I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Fitzcarraldo vises torsdag 8. desember kl. 18.00.

*

Med årene har jeg blitt nødt til å innse at jeg ikke er noen stor Herzog-kjenner. Av den tyske regissørens elefantlignende produksjon har jeg ganske nøyaktig sett tretten filmer. Brorparten av disse vil nok konsensus definere som de viktigste, og noen av dem har jeg attpåtil sett flere ganger, men på et eller annet tidspunkt forsvant Werner Herzog som sand mellom fingrene mine – jeg fortsatte liksom aldri ferden innover i hans filmatiske jungel. I særlig stor grad tynger skyldfølelsen for at jeg, med unntak av det eminente Kinski-portrettet Min beste fiende, ikke har sett noen av dokumentarene han laget på åtti- og nittitallet. Der er jeg blank som et A4-ark.

På tross av dette er Werner Herzog en skikkelse jeg føler meg i stand til å mene noe om. Per i dag opplever jeg at filmkunstneren Herzog har blitt redusert til en populærkulturell kultfigur. Man snakker om hvor artig det hadde vært om Herzog dukket opp på Oscar-utdelingen, hvor kult det er at han er castet som skurk i en eller annen actionfilm med Tom Cruise, om hvordan den umiskjennelig silkemyke røsten hans formelig luller tilskueren inn i hulemaleriets tredimensjonale verden (Cave of Forgotten Dreams). Skikkelsen Herzog ser ut til å ha blitt viktigere enn de faktiske filmene, som ofte blir liggende i bakevja. (Jeg minnes et euforisk oppstyr rundt samarbeidet mellom David Lynch og Herzog, men få valgte å se resultatet My Son, My Son, What Have Ye Done, og enda færre hadde noe godt å si om den.) Det snakkes stadig om en Herzog-magi, og mens amerikanske kritikerne fråder av beundring, sliter jeg selv med å finne denne distinkte magien i Rescue Dawn eller Bad Lieutenant. Og Grizzly Man er en av det forrige tiårets mest overvurderte filmer; et underholdende, men spekulativt forenklet portrett av en kompleks og forstyrrende personlighet.

Nei, da jeg en gang i tiden tenkte at Werner Herzog ville ende opp som en av mine husguder, var det i møte med filmene som risset ham inn i historien. Den meditative Herz aus Glas (1976), det underfundige immigrasjonsdramaet Stroszek (1977), og de hjemsøkende samarbeidene med den eksentriske skuespilleren Klaus Kinski. En regissør/skuespiller-konstellasjon som går Scorsese/De Niro, Truffaut/Léaud, Bergman/Ullmann med flere i næringen.

Forrige uke skrev vi om Aguirre, der Zorn Gottes, en Joseph Conrad-lignende ferd mot mørkets hjerte, med en luftfuktighet som overstiger alle andre filmer ekskludert Apokalypse nå!. Med rette anerkjent som Herzogs hovedverk – det er også min personlige favoritt. Men den langt lystigere, ravgale søskenfilmen Fitzcarraldo er nok hans mest uforlignelige og gripende arbeide. Dette er fortellingen om Brian Sweeney «Fitzcarraldo» Fitzgerald (løst basert på en sann historie) – operaelskeren som drømmer om å bygge et skikkelig operahus i den peruvianske småbyen Iquitos. For å finansiere saligheten må han få klørne i et uberørt område med gummitrær ved enden av Ucayali-elven. Fitzcarraldo og følget hans kjemper seg gjennom en fryktinngytende passasje med farlige stryk og fossefall, for så å måtte dra den flere hundre tonn tunge dampbåten over en massiv høyde. Vantro over mannens virkelighetsfjerne ambisjon, forlater brorparten av mannskapet båten, og Fitzcarraldo må knytte bånd til de innfødte for å få hjelpen han trenger.

Selve historien er i grunnen mindre medrivende enn den høres ut som; ofte seigt og retningsløst fortalt, og uten Aguirres elektriske atmosfære. Når det er sagt, overskygges disse innvendingene fullstendig av enkeltscener med så høy valuta at det ikke finnes ord for å beskrive verdien av dem. Ingen andre filmskapere enn Herzog ville gjort disse opptakene uten effekter og lurendreierier, og innspillingen blir ofte referert til som en av filmhistoriens mest strabasiøse. Ikke bare fordi Kinskis temperament skremte de innfødte statistene og skapte utallige konfliktsituasjoner mellom ham og regissøren, men fordi Herzog insisterte på at filmteamet skulle tro på Fitzcarraldos ambisiøse galskap, og derfor måtte gjennomføre det umulige: å trekke dampbåten over høyden, akkurat som i filmen. Resultatet er at Fitzcarraldo oppleves som et autentisk dokument over en ekspedisjon som faktisk har funnet sted, både foran og bak kameraet. Grenselandet mellom fiktiv filmfortelling og behind the scenes-dokumentar har sjelden vært så slørete. De harde opptaksforholdene medfører også at Herzog skiller seg skarpt fra smektende naturpoeter som Terrence Malick eller Andrej Tarkovskij. For Herzog er jungelen en destruktiv kraft, et helvete på jorden der dyrene skriker av smerte. Innhyllet i dugg og tåke er den likevel forlokkende og styggvakker.

Anekdotene om Kinskis ustyrlige aggresjon er mange. Min favoritt er nok episoden der en av de innfødte medarbeiderne blir bitt av en lanseslange og øyeblikkelig amputerer armen for å berge livet, da det er altfor langt til sykehus med riktig motgift. Når Kinski av naturlige årsaker mister oppmerksomheten må han umiddelbart gjenerobre den, hvorpå han lager et inferno over lunken kaffe (!). Selv om samarbeidet med Kinski sikkert kunne sammenlignes med å gå i krigen, visste Herzog at filmen aldri ville bli den samme uten ham (selv om Mick Jagger opprinnelig var tiltenkt rollen), og skuespillerens demoniske væremåte skaper en betagende intensitet foran kameraet. Få om noen kan kan skape blikkfang som Kinski; det er noe ubeskrivelig sorgfullt over de desperate grimasene hans, de isblå øynene og de massive ansiktstrekkene. Det er som om han alltid ser døden i hvitøyet – at hvert eneste øyeblikk innebærer en viktig avgjørelse. Denne tilstedeværelse er helt uovertruffen.

Fitzcarraldo er en villskapens film, fullstendig omtåket av sin egen besettelse. Den får deg til å tro på mirakler – at det umulige er mulig om viljen er tilstrekkelig sterk. Akkurat som Andy Dufresne hugget seg ut av Shawshank med en liten steinhammer og Aron Ralston maktet å unnslippe fjellsprekkens kvelertak i 127 Hours, klarer Fitzcarraldo å bringe dampskipet over høyden. Og i virkeligheten gjorde altså Herzog det samme. Riktignok ikke av kjærlighet til opera, men til film.

Fitzcarraldo er aller best hvis man sper på med Les Blanks berømte dokumentarfilm om innspillingen, Burden of Dreams, og Min beste fiende, Herzogs personlige hyllest til Kinski. Da vil du sitte igjen med en totalopplevelse av de sjeldne, som forteller om et fascinerende og i grunnen rørende samarbeid mellom to vanskelige kunstnere som fikk frem det aller beste og det aller verste i hverandre.