Den lille traktoren Gråtass har blitt en etablert og kjær karakter for barn her til lands, og har siden midten av 90-tallet figurert i flere ulike formater som barne-tv, tegneserier, billedbøker, lydbøker, et populært sommerteater og spillefilm.

Den første spillefilmen Gråtass – hemmeligheten på gården ^[1] kom så langt tilbake som i 2004. Film nummer to – Gråtass får en ny venn ^[2] – lot altså vente på seg, men hadde omsider kinopremiere i februar 2011. Begge filmene er regissert av Trond Jacobsen ^[3] og skrevet av Morten Myklebust ^[4]. Uten å ha sett noe annet av Gråtass tidligere kastet jeg meg inn i denne filmen for å studere den som nettopp det – en spillefilm. Hvordan fungerer Gråtass får en ny venn som en spillefilm?

For oss uvitende forklarer filmen effektivt i anslaget hvem denne lille traktoren er og litt av bakhistorien for universet vi blir presentert for. Kort fortalt består filmuniverset av Gamlefar (Dan Robert Thorsen ^[5]) som driver gården, smørblide Goggen (Ole-Kristian Lima ^[6]) som er Gråtass’ beste venn og gårdsjenta Grynet (Tiril Heide-Steen ^[7]), som bringer inn den nødvendige fornuften og rasjonaliteten på gården. For å skape en nerve og spenning i dette universet finnes det selvfølgelig også noe som truer idyllen på gården. Her er det skraphandlerne som er skurkene da de ønsker å stjele Gråtass og ta han med til hoggeriet. Vi følger altså livets gang på gården, med skraphandlerne som en stadig trussel.

En levende, men statisk traktor

Filmens hovedkarakter er jo som kjent den lille, levende traktoren Gråtass. Det at han er levende er det derimot bare oss seere som vet. Filmens narrasjon er styrt fra hans perspektiv der han sniker seg rundt på gården og følger med på hva som skjer, samtidig som han er nøye på at ingen oppdager at han kan kjøre rundt på egenhånd. I skjul hjelper han til med problemer og utfordringer som oppstår på gården.

Den levende traktoren plasserer seg i en sterk tradisjon i barnekulturen med menneskeliggjøring av dyr og objekter. Ikke minst er levende kjøretøy en lang tradisjon i barnefilm, der Lokomotivet Thomas ^[8] er mitt sterkeste barndomsminne, mens Pixars Biler ^[9] og vår egen suksesserie om redningsskøyta Elias ^[10] underholder dagens barn. Pelle Politibil ^[11] er en annen sammenlignbar karakter, men den siste spillefilmen om Pelle Politibil er i likhet med de andre nevnte eksemplene animert. Noe som gjør selve kjøretøyene mer ekspressive og de fremstår som mer levende med ansiktsuttrykk og unaturlige bevegelser. Gråtass har kun et par øyne som erstatter frontlyktene, det er det eneste synlige menneskelige aspektet ved Gråtass, og med det, det eneste virkemiddelet han har til å uttrykke følelser og å utvise mimikk. Ellers er han begrenset til en traktors realistiske funksjoner og bevegelser. Det at Gråtass er så statisk og lite levende gjør det utfordrende å engasjere seg og leve seg inn i ham som filmens hovedkarakter. Filmen mestrer det likevel til en viss grad ved at vi tilbringer mye tid alene med Gråtass og at narrasjonen er styrt fra hans perspektiv. Samtidig får vi en subjektiv innsikt i Gråtass ved at han gjennom en fortellerstemme gjør rede for hva han føler og tenker til enhver tid. Dette er faktorer som gjør at vi som tilskuere knytter oss til Gråtass til tross for hans begrensninger til å visuelt uttrykke seg.

Disse begrensingene er derimot mer hemmende for filmens fremdrift og intensitet i de mer actionfylte scenene. Der setter den nøkterne og ”realistiske” fremstillingen av Gråtass begrensninger for hva som er mulig å gjennomføre, og det er tydelig at det hemmer en mulig kreativitet til å gjøre dramatikken suggererende og spektakulær. Den nøkterne fremstillingen av Gråtass og det lave tempoet står i sterk kontrast til andre samtidige barnefilmer hvor man virker livredde for å ikke underholde barna til enhver tid med et oppjaget tempo, sprudlende fargerikdom og spektakulære scener. Sånn sett har filmen om Gråtass mer sjarm og krever mer selvstendig fantasi av barna. Men i motsetning til andre ”stillestående” og nøkterne barnefilmer som eksempelvis de eldre filmatiseringene av Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgrens fortellinger, kombinerer Gråtass får en ny venn liten fremdrift med å være strengt plottdrevet og slavisk å følge en årsak/virkningskjede. Da blir det hele repeterende og overforklarende. Filmens bedagelige bondemiljø i indre Østfold kler på et vis et rolig tempo, men den gjentagende formen er snarere et uttrykk for mangel på ideer, enn et ønske om å tilføre mer dybde og innsikt med et rolig tempo.

