Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer. Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.
*
Obs! Saken inneholder spoilere relatert til handlingen i Oslo 31. august.
TIFF 2012: På festivalens åpningskonferanse holdt produsent i Motlys Yngve Sæther (Oslo 31. august, Mannen som elsket Yngve med mer) et innlegg der han manet til felles ambisjon om å vinne Norge en Gullpalme i Cannes i løpet av de neste ti år. Vi gjengir her innlegget i sin helhet på oppfordring fra Sæther selv:
Vi befinner oss altså i denne byen i Norge der filmen med mot én gang i året får folk til å ta ferie fra jobben for å gå på kino og se film fra hele verden som stort sett har det til felles at de ikke først og fremst er laget for å tilfredsstille et størst mulig publikum. Men som kanskje nettopp derfor har større sjanse for å treffe akkurat deg.
Det er noe vakkert i dette som jeg hver gang blir like inspirert av. I en uke går altså folk mann av huse for å se internasjonal filmkunst. Hva kan det komme av? Er det bare lokalpatriotisme? Er det fordi kinogjengere her oppe er så understimulert på god film resten av året? Eller er det mangelen på lys som har gjort dem litt tullete? Eller er det rett og slett at tromsøværinger har skjønt det? At de velger seg kvalitet når de har muligheten. Dette inspirerer til å gjøre et aldri så lite tankeeksperiment, som jeg herved inviterer dere med på.
Lukk øynene, len dere godt tilbake og åpne sansene. Tenk dere at resten av landets kinogjengere egentlig også innerst inne drømmer om å gå på kino og se skikkelig god kvalitetsfilm. Tenk dere at kinogjengerne rett og slett egentlig vil ha kvalitet. Filmer som borrer litt under overflaten og ikke serverer oss ferdigtygde løsninger på enten det er verden, livet eller kjærligheten. Og tenk dere – i forlengelsen av dette – at de også, på vei ut fra en kino, i Honningsvåg eller Ulsteinvik, går og dagdrømmer seg litt bort og spør seg selv: Tenk om Norge var en filmnasjon. En filmnasjon med stor F.
Vi har denne selvtilliten når det gjelder film, Norge det er liksom filmkunst det.
Tenk om Lars von Trier og Aki Kaurismäki var norske. Ta med Roy Andersson også. Og Bergman! Det blir for mye sier dere? Nei, prøv det! Ta med Ingmar Bergman. Han har vi der, liksom i ryggmargen, som vi har Henrik Ibsen og Edvard Munch. Vi har denne selvtillitten når det gjelder film, Norge det er liksom filmkunst det. Og så er vi ute og reiser, i New York, Moskva, Paris eller Roma, og møter litt over middels kulturinteresserte mennesker. Vi møter næringslivsledere, politikere, rockemusikere; de har alle hørt om norsk film.
Dere har noe helt spesielt der, sier de, når de sent på natta er ferdig med å snakke om seg og sitt. I stedet for naturen og fjordene og fiskene, begynner de å snakke om den norske filmen. Den typen film som folk snakker om, som de ikke alltid personlig setter pris på, men som det går gjetord om. Den egenrådige, litt overmodige filmen som får den litt brisne britiske politikeren til å trekke sammenligninger til fjellbjørka som tar seg opp stupbratte fjellvegger, karrige livsvilkår til tross. Næringslivslederen får lyst til å investere i noe norsk og rockeren får enda mer lyst til å skaffe seg en norsk kvinne.
Det at vi er en filmnasjon åpner for kulturell nysgjerrighet, nasjonal status og penger. Vi har allerede Ibsen, Munch, Ole Gunnar Solskjær – og Liv Ullmann. Vi vet hvor mye det vil si med gode ambassadører. Dører vil åpne seg, vår nasjonalfølelse vil svulme ytterligere og vårt brutto nasjonalprodukt vil garantert ha godt av det. Som en bonus vi vil alltid ha noe å snakke om i ellers litt svette small talk sammenhenger.
