Kunsten å åpne en film – West Side Story

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! West Side Story vises torsdag 26. januar kl. 18.00 (på alle cinematekene).

*

Vi kjenner følelsen… den gode, prikkende opplevelsen av at en films åpningsscene er helt perfekt. En åpning som treffer oss med alt: både introduksjonen av universet og karakterene, filmens stemning, tone og stil. Når det lykkes som best fenger det gjerne tilstrekkelig til å holde oss interesserte langt videre inn i filmen, uavhengig av fortsettelsen. For meg har åpningen av West Side Story (1961) alltid vært en slik sekvens; perfekt utført, og i mine øyne langt mer minneverdig enn filmen som helhet. West Side Storys klassikerstatus er etter mitt syn uløselig knyttet til åpningsscenen – en enestående og smått genial sekvens som langt på vei forteller oss absolutt alt vi trenger å vite for å ta inn resten av filmen.

Men hva er det så som gjør denne åpningsscenen i West Side Story så god? En bildeanalytisk fremgangsmåte viser oss at regissørene Robert Wise og Jerome Robbins (også koreograf) har flettet den store mengden nødvendig eksposisjon inn i bildefortellingen og iscenesettelsen, og ved hjelp av Leonard Bernsteins ikoniske musikk skapt en sekvens som nesten uten dialog og på bare 10 minutter etablerer de brede strøk av dramaet, det urbane universet og maktforholdet mellom de to gjengene, Jets og Sharks, som er kjernen i filmen.

La oss starte helt i begynnelsen. Etter den fem minutter lange prologen, hvor Bernsteins musikk setter tonen og alt vi ser er en grafisk fremstilling av Lower Manhattan i forskjellige fargespektre, glir det hele over i et fugleperspektiv på New York:

Etter å ha vært gjennom Bernsteins mange voldsomme temaer i prologen, velger regissørene i overgangen fra tittelen til filmens åpningssekvens å tone helt ut musikken og la ett enkelt lydmotiv lede oss inn historien. Mens vi, fortsatt i fugleperspektivet, glir over New York – broene, skyskraperne, boligkompleksene – høres en liten, lett plystremelodi blandet inn med byens støy langt der nede.

Fire av bildene i fugleperspektivet over New York.

Dette lille plystremotivet er også det første vi hører mellom MGM-logoen og prologen, og her er det tilbake – det lokker oss nærmest innover, nærmere og nærmere taxiene, fortauene og gatene. Med dette grepet skaper Wise og Robbins interesse, ved å holde tilbake. Hvor skal vi? Hvem plystrer? Plutselig brytes det svevende kameraet, og vi kastes med en zoom og et klipp rett inn på miljøet, på gjengen, på West Side:

Fire sentrale bilder tar oss ned på West Side og inn i gjengen.

Åpningssekvensen i West Side Story preges i det hele tatt av en vanvittig presisjon, særlig synlig i Daniel L. Fapps fotoarbeide og Thomas Stanfords klipping, men kanskje aller mest imponerende er den detaljplanlagte iscenesettelsen fra filmskaperne, som bruker kreative, visuelle ideer for å brette ut fortellingen for oss uten hast, og uten ett kjedelig øyeblikk. Bilde for bilde avsløres nye elementer, samtidig som de etablerer en rytme og ikke minst en stil – helt ned til instruksjonen av skuespillerne, og deres karakteristiske bevegelsesmønstre innad i bildene. Perfekt balansert mellom koreograferte rykk og normale bevegelser, får vi vite akkurat det nødvendige om Jets-gjengen, deres maktposisjon på gata, og ganske raskt… deres motsetning: puertoricanerne i Sharks.

Jets mot Sharks i «West Side Story».

I denne delene kommer også det treffende produksjons- og kostymedesignet til sin rett; med Jets som de lyse, jordfargete gutta, og motsetningen i Sharks-Bernardos kullsorte bukser og hår, blodrøde skjorte og latinamerikanske temperament (stereotypifiseringen blir ganske vanskelig å svelge videre utover i filmen, men her i åpningssekvensen setter de tydelige strøkene tonen på en uhyre effektiv måte – om man liker det eller ei.).

Åpningssekvensen går heretter inn i en fascinerende katt-og-mus-lek mellom de to gjengene, som etablerer territorialkonflikten om makten på gatene i New Yorks West Side, og etter hvert også de to gjengenes felles hatforhold til autoriteter, representert her av politiet. I avslutningen av åpningsscenen kommer da også ordensmakten i mellom, og vi får filmens første reelle dialogscene som også da effektivt avslutter åpningen og tar oss inn i «realismen», om vi kan snakke om et slikt element i en musikal som dette.

Politiet bryter opp gjengene på slutten av åpningen.

I det hele tatt er denne åpningssekvensen mer kunstferdig og filmatisk utført enn resten av West Side Story. Etter min smak hadde filmen stått sterkere idag dersom disse ganske moderne filmatiske grepene introdusert i åpningen hadde fått tydeligere plass også videre gjennom historien.

Uansett – filmen er jo en ubestridelig klassiker, vant 10 Oscar-statuetter, og står fjellstøtt som en av filmmusikalsjangerens store verk. Åpningssekvensen er selve kronen, og her er mesteparten av den (dessverre uten prologen og fugleperspektivet) lagt ut i HD i forbindelse med  lanseringen av West Side Story på Blu-ray:

Og når vi første er inne på minneverdige åpningssekvenser fra filmhistorien – hvilke er deres absolutte favoritter?