Trøblete overgang til spillefilmformatet

Ovenfor har jeg allerede implisert et av de største problemene filmen har med formatet det her blir presentert i. Konseptet Gråtass er av natur stillestående, der det dreier seg om Gråtass som observerer livet på gården og hjelper til der det trengs. Det er ikke overraskende at Gråtass har slått an som billedbok for barn, et format som nok kler dette universet bedre, i likhet med 15-minutters episoder for barne-tv.

Ved en overgang til spillefilm stilles det større krav til en engasjerende og innholdsrik historie, og en mer sammensydd visualisering av handlingen. Gråtass får en ny venn har en hovedhandlingslinje som dreier seg om at Gråtass av og til føler seg litt ensom siden han ikke kan avsløre at han lever. Derfor får han Goggen til å bygge en robot som skal fungere som et helautomatisk fugleskremsel slik at han kan få en venn. ”Skremme” blir han kalt og fremstår som en salig blanding av fugleskremselet og blikkmannen i Trollmannen fra Oz ^[12]. Ting går likevel ikke som Gråtass hadde tenkt, Goggen blir så opptatt av Skremme at han glemmer Gråtass. Det fører til at Gråtass utvikler en sterk følelse av trassig sjalusi. Ved siden av dette har vi en bi-handling som omhandler de to skraphandlerne som er ute etter å stjele Gråtass.

Tidvis i første halvdel mestrer filmen å bygge opp en spenning, blant annet i en ti-minutters periode hvor det parallellklippes mellom skurkene som forfølger Gråtass, Gråtass som følger med på at Goggen skal bygge roboten Skremme og Goggen som oppdager de gamle, mystiske oppfinnertegningene av roboten. Her finnes det en nerve og det blir bygd opp en litt ubehagelig stemning som fungerer bra og hvor fremdriften flyter godt med bra timing. Den første halvdelen som foregår i kjente omgivelser på gården er dog svært ujevn. I andre halvdel, hvor filmen skal løftes opp til noe større enn en vanlig barne-tv-episode ved at handlingen flyttes ut av gården, faller filmen totalt sammen. Andre halvdel, som foregår på det lokale markedet, er ikke lenger ujevn, men direkte svak og langdryg. Som nevnt ikke langdryg på en stemningsfull eller innsiktsfull måte, men en repeterende måte. Det er ikke måte på hvor mange ganger vi skal bli bevisstgjort at Gråtass er lei seg og sjalu på at Skremme får all oppmerksomhet, enten det er gjennom nærbilder av Gråtass med trist musikk eller at fortellerstemmen sutrer i vei på vegne av Gråtass. Disse sekvensene føles nok ekstra repeterende grunnet Gråtass’ manglende evne til mimikk og interaksjon med andre. Noe som er nok et vedvarende problem filmen i gjennom, at protagonisten ikke kan interagere med andre. Innlevelsens gnist blir generelt mest tent av interaksjon og konfrontasjon mellom karakterer.

For å sprite opp dette ensformige uttrykket og den repeterende plottutviklingen er det innlemmet en rekke sketsjer fra markedet med blant annet Vivi Haug, kjent som skravlekjerring i reklamefilmer for VG og fra Lange flate ballær ^[13], som er hyret inn som et slags lokalt trekkplaster. Med fare for å repetere meg selv; å se Vivi Haug skravle i vei til alle selgerne på markedet blir repeterende lenge før den femte gangen, aldri er det særlig morsomt heller. Parallelt følger vi også skurkene som følger et tradisjonelt mønster fra barnevennlige filmer – de er usannsynlig dumme og tilfører filmen en god dose slapstick-humor der de stadig vekk ødelegger for hverandre og havner i merkelige situasjoner. Det at vi følger skurkenes egen historie fra deres perspektiv gjør derimot at de er karakterer vi kommer mer inn på enn de andre menneskene i filmen som er betraktet fra Gråtass’ perspektiv. Dynamikken mellom de to skurkene og deres humor faller nok i god jord hos barna og tilfører opplevelsen noe mer energi og snert. Filmen trenger dette, sett i lys av tidligere nevnte problemer den har. Sånn sett fungerer skurkene relativt godt og de tilfører filmen sårt trengt intensitet. Jeg vil tro at en del av de minste barna finner disse to skurkene morsomme, mens vi voksne vel heller blir inspirert til å sette oss ned sammen med ungene og se Alene hjemme ^[14]-filmene i stedet, hvor alt selvsagt er enormt mye bedre gjennomført.

Man blir likevel veldig trøtt av skurkene også, der de er platte og karikerte – og tro det eller ei, repeterende. Alt kan oppsummeres i at filmen har en syltynn historie, som filmskaperne må trekke ut lengst mulig for å fylle opp en spilletid som er forventet av en kinofilm. Det slår ikke heldig ut, særlig ikke siden filmens 86 minutter faktisk er lenger en de fleste andre norske barnefilmer.