Ok. La oss fortsette tankeeksperimentet et lite stykke til. Hva om vi om la oss si 10 år faktisk er der. At vi leverer europeiske kvalitetsfilmer på øverste internasjonale hylle. Ikke én gang i blant som et lykketreff. Nei, jevnlig. At vi har den filmkulturelle selvtilliten som gjør at det stadig dukker opp unike stemmer som tar oss til Cannes og Berlin. Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle vi ikke lykkes med å få fram en filmens Solskjær eller Karl Ove Knausgård?
Jeg mener vi har 5 gode forutsetninger for å lykkes:
1) Jeg mener vi har talentene.
2) Vi har definitivt pengene – men vil vi bruke dem?
3) Vi har støtte på hjemmebane – nordmenn vil ha norsk film.
4) Vi har fått en nyvunnen internasjonal selvtillit – det mumles om norsk film der ute.
5) Og vi har alt å vinne!
Hvilke begrensninger har vi å slåss mot? Jeg ser først og fremst 3 mulige utfordringer:
1) Har vi den politiske viljen og visjonen til å prioritere film – et steg videre? Eller skal vi nøye oss med at jobben er halvgjort?
2) Har vi en bransje som er klar for det store spranget? Eller er den for kunstfiendtlig, mannsdominert og anti-intellektuell, så den skremmer bort en viktig del av talentene?
3) Har vi, som westcoast-rapperen i Mongoland formulerer det, ’nok kjipe ting å rappe om’? Med andre ord: Kan det konsensusdrevne sosialdemokratiske mønsterbruket Norge berede grunnen for interessante nok filmer?
Et hvert land som har som ambisjon å være en filmnasjon bør ha som mål å vinne Gullpalmen.
Jeg unnlot med vilje å si det innledningsvis, men tittelen på dette lille innlegget er Operasjon Gullpalmen. Målet for de neste fem-ti årene bør være såpass hårete som å vinne Gullpalmen i Cannes. Belgia har klart det, Østerrike, Romania og Thailand har klart det. Danskene har klart det. Hvorfor skulle ikke vi også kunne klare det? Et hvert land som har som ambisjon å være en filmnasjon bør ha som mål å vinne Gullpalmen.
Og et hvert land som har som mål å bli en filmnasjon må dyrke fram en kultur for filmkunst. Ja, skal vi komme et steg videre med norsk film, må vi våge å ta ordet filmkunst i munnen uten å få nervøse rykninger. Det vi trenger er en målrettet og bevisst satsning på en filmkultur der film er mer enn blott til lyst. Undersøkende, undrende, poetiske, filosofiske, personlige, kompromissløse, politiske, egensindige, uforutsigbare eller filmatiske filmer som gir oss det vi ikke har bedt om. Ja, ofte upopulære filmer.
Og det burde ikke være nødvendig å si det en gang: Dette står ikke i et motsetningsforhold til at vi også må lage alle de andre filmene; bredt anlagte sjangerfilmer, publikumsfilmer, barnefilmer etc. Og jeg sier heller ikke at det bare finnes én vei til internasjonal anerkjennelse. Men det vil alltid være ambisjonen om og evnen til å lage noe som i beste fall kan kales filmkunst som vil gi oss status som filmnasjon. Det er disse filmene som vil bli stående. Det at norske filmkritikere i Rushprint nylig kåret Jakten av Erik Løchen fra 1958 som Norgeshistoriens beste film, sier sitt om at det i hvert fall hos norske filmanmelderne finnes et sug og savn etter en annen type film. Det merkelige er at denne typen film så og si ikke har vært laget i Norge de siste tyve årene.
Men – og det er et stort men – ikke alle filmene med disse ambisjonene vil lykkes. Langt i fra. Men vi må tillate oss å mislykkes på veien. Tillater vi ikke det, vil vi for alltid lage filmer som forsøker å gå i spagaten, litt kunstneriske ambisjoner, litt publikumsfrieri. Slike filmer lykkes aldri internasjonalt.
