Clint Eastwood på bunnivå med J. Edgar

Clint Eastwoods filmografi som skuespiller er det vel få som betviler, men hans evner som regissør er kanskje meningene mer delte om. Noen setter ham himmelhøyt, andre har avvist ham forlengst, mens enkelte synes han tidvis begår gnistrende filmer og andre ganger bommer stygt. Jeg tilhører sistnevnte kategori, selv om interessen min for regissøren har vært sterkt dalende de siste årene. For meg er Changeling hans eneste virkelig gode film siden Broene i Madison County, – en uttalelse jeg tipper vil medføre en viss stemning i kommentarfeltet under denne saken. For der Mystic River og Million Dollar Baby for meg fremstod som pretensiøse og overspilte, skulle Hereafter og Invictus gått rett i videohylla. Flags of our Fathers og Brev fra Iwo Jima hadde sin produksjonsvaluta, men ellers lite å by på, og filmene han lagde i etterkant av Broene i Madison County oppfatter jeg som b-utgaver av sine respektive sjangre.

Og i sin siste film greier han jammen å overgå seg selv på de fleste områdene hans senere filmer har feilet. Resultatet av forsøket på å lage en skildring av det egentlige livet til FBI-direktør J. Edgar Hoover er så banalt og selvhøytidelig at amerikanerne jeg så den sammen med, rett og slett ikke greide annet enn å le filmen igjennom. De som ikke gikk da, for store deler av salen var allerede tømt da rulleteksten endelig tok over. At filmen såvidt har greid å spille inn sitt lave budsjett på 35 millioner dollar i USA, sier kanskje også sitt om at publikum ikke akkurat har tatt varmt i mot produksjonen.

Men før jeg oppsummerer J. Edgar som ikke bare Eastwoods verste film til nå, endog utroper den til kanskje en av de senere års verste amerikanske filmer, tenkte jeg å gå igjennom nettopp hvorfor den bommer så stygt. For lå ikke egentlig alt til rette for at dette skulle bli akkurat det motsatte? Med et manus av Oscar-vinner for Milk, Dustin Lance Black, Leonardo DiCaprio i hovedrollen og et solid birollegalleri bestående av Hollywoods nye gullgutt Armie Hammer og vanligvis ganske så solide Naomi Watts og Judi Dench, burde jo dette ikke bare vært årets store Oscar-film, men viktigere; det burde vært et engasjerende og innsiktsfullt drama om en av nyere amerikansk histories mest myteomspunne figurer.

Naomi Watts i Tom Sterns litt for tilstedeværende atmosfære
Naomi Watts i Tom Sterns litt for tilstedeværende atmosfære.

Eastwood bommer allerede i anslaget, der han raskt avslører seg med to fatale feil som skal gjennomsyre hele filmen – han lar fotograf Tom Stern briljere med atmosfæriske lyssettinger og deilige utsnitt, fremfor å sette den narrative tonen for det ganske så omfattende dramaet som skal følge. Og når jeg sier briljere, mener jeg faktisk det, for Sterns foto er akkurat like bra som det har vært i hans foregående arbeide for Eastwood. Problemet er som det har vært flere ganger før; det går på bekostning av historiefortellingen. Videre demonstrerer også regissøren sin manglende evne til selvinnsikt på et annet område, nemlig valget om å igjen komponere musikken til sin egen film. Eastwood er ingen stor komponist, men det later det ikke til at noen tør fortelle ham. Gang på gang skriver han sviskete b-musikk som består av lite annet av resirkulerte sjangerkonvensjoner Hollywood-komponister forlengst har kastet på søppeldynga. Instrumenteringen gjør til tider veldig vondt, spesielt hvordan Eastwood ikke evner å begrense seg i forhold til hvor manipulerende musikkleggingen av de enkelte scenene skal være. I kombinasjon med det altoverskyggende fotoarbeidet, blir det derfor både umulig og uinteressant å gjøre noe som helst forsøk på å engasjere seg i handlingen.

Det som helt sikkert var et bra manus den gangen det var i papirformat, skimtes riktignok et sted der bak. Men fordommene mot Eastwood som en regissør uten spesielt godt håndlag som historieforteller bekreftes altså raskt og brutalt i en klumsete og kaotisk førsteakt. Det skal også sies at selv om Dustin Lance Blacks manus byr på en del interessante scener, og spesielt mor-sønn-forholdet settes spenstig opp mot en aldrende Hoover, kan det aldri ha vært et virkelig bra manus. Best merkes det dessverre også i det som fikk mest oppmerksomhet i forkant av filmen, nemlig at Eastwood en gang for alle skulle kaste Hoover ut av skapet. Joda, Hoover er utvilsomt homofil i filmen – han sier det til og med i en scene. Men Black og Eastwood danser ellers for det meste rundt grøten, og med tanke på at dette er manusforfatteren av Milk, er det utrolig hvor blodfattig og innsiktsløst dette elementet er presentert. Enkelte ganger er det faktisk direkte provoserende og feigt hvordan Black (selv politisk aktiv homofil) skygger banen for opplagte konfrontasjoner i tematikken.

Leonardi DiCaprio forsøker desperat å sjonglere fokusert, kjekk og bittelitt provosert
Leonardi DiCaprio forsøker desperat å sjonglere fokusert, kjekk og bittelitt provosert.