Videre er det en slående mangel på en gjennomarbeidet visualitet og estetikk. Det er å forvente at en kinofilm søker å løfte frem estetikken fremfor hva vi ser på barne-tv. Hver enkeltscene bør være tydelig mer gjennomarbeidet og perfeksjonert, og det er avslørende at filmen ikke har et eneste virkelig nærbilde av andre enn den lille traktoren. Stort sett skildres hendelsene i totalbilder eller halv-totale utsnitt som ligner en form for hurtigproduksjon vi er vant til fra tv. Det eneste som minner om at det er spillefilm vi ser er en til dels storslått og ekspressiv musikkbruk og at de har laget den potensielle hit-sangen «Sånn skal det være» som går igjen filmen igjennom. Vi har rett til å forvente mer av en kinosatsning for barn, og om vi sammenligner med de estetisk gjennomarbeidede filmene om Knerten blir vesensforskjellen ekstra tydelig. En forskjell jeg også tror de minste barna fornemmer, som vokser opp med audiovisuell estetikk fra dag én.

Filmens største svakhet er likevel skuespillet. Det at Gråtass har begrensede uttrykksmuligheter skal virkelig bøtes på med svært ekspressivt skuespill av menneskene. Disse, med Gamlefar, Goggen, Grynet og de to skraphandlerne i spissen, er sjokkerende karikerte og de har et intenst overspill som kan sammenlignes med hvordan en overivrig onkel snakker med sin ett år gamle niese. Slik snakker disse karakterene til hverandre, og det hele fungerer fordummende. De har også en svært overdreven mimikk, som ligner skuespill vi forbinder med stumfilm. Den svært karikerte fremstillingen av menneskene gjør at de på et vis fremstår mer som figurerer, enn karakterer vi skal føle noe for. Det hele blir rett og slett pinlig og amatørmessig og det er umulig engasjere seg i menneskene som karakterer. Et element som er fundamentalt problematisk for en voksen seer, og trolig også for de små.

Spørsmålene jeg da stiller meg er; Hva tilfører spillefilmformatet Gråtass-universet? Og på hvilken måte benytter filmskaperne seg av de utvidede mulighetene som spillefilmens format bringer med seg kontra barne-tv? Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke ser hvordan denne filmen skiller seg fra en forstrukket barne-tv-episode. Filmen er tydelig laget på et lavt budsjett, som ikke gir rom for spektakulære scener eller særlige spesialeffekter. Gitt Gråtass’ statiske vesen bringer det med seg store utfordringer om man ønsker å lage en spenningsfilm som er mer spektakulær og storslått enn det vi ser på barne-tv – noe som tross alt er en forventning når vi går på kino. Vi får en biljakt mot slutten i filmens klimaks som nok overgår dramatikken vi ser i tv-serien, men særlig imponerende er den ikke.

«Leke og bade, sånn vil vi ha det, sånn skal det være»

I god tradisjon skal barnefilmen ha en pedagogisk funksjon. Gråtass får en ny venn tar opp en velkjent tematikk blant barn, nemlig sjalusi. Gråtass’ opplevelse kan sammenlignes med barn som får en lillesøster/bror som plutselig får all oppmerksomheten. Sjalusi er en irrasjonell og skadelig følelse der man ofte ønsker uskyldige mennesker vondt, og det er nettopp det Gråtass gjør når han ønsker å ødelegge Skremme og helst ser at skraphandlerne stjeler han. Først ødelegger han når Goggen skal vise frem Skremme i den store oppfinnerkonkurransen og når Skremme til slutt blir stjålet av skurkene ser Gråtass hvor lei seg Goggen blir og han får den store erkjennelsen. Fortellerstemmen forklarer:

Hva har jeg gjort? Det var jo ikke meningen at Goggen skulle bli lei seg. Jeg ville…jeg ville bare ødelegge for Skremme fordi jeg…fordi jeg ble…sjalu på ham! (…) Skremme har jo ikke bedt om å bli laget. Det var det jeg som ville. Alt er min skyld.

Her fremmes filmens moral og budskap i en kort, men tydelig, sekvens. Så konkret og lite utviklet i historien at det føles belærende, fremfor interessant eller rørende. Gråtass’ erkjennelse blir filmens vendepunkt og han legger seg på hjul bak skraphandlerne for å redde Skremme. Skraphandlerne blir fengslet, Goggen vinner oppfinnerkonkurransen og Gråtass får en ny venn. «Sånn skal det være» som filmens sang sier. Og det er ikke måte på hvor koselig det er på bygda når alt er som det skal være, med blomster i hagen og jordbær i magen.

I det bildet fryses med en vinkende Skremme som kjører rundt i Gråtass til full jubel fra betraktende barn sitter jeg igjen med inntrykket av å ha sett en lang barne-tv-episode ispedd en endeløs rekke slapstick-sketsjer for å fylle ut en bestemt spilletid. Noe mer bør man forvente av en kinofilm. Men jeg har respekt for skaperne av Gråtass-konseptet sine intensjoner og det er prisverdig at de ikke henger seg på bølgen av up-tempo animasjonsfilmer og 3D-effekter. Formidlingen og uttrykket krever faktisk at barna bidrar med sin egen fantasi til å levendegjøre Gråtass. Dessverre er ikke filmen som en film vellykket.

Gråtass-universet er koselig nok, men det gjør seg definitivt ikke best på kino. Særlig ikke i den formen det blir fremstilt i Gråtass får en ny venn.