Mange vil si at det er sånne som meg, produsentene, som bør ha som oppgave å dyrke fram talentene og framelske de dristige prosjektene som kan ta oss til Cannes og Berlin. Og at kunsten, som den nevnte fjellbjørka, bør klare å ta seg opp den steile fjellveggen uavhengig av de økonomiske forutsetningene.
Jeg skjønner at de sier det, og jeg er delvis enig i det. Men samtidig, da kjenner de ikke filmbransjen veldig godt. Den norske filmbransjen er en bransje som lever på små marginer, og der man hele tida må snu kappen etter vinden for i det hele tatt klare å karre seg til neste trygge havn. Vår største akhilleshæl er vårt skrinne publikumsgrunnlag.
Med i underkant av 5 millioner innbyggere er det umulig å klare seg uten statsstøtte, og ganske mye også. Dette skaper en dynamikk som ikke alltid er helt sunn. Vi blir i overkant opptatt av besøkstall i Norge, ettersom det er her hjemme vårt inntjeningspotensiale uansett for det meste vil ligge. Det estimerte besøkstallet definerer risikoen i prosjektet, og dermed også budsjettet, som igjen legger klare kunstneriske begrensninger.
Dette bereder ikke akkurat grunnen for filmkunsten.
La meg skynde meg å si: Det er fantastisk at det er så mange som ønsker å se norsk film om dagen. Jeg vil også at filmene jeg produserer skal bli sett av flest mulig på kino. Det var en fest når Mannen som elsket Yngve – en film om en ung gutt som forelsker seg i en annen gutt – ble sett av 175.000 på kino. Men vi lever under et besøkstalldiktatur i Norge. Alle er opptatt av besøkstall, og det er en ganske nådeløs pisk – som man ikke sjelden pisker seg selv med.
Jeg har opplevd å sitte med et prosjekt som har fått støtte fra spillefilmkonsulenten hos NFI, som sier det er det beste manuset hun har lest, og forsøke å argumentere overfor rådgiverne for et nøkternt besøksestimat på 20-30.000 solgte billetter, og bli møtt av spørsmål om jeg synes det er forsvarlig å bruke skattebetalernes penger på noe som skal sees av så få? De som er ansatt i NFI for å forvalte statens filmstøtte, er jo bare opptatt av å få mest mulig film for pengene, men jeg ser en reell fare for at vi sparer oss til fant. For det er grenser for hvor mye penger produsenter og distributører orker å tape på å lage det de håper skal bli kvalitetsfilm, i beste fall filmkunst. Det er også grenser for hvor bra filmene kan bli når budsjettene blir kuttet til beinet.
Mitt produksjonsselskap Motlys søker i disse dager støtte til en klassisk internasjonal arthouse-film, laget av en debutregissør, som trenger 60.000 besøkende i Norge for å gå i null dersom finansieringskabalen går opp og vi kun får 75% etterhåndsstøtte (det er mulig å søke 85% etterhåndsstøtte, men det gies kun i helt spesielle tilfeller til ekstra smale filmer). Til sammenligning runder Oslo, 31. august hvert øyeblikk 65.000 besøkende, og det er en film som kom til Cannes, som fikk stort sett 6’ere på terningen og fikk en redaksjonell omtale få om ingen filmer i samme kategori er forunt. Med andre ord; taket for en film om en ung manns siste døgn før han tar sitt eget liv går kanskje der, på 65.000. Greit å vite.
Jeg bare minner om at amerikanske filmer med de beste stjernene og Oscar-nominasjoner i fleng, samt kredibilitet og moderne klassikerstempel, ofte har problemer med å runde 30.000 solgte billetter i Norge. Jeg minner også om at i Frankrike, filmens hjemland, ble 25% av alle franske filmer i 2010 sett av færre enn 10.000 på kino. Og det er et land med over 60 millioner innbyggere! Det er mulig det sier noe om et haltende fransk kinosystem, men det sier også en hel del om en aksept for at ikke alle filmer skal være for alle. Og som et siste apropos: Som mangeårig styreleder i Arthaus har jeg på nært hold sett hvordan fantastiske internasjonale filmperler, derav flere Gullpalmevinnere, har endt opp med et kinobesøk i Norge på 5 –10.000 solgte billetter. Så kanskje vi i større grad må se på en films kvalitet heller enn å se oss blinde på besøkstall?