Allikevel er dette selvsagt ikke nok til å gi filmen stempelet som svulstig kalkun. Nei, det er dessverre faktorene jeg innledningsvis omtalte med positivt fortegn, som senker J. Edgar ytterligere ned i hengemyra. Og da først og fremst Leonardi DiCaprio, som virkelig mestrer å overgå seg selv i denne rollen. Det høres kanskje positivt ut, men det er det ikke. Ihvertfall ikke i min bok, der DiCaprio sålangt i sin karriere kun har greid å engasjere meg i rollen som guttevalp, à la prestasjonen som Frank Abagnale Jr. i Catch Me If You Can. De gangene han beveger seg inn på mer seriøst territorie, blir jeg ofte sittende både irritert og en smule lattermild i hans innbitte forsøk på å tolke karakterer som Howard Hughes eller nå Hoover. Og før dere tror det handler om det evigunge utseendet til DiCaprio – det handler om helt andre ting, selv om det er alltid er ekstra latterlig når sminkøren gir skuespilleren bart eller løsskjegg for desperat å tilføre et element av voksenhet.

Nei, det handler rett og slett om hans merkelige forhold til motorikk og skuespillerteknikk, og noen snodige fakter han har funnet det for godt å inkorporere i repertoaret de senere år. På mange måter oppsummeres det best nettopp i J. Edgar, og da spesielt i sekvenser der skuespilleren skal fremstå som en leder. Med sammenbitte tenner, hodet lett på skrå og hendene stivt festet i det han sikkert oppfatter som «autoritære» posisjoner forsøker han på mest desperate vis å overbevise oss i kinosalen om sin karakterteft. Resultatet er istedet at det blir direkte karikert, spesielt når han plusser på med en replikklevering så innstendig og standhaftig at det virker som om han skal proklamere noe fra en presidentkampanje hver gang han åpner kjeften. Han gjorde det i The Aviator og han gjorde det i Inception, men i J. Edgar overgår han seg selv i overdimensjonert skuespill. Resultatet er at i en film som ellers sliter med å formidle sin historie, fremstår protagonisten som alt annet enn troverdig.

Armie Hammer og Leonardo DiCaprio sminket gamle i Eastwood-regi
Armie Hammer og Leonardo DiCaprio som oldinger i Eastwood-regi.

Men han er ikke alene, for også Naomi Watts og Judi Dench fortjener en omgang med pisken for sine tolkninger. Ikke fordi de er direkte dårlige, og mye av skylden skal også tillegges Eastwoods distanserte skuespillerregi, men de begår begge slappe og energifattige tolkninger på autopilot. Manuset gir da heller ikke Watts mye å jobbe med, og det er et aldri så lite under at Black ikke har greid å meisle en bedre karakter ut av Hoovers fortrolige. At hun tar rollen er derimot kjipere, for at Watts er en solid skuespiller er det lite tvil om – hun trenger bare å få seg en bedre agent, og huske å lese manuset før hun signerer. Dench gjør en av sine første roller på amerikansk, og kommer unna med det fordi karakteren gir henne få muligheter til å dumme seg ut. Enkelte ganger funker det faktisk, og om filmen har noe som helst å by på må det være i de enkelte scener der hun får vise sin slemme side. Det funket i Notes on a Scandal, og det funker i små glimt her. Men også Dench burde vite bedre.

Armie Hammer må få sitt eget avsnitt, som med denne rollen må ha trodd han begikk årets sjakktrekk. Etter dobbeltrollen som tvillingene Winklevoss i The Social Network, må en klassisk Oscar-posisjonerende birolle som en legendarisk skikkelses våte drøm ha føltes som akkurat det riktige karrierevalget. Og egentlig er han riktig så god i J. Edgar, og bekrefter langt på vei at han er et av de store navnene å regne med i årene som kommer. Om DiCaprio overdimensjonerer sine fakter, har Hammer nemlig et fascinerende kroppspråk filmen igjennom og lykkes langt på vei i å skape en skikkelse jeg fattet en viss sympati med. Fraværet av kjemien med DiCaprio får Eastwood ta på sin kappe, men det er verre ting som til slutt velter også Hammer.

Og det handler selvsagt om sminken. Den grusomme, grusomme sminken. Du så det allerede i traileren, men jeg skal love deg det bare en en forsmak på hva du har i vente. Jeg leste anmeldelsen til Time Out rett etter visningen, og synes fortsatt den oppsummerer DiCaprio og Hammer sminket som gamle best: «They’re like watching Darth Vader peel an egg in the breakfast nook for dear, dotty Emperor Palpatine». For selv om Hammer altså er god, forsvinner hvert fnugg av investert engasjement når stakkaren får på seg det som mest av alt minner om en latex-maske fra en glemt horrorfilm fra 70-tallet. DiCaprio blir selvsagt enda mer forferdelig enn han allerede er, og det blir ikke stort bedre av at Eastwood har valgt å kryssklippe en aldrende Hoover med en ung. For om DiCaprio er noenlunde akseptabel som ung, er det helt umulig å godta noe som helst karakteren sier eller gjør når den elendige sminken kombineres med det overdramatiske skuespillet.

Altoverskyggende foto akkompagnert av resirkulerte musikksvisker, et komplett fravær av teft for historiefortelling og et feigt manus om viktig tematikk, gjør J. Edgar til en uinteressant og kjedelig filmopplevelse. Men en hovedrolleinnehaver som nær sagt skriker sin karakter ut fra lerretet, biroller som minner om roboter fra The Stepford Wives og en sminkejobb fra Hollywoods mest illeluktende søppeldynge, gjør J. Edgar til et makkverk. Og det fra en regissør som kanskje bør pensjonere seg før han mister resten av sitt renommé.