deg som ønsker et friskt blikk på Brian De Palma eller er ukjent med filmografien hans, anbefaler jeg Slant Magazines hyllest – en serie omfattende, velskrevne artikler om de mest kjente filmene hans.
Montages har tidligere skrevet om Passion i denne artikkelen.