Kanskje vi i større grad må se på en films kvalitet heller enn å se oss blinde på besøkstall?
Eller kanskje må vi, som filmhistoriker Gunnar Iversen argumenterte for nylig, tillate oss å lage filmer som ikke i det hele tatt trenger å skjele til publikumstall for å få fram flere interessante filmer? Og her er vi tilbake til utfordring nr 1: Har vi politisk vilje og visjon til å prioritere å ta norsk film et steg videre?
Vi har klart å få til en unik interesse for den norske filmen på hjemmebane. Og vi er på god vei med solide og til dels originale filmer som innimellom spiser kirsebær med de nest største ute i verden. Men min påstand er at dette mer er et resultat av tilfeldigheter enn en bevisst filmpoitisk satsing, og at vi har et godt stykke igjen før vi er en internasjonal filmnasjon. Vi ender litt for ofte opp med velmenende og litt likegyldige filmer, fordi vi må ut i den velkjente spagaten.
Så, for å spole litt tilbake. Det kan ikke være produsentens ansvar alene å få oss til Cannes og Berlin. Vi skal selvsagt gjøre vårt for å etablere og bygge internasjonale nettverk, men politikerne og tilskuddsapparatet må også være med på å legge forutsetninger som gjør det økonomisk forsvarlig å satse på filmer som ikke skal gjøre alle til lags. Si hva du vil om Trond Giske, men han bidro med et formidabelt løft for norsk film bare ved å være mer ambisiøs på filmens vegne enn noen annen i bransjen. Han hadde hårete mål, og mange sa det var umulig. Men flere av målene har nå blitt innfridd og bransjen har strukket seg på en måte jeg ikke tror de ville gjort uten Trond Giske.
Spørsmålet er bare om vi skal gi oss der, eller våge å ta det enda et skritt videre. Og da er vi tilbake ved utfordring nr 2: Har vi en bransje som er klar for det store spranget? For dette handler naturligvis ikke bare om penger. Det handler også om at vi må bygge opp om evnen til å dyrke fram flere typer talenter og ha vilje til kunstnerisk mot – i alle ledd av bransjen.
Men jeg tror det er et ganske enkelt grunnpremiss: Om ikke de økonomiske forutsetningene er tilstede for å lage filmkunst, tiltrekker heller ikke bransjen seg talentene som ønsker å strekke seg mot å lage filmkunst. De finner seg andre uttrykksformer. Det må med andre ord være grobunn for å skape filmkunst, både økonomisk, kulturelt og mentalt.
Jeg skal være den første til å innrømme at min egen stand ikke alltid er den med størst kunstnerisk ærgjerrighet. Men jeg tror at det handler mest om pragmatisme, man tilpasser seg den virkeligheten og de mulighetene som finnes. Dette er en prosess som starter allerede ved første dag på filmskolen. Men jeg tror også at flere produsenter enn vi liker å tro også egentlig vil noe annet, men må minnes om det. Hver dag.
For film er et krevende gruppearbeid: Det er alltid mange som skal mene noe om et manus, et budsjett, en målgruppe – før en film kan realiseres. Og veldig mange av disse er ute etter å sikre sine interesser, enten de er dramturgiske eller økonomiske. Da sniker det seg lett inn en feighet. Og feighet er skummelt smittsomt. For hva skjer når man først er smittet? Det safes. Det kuttes i kantene og mothakene forsvinner. Vi sitter raskt igjen med velmenende likegyldighet.
