- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Zack Snyder – posør eller auteur? Kitschpornograf eller kunstner?

Av Lars Ole Kristiansen , 27. desember 2011 i Artikler

Eurythmics’ Sweet Dreams (Are Made of This) vrir og vrenger seg rundt i et buldrende lydspor, fremført av en plaget lolita med ishvitt hår og sløyfe i håret (Emily Browning [1]). Rekviemet akkompagnerer en montasje som med antydningens kunst avslører at denne ungjenta blir utsatt for seksuelle overgrep – at det eksisterer et grusomhetens teater bak det staselige sceneteppet, i en gotisk helvetesvilla, vegg i vegg med familien Addams.

Baby Doll forsøker å slå tilbake mot et svettende uhyre av en stefar, men klarer ulykkeligvis å skyte sin elskede lillesøster i forsøket. Regnet skyller over vinduene, belysningen vitner om høye strømpriser og bildene drar seg bortover i sakte film. Alt er så parfymert og gjennomprodusert at det aldri hersker noen som helst tvil om at vi befinner oss dypt inne i en Zack Snyder [2]-film, og med dette anslaget er det allerede avklart at jeg kommer til å forlate kinosalen med et bredt glis om munnen.

For jeg liker nemlig Snyders skamløse eksess. Sucker Punch [3] er ferskeste tilskudd til et fascinerende, snodig korpus med filmer, og hans sålangt mest kritikerslaktede, regelrett forhatte utsigelse. Ja, mange vil vel faktisk hevde at Sucker Punch er årets aller verste film. Snyder fikk nærmest unison ros for den utmerkede nytolkningen av George A. Romeros klassiker Dawn of the Dead (selv av originalens kritiske fans), men siden debuten har han utfordret den gode smak og avgjort blitt en polariserende figur. Selv fnøs jeg av 300 [4] da jeg veltet forvirret ut av kinosalen i 2006, og holdt lenge Watchmen [5] på en armlengdes avstand. Men for et års tid siden slengte jeg omsider superhelteposet i spilleren og ble blåst overende av Snyders voldsomme, påtrengende estetikk. Jeg oppdaget en filmskaper som er uredd bilder; som hensynsløst blander høy- og lavkultur i samme kjele, med besnærende resultat.

[6]

I denne forbindelse bestemte jeg meg for å spandere en ny sjanse på 300 – uten særlig store forhåpninger. Filmen jeg virkelig avskydde fikk helt uventet en ny dimensjon, og fremstod plutselig som råflott og nesten rørende upretensiøs, med sine høylydte rop og store blokkbokstaver. Til tross for, eller snarere på grunn av, den ekstreme, opphøyde pompøsiteten fremstår 300 narrativt sett som en pornofilm. Selve handlingsforløpet kommer helt i skyggen av utførelsen, og kravene man vanligvis stiller til dramaturgi og karakterutvikling blir en blindvei som går langt utenfor filmens forsøk på å skape ren nytelse.

Man kan selvsagt innvende og problematisere Snyders ekstremt maskulinistiske, barnslig nerdete innfallsvinkel og den fullstendige mangelen på måtehold, men i sum er filmen akkurat hva den ønsker å være. En serie sjeldent spektakulære musikkvideoer som blander klassiske myter og popkultur (alt fra punk og steampunk til fantasy) til en – av mangel på en mer presis beskrivelse – stimulerende film som bare kan sees i sin helhet om man virkelig er tent på endeløse, påtatt maleriske actionsekvenser. En film som kommenterer selve tilskueropplevelsen og nesten blir et subversivt alternativ til den typiske sverd- og sandalfilmen. En definert estetikk Snyder mestrer til det fulle. Bare se på castingen av Gerard Butler [7] i hovedrollen – han ser jo ut som dekoren på en gresk krukke!

Det er liten tvil om at 300 er en film man enten kjøper eller kaster rett i søplebøtta, og på bakgrunn av mitt opprinnelige syn på filmen har jeg stor forståelse for dem som frastøter seg eposet. Men for meg ble den plutselig et vakkert stykke popkunst, og med friske perspektiver og et nyvunnet ønske om å forstå Snyders kunstneriske prosjekt, stod han opp som en føniks fra asken.

[8]

Kitsch blir et noe fattig begrep når man skal beskrive Zack Snyders filmer. Umiddelbart høres det treffende ut, men slike kategoriseringer kan lett blinde oss for mer interessante lesemåter. I mine øyne diskuterer Snyder kitchkunst, på samme måte som Baz Luhrmann [9] eller Odd Nerdrum – for å løfte frem et lokalt eksempel. Det betyr altså ikke at han lager ren camp – til dét er 300 altfor selvhøytidelig. Snarere balanserer Snyder på tvers og på siden av kategoriene. Han formelig velter seg rundt i søla med velkjente klisjébilder, og monterer dem ved siden av hverandre for å utforske hvordan disse virker sammen.