Til slutt, utfording nr 3: Har vi nok å rappe om? Denne tok jeg mest med for moro skyld. Klart vi har det! Jeg tror dessuten ikke det så mye handler om hva vi forteller, men hvordan vi forteller det. Med andre ord: Kunsten å holde et kamera. For igjen, dette handler om filmkulturell selvtillit. Hadde vi hatt von Trier, Kaurismäki, Andersson og Bergman i ryggraden er jeg sikker på at vi hadde laget andre filmer.
Tilbake til de helt praktiske betingelsene: Nye veier til lange filmer, en ordning som ble vedtatt på NFIs styremøte i går, er et vel og bra tiltak. Men så lenge de enkelte filmene i denne ordningen max kan ha 8 millioner i budsjett, legger det veldige begrensninger på hva slags film som kan lages. En normal norsk spillefilm koster i dag i overkant av 20 millioner kroner. Hvorfor skal de djerve filmene klare seg med godt under halvparten? Dette er ikke en ordning for filmkunst, det er en ordning for lavbudsjettsfilm. Dersom vi mener alvor med å ville bli en filmnasjon måtte målet for en slik ordning omdefineres og budsjettene minst dobles. Jeg ønsker meg 50 friske millioner til Operasjon Gullpalmen årlig i en 10-års periode.
Så, for å oppsummere: Jeg utfordrer Anniken Huitfeld, det politiske film-Norge, byråkratiet i Norsk filminstitutt, filmarbeidere på hver sin side av kamera og skrivebord om å videreføre Den rødgrønne regjeringens visjon om et norsk filmløft og være med på Operasjon Gullpalmen. Det vil i første omgang si å øremerke nok midler til filmer som ikke først og fremst skal vinne det store kinopublikums gunst, men som skal gjøre oss stolte på sikt.
Vi må altså våge å lage potensielt upopulære filmer, ikke i ny og ne, men flere av dem hvert år.
La oss skrive filmhistorie. La oss kunngjøre satsingen i Cannes, med et manifest som sier at nå skal Norge bli en filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, slik at fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter. Ansett gjerne en kompromissløs konsulent, gjerne hentet inn utenfra, som kan gi oss de nødvendige spark bak, og oppfordre oss til å gå enda lengre, være enda smartere, modigere, sannere, dummere. Ta oss ut mot kanten av stupet. Vi må altså våge å lage potensielt upopulære filmer, ikke i ny og ne, men flere av dem hvert år. Selv om det regelmessig vil komme avisoppslag om at nå går det dårligere med norsk film. Da må vi ha is i magen, og da må vi stå sammen; regissører, produsenter, finansiører, distributører, kinosjefer, politikere og kinogjengeren i Tromsø.
For dette handler ikke bare om økte tilskudd. Det fordrer like mye en mentalitetsendring. Bransjen må ikke være redd for filmkunsten. Vi må heller ikke stigmatisere hverandre inn i hver våre kroker. Vi trenger en filmflora som spiller på hele registeret. Da må vi være i stand til å tiltrekke oss talenter som i utgangspunktet kanskje ikke passer inn. Ofte er det de stygge andungene, de som er utenfor A4, som ender opp med å forandre verden. Bare tenk på Lars von Trier, Aki Kaurismäki, Roy Andersson eller Bent Hamer – for å ta de mest nærliggende nordiske eksemplene med suksess i Cannes – samtlige befant seg langt utenfor hovedstrømmen da de startet opp.
Men jeg tror disse som pr i dag ikke passer helt inn vil komme fram fra gjemmestedene sine, så snart rammebetingelsene er på plass. Så snart noen – les en kulturminister, en direktør eller en styreleder, gjerne i samlet tropp – går foran og peker ut veien og målet, er det så utrolig mye større sannsynlighet for at målet kan realiseres. Det er det som kalles et filmløft. For vi har en unik sjanse; det gjelder bare å gripe den. Er vi klare for det? Eller for å si det på en annen måte; har forutsetningene noen sinne vært bedre? Eller – skal vi bare fortsette som før, og håpe på en og annen slenger, så kan heller neste generasjon forsøke å gjøre noe med det?
Vel, det er opp til oss!
– Yngve Sæther, produsent i Motlys