300 er ekstremt kitchy i bildespråket, med sine Caravaggio-aktige røde kapper, bare overkropper og sepiatonede landskapspanoramaer. Men filmen utfordrer også denne estetikken; skurken Xerxes fremstilles som en punktransvestitt, de prangende udyrene ser ut som noe fra en hvilken som helst halvhjertet fantasy. Videre brytes denne tablåaktige tilnærmingen opp ved å la kameraet gå over i et dataspillaktig modus som zoomer inn og ut av kampscenene; her simulerer synsvinkelen nærmest at tilskueren selv er den som mestrer blikket, på samme måte som man ofte kan velge sitt foretrukne synsfelt i et dataspill. Forskjellen er at Snyder manøvrerer kameraet for deg. Men han er svært opptatt av at vi skal se; her finner vi få spor av 00-tallets håndholdte tilnærming til denne typen scener. Her er blodbadet en forestilling som er til for å glede den «perverse tilskuer» – som vel i grunnen er gjeldende for nesten all film (i det minste sjangerfilm) – men Snyder forsøker aldri å skjule disse intensjonene. Han avstår fra det substansielle og meningsfylte, og rendyrker filmen som en sanselig og utpreget fetisjerende kunstform. I så måte vil jeg tro Zack Snyder er en psykoanalytisk filmteoretikers klissete drøm. Og i årets Sucker Punch ble Snyders interesse for tilskuerens forhold til det levende bildet tydeligere enn noensinne.

På overflaten er Sucker Punch Snyders mest banale verk til nå, og i likhet med 300 kan den tenkes som en serie kortfilmer eller musikkvideoer, uten en logisk, kausal forbindelse. Jeg er betenkt med å kalle den konseptuell – til dét mangler den i altfor stor grad et gjennomarbeidet univers. Dette er til nød B-filmversjonen av Inception; fiksjonsuniverset består av et antall drømmenivåer, og hovedkarakterene skal finne fire gjenstander (som i et dataspill) for å bryte seg ut av bordellet der de holdes som sexslaver. I virkeligheten foregår alt på innsiden av hodet til Baby Doll, som lobotomeres på et skrekkinngytende mentalsykehus. Disse forskjellige verdenene, eller nivåene, soper sammen inspirasjon fra en overraskende ansamling kriker og kroker; Kill Bill og japansk manga, Ringenes Herre og Midgards monstre, avantgardistisk sci-fi à la Tron, zombie- og krigsfilm. Tidligere har Snyder malt med tykke penselstrøk når han har forholdt seg til én estetikk, til et bestemt og relativt avgrenset univers. I Sucker Punch fyller han en godtepose med så mange forskjellige komponenter at det godt skal gjøres å unngå at resultatet blir kvalmende overlesset. Dét er nok også tilfellet for de fleste, men selv mener jeg Snyder lykkes langt på vei, ene og alene fordi han er så fremragende god på å orkestrere de visuelt avanserte tablåene.

Actionscenene ligner danseforestillinger, og representerer i så måte Baby Dolls egne fantasier når hun er til skue for å skape andres – altså horekundenes. Ved å forsterke figurenes seksualiserte fremtoning i disse sekvensene (antrekkene minner om japanske skoleuniformer), blir de et møtepunkt mellom jentenes behov for eskapisme og en attraksjon for tilskueren. Som en forlengelse av dette konstrueres vi som sitter foran skjermen som horekundens ekvivalent, når han lener seg tilbake i setet foran cabaretscenen med en feit og maskulin sigar.

[10]

Samtidig hindres tilskueren fra erotisk eksess – et grep mange andre regissører med største selvfølge ville påklistret filmen for å sikre den umiddelbar kultverdi. Men altså ikke Snyder. Scenarioene er hele tiden presentert som påbegynte mannsfantasier, som avbrytes, slik at tilskueren selv må dikte opp eventuelle skitne fantasier med forbudt fortegn. På den ene siden leder Snyder oss opp en velkjent dramaturgisk bakketopp, der våre erfaringer med filmmediets konvensjoner gjør at vi forventer et teppefall, en avsløring – at kvinnen skal blottstilles. Men Sucker Punch har, slik jeg ser det, også et overstyrende feministisk prosjekt.

Ikke bare gjennom å konstruere en tropp viljesterke jenter som tyr til vold for å unnslippe overgrep fra menn, men ved å rette kritikk mot det vi kan omtale som en utbredt «nerdesexisme». Snyder har selv sagt at jentene på bordellet fremfører forestillinger for menn i mørket, og at disse dypest sett er ham selv: «dorky sci-fi kids”. Snyders tegneserie-adaptasjoner har etablert ham som et stort navn i typiske nerdemiljøer, og med Sucker Punch ønsker han å utfordre denne posisjonen med å konfrontere kjernepublikummet gjennom konstant overdrivelse og visuell fetisjisme. Slik at selv disse ellers ukritiske slukhalsene skal merke et metningspunkt. Dette er selvfølgelig ikke nøkkeloppskriften til å lage en «god film», og responsen har følgelig båret preg av at Sucker Punch ikke oppfyller de krav og ønsker vi normalt setter til en filmfortelling. Snyders tidligere fans har avskydd filmen, og kritikerkorpset har vendt tommelen i retning filmhistoriens helvete. For dette er det ultimate Snyder-inferno, med altfor mye av alt mange allerede hadde skjøvet fra seg, og attpåtil en hånlig gest til dem som faktisk synes han er en visjonær i sin sjanger.

For meg fortoner det hele seg ganske annerledes. Riktignok er ikke Sucker Punch Snyders beste film, men en slags oppsummering av karrieren, som hjelper oss med å sette de andre filmene hans i et mer interessant lys. Derfor et foreløpig hovedverk. I utgangspunktet plaget det meg at Sucker Punch ble servert i tekkelig form, og jeg foldet hendene i håp om at en usensurert versjon på ett eller annet tidspunkt ville dras opp fra skuffen. Dette ønsket falmet i møte med Director’s Cut, som aldri svarte den erotiske tilnærmingen med mer kropp. Som sagt; hadde Snyder fått innlemmet den gutteromsaktige erotikken fra 300 og Watchmen, kunne dette blitt en kultfest uten like – den sannferdige Grindhouse [11]. Men ved nærmere ettertanke gjør uviljen mot å hengi seg til det åpenlyst snuskete at filmen blir desto mer forstyrrende. Den forsøker aldri å være pur trash; Snyder slenger drømmene i fleisen på sitt forventningsfulle nerdepublikum, uten å gi dem den totale tilfredsstillelsen – som en slags ufullendt runk. [12]

Som historieforteller mangler Zack Snyder elementære egenskaper, men som virtuos bildeskaper er han imponerende kompromissløs. Der andre actionfilmer bare boltrer seg i egen mestring, utfordrer og diskuterer Sucker Punch opplevelsen av å se en sjangerfilm. Snyder blir tilhengernes paradoksale fiende.

Sucker Punch blir absurd sviskete mot slutten, og forsøker som best den kan å vri sentimentale dråper ut av en knusktørr klut. Det mislykkes selvfølgelig, men jeg tar meg likevel i å flire hjertelig av det vidunderlig ambisiøse forsøket. Her begynner bildene, ideene og visjonene til denne fullstendig vanvittige filmskaperen å gå helt av skaftet. Rulleteksten fullbyrder villskapen; her byr Snyder på en serie musikalsekvenser, som får en til å drømme om hvor fett det hadde vært hvis disse faktisk hadde blitt innkorporert i selve filmen, som en slags dataspillutgave av Moulin Rouge! (som forøvrig deler komponist med Sucker Punch). Det får man faktisk oppleve, i nevnte Director’s Cut på video. Og på tross av marginale endringer i narrativen, byr denne versjonen på enkeltsekvenser som hever smørjen enda nærmere noe man kan snakke om varig filmkunst. (Snyder forteller åpenhjertig om hvilke begrensninger studioet skapte for den kunstneriske prosessen her [13]).

Zack Snyder holder på med noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Men jeg liker det jeg ser, og personlig finner jeg det kunstneriske prosjektet hans uendelig mye mer spennende enn det meste som skvises ut av Hollywoods samlebåndskvern – inkludert enkelte filmskapere som jevnt over sanker langt mer applaus. Det finnes mange der ute som lager mye «greiere» filmer, som er enklere å svelge og anerkjenne, men Snyder er og blir en morsom faen. En auteur? Trolig, og i alle tilfeller en av 00-tallets mest distinkte og innflytelesesrike filmstemmer.

Sucker Punch ble beklageligvis aldri lansert i sin forlengede versjon her hjemme. Da må vi vende snuta mot USA, hvor det foreligger en utmerket, vakkert innpakket utgivelse med begge versjoner, i sonefri Blu-ray [14] til en hyggelig pris.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/12/zack-snyder-posor-eller-auteur-pornograf-eller-kunstner/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Emily Browning: http://www.imdb.com/title/tt0978764/

[2] Zack Snyder: http://montages.no/filmfolk/zack-snyder

[3] Sucker Punch: http://montages.no/film/sucker-punch/

[4] 300: http://www.imdb.com/title/tt0416449/

[5] Watchmen: http://www.imdb.com/title/tt0409459/

[6] Image: http://montages.no/2011/12/zack-snyder-posor-eller-auteur-pornograf-eller-kunstner/snyder1/

[7] Gerard Butler: http://montages.no/filmfolk/gerard-butler

[8] Image: http://montages.no/2011/12/zack-snyder-posor-eller-auteur-pornograf-eller-kunstner/snyder/

[9] Baz Luhrmann: http://montages.no/filmfolk/baz-luhrmann

[10] Image: http://montages.no/2011/12/zack-snyder-posor-eller-auteur-pornograf-eller-kunstner/snyder3/

[11] Grindhouse: http://www.imdb.com/title/tt0462322/

[12] Image: http://montages.no/2011/12/zack-snyder-posor-eller-auteur-pornograf-eller-kunstner/snyder4/

[13] her: http://www.filmschoolrejects.com/features/interview-zack-snyder-on-the-sexuality-and-world-of-sucker-punch.php

[14] sonefri Blu-ray: http://www.deepdiscount.com/index.cfm/fuseaction/product.detail/productID/D382ACC5-CBED-400B-822C-9FF3B4E1665D

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.