Benjamin Franklins ansikt på hundredollarseddelen er det første som møter oss i Tower Heist. Sakte utvides bildet og vi ser at seddelmotivet dekker hele bunnen av et svømmebasseng, og at dette befinner seg på toppen av en mørk, elegant skyskraper. Dette er et tårn. Dette er toppen. Det er New York, og I believe in America. Dette er en film.
Jeg har en sterk fascinasjon for elementet av eskapisme i filmkulturen, og er aldri sen med å innrømme at jeg har blitt stimulert selv om en film ikke er «stor kunst». Et problem som oppstår når vi diskuterer denne typen film, la oss kalle det underholdningsfilm, er svake argumenter. Vi vet at disse filmene dessverre ofte lages på samlebånd og med et profittmotiv, som igjen plasserer dem i risikosonen for å bli dårlige filmer. Og ofte er de jo det. Men vi kan bli sveipet med av manipulasjonen og ikke vite hvorfor vi likte det. Vi bare liker det. Et av de argumentene som da kan dukke opp, som jeg misliker sterkt og som kan ta livet av en god filmdiskusjon er: «Men jeg ble underholdt». Her har man snakket frem og tilbake, dekonstruert forestillingen og kanskje kommet frem til en rekke uimotsigelige poenger om en films svakheter, og så kommer det avlivende fra motdebattanten: «Vel, jeg ble underholdt.»
Hva mer er det da å snakke om etter den dödaren? Forhåpentligvis en god del. Da jeg forlot kinosalen etter å ha sett Brett Ratners Tower Heist innså jeg at denne filmen var en god (kinoaktuell) anledning til å diskutere underholdningsfilm og hvilke (om noen) objektive verdier som kan støtte opp utsagnet «Jeg ble underholdt». For nå var det jeg som stod der med den følelsen, den gode følelsen: Tower Heist var en dypt og overfladisk underholdende opplevelse for meg. Riktignok likte co-redaktør Eirik filmen like godt som meg, så vår samtale etter visningen handlet mest om filmens kvaliteter. Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til diskutere Tower Heist med noen som ikke likte den. Og et av mine argumenter vil da nettopp være dens verdi som underholdning. Og denne verdien oppstår ikke av seg selv, men ut av et nøye sammensatt sett av sensoriske virkemidler og en ikke ubetydelig lek med fobier og følelser, som man kan vurdere kvaliteten av.
Tower Heist er en renskåret sjangerfilm; en heist-komedie i tradisjon med Ocean’s Eleven, hvor vi sympatiserer med en gjeng som skal utføre et kupp. En type film hvor filmskaperne er mer interessert i virkemidler som bruker list og skaper spenning, enn voldsskildringer og visuell brutalitet. Historien og karakterene eksisterer dessuten i et befriende naturlig premiss, innen rimelighetens grenser: Josh Kovacs (Ben Stiller) leder en stab av arbeidere i et leilighetskompleks på Manhattan bebodd av velstående mennesker, inkludert investeringsbaronen Arthur Shaw (Alan Alda) som plutselig en dag pågripes av FBI for en storstilt svindel. Når Josh innser at de ansattes pensjonsfond er inkludert i Shaws svindel, bestemmer han seg for å be sin småkriminelle nabo Slide (Eddie Murphy) om hjelp til å ta revansje på Shaw. Målet er 20 millioner dollar skjult i hans toppleilighet.
For all del, dette er ikke et plott som gjenoppfinner fortellerkunsten, men nyskapning har sjelden vært det viktigste premisset for at en underholdningsfilm skal lykkes. Tvert i mot opplever jeg at gjenkjennelse gir noe til opplevelsen. I Tower Heist er det første vellykkede grepet at historien er konstruert etter Robin Hood-premisset «ta fra de rike, gi til de fattige». (Gjort en million ganger, men vi vet hvorfor.) Filmens førsteakt etablerer dette effektivt, og igangsetter vår empati med karakterene. Tidsånden spiller også inn her – the 99 % plasserer i 2011 tilnærmet hele det amerikanske folk blant «de fattige» – og manuset lykkes med sin realistiske historie og dertil troverdige skurk. Filmen tar ganske enkelt sin historie og sine karakterer på alvor, og svindelen som setter i gang dramaet kjennes som snytt ut av gårsdagens aviser. Regissør Ratner balanserer dessuten karakterportrettene og sjangeren slik at humoren aldri blir klovnaktig eller selve kuppet for overdrevet. Når det likevel er tid for at filmen skal ta oss over kanten – hovedpersonene og en stor gjenstand dingler på et tidspunkt utenfor skyskraperen med Macy’s-paraden i full sving nede på gaten – hadde jeg for lengst (og med glede) hengitt meg til suspension of disbelief.
Underholdning av høy kvalitet handler kanskje til syvende og sist om det samme som tryllekunstnere må få til for å lykkes: full kontroll og full forvirring. Brett Ratner er fokusert og disiplinert i sin sjangeranvendelse, og vet hvordan han skal holde meg fast inne i historien. Tower Heist er og forblir en heist-komedie fra begynnelse til slutt, og viser at hoffet har en stødig narr. Filmen hadde meg vugget inn i en trygg favn, hvor rammene var satt for underholdningens rus, og kunne da åpne døren til forvikling, forvirring og spenning. Førsteakten plasserer oss i setet, og derfra girer Ratner raskt inn potensialet som ligger i kombinasjonen av filmens høyreiste location og våre fobier. Vi serveres oppfinnsomme karakterutviklinger, uventede vendinger, et spill om hvem som vet hva og til slutt klimakset med den overdrevent halsbrekkende (men herlig spenningsfremkallende) sekvensen på utsiden av filmens titulære tårn. Det hele dingler, og jeg synker ned i det trygge setet og ler av meg selv, akkurat som i en fornøyelsespark.
Det er forresten også interessant å trekke frem, i forhold til samlebåndsunderholdning, at regissør Brett Ratner det siste tiåret nettopp har vært Hollywoods garantist for middelmådige filmer av denne typen. Kanskje med unntak av den første Rush Hour (1998), som jeg koste meg med, har han tatt mange potensielt gode filmer ned til et lavere nivå (Red Dragon, X-Men 3 etc.). Det er derfor så åpenbart å se her i Tower Heist at Ratner faktisk har laget sin beste film. Han har hatt et godt manus av Ted Griffin og Jeff Nathanson mellom hendene, og lykkes endelig med å stå løpet fullt ut og skape en helhetlig og disiplinert film. Han ødelegger ikke premisset; han hever det opp.
Ratners overraskende stramme regi skaper et godt klima for rollebesetningens karisma og talent, og når gjengen i tillegg er såpass velcastet og i godt humør som i Tower Heist blir det oppriktig gøy. Det er også en fryd å se Eddie Murphy tilbake i filmrollen han nesten egenhendig skapte på 80-tallet; den rappkjefta, sjarmerende fyren som takler de fleste situasjoner på grunn eller på tross av sin evne til å improvisere og tilpasse seg i situasjonen. (Om det er i en shoot-out i Beverly Hills eller som her i en heissjakt.) Murphy, Bruce Willis og George Clooney er etter mitt syn Hollywood-stjerner som tross sin forskjeller har denne evnen til felles. Det er en grunn til at de kalles stjerner, og at dette er en del av underholdningsfilmens fasetter: vi ønsker å bli sjarmert, vi ønsker at de skal gjøre «det umulige». Til det behøves ekstraordinære personligheter.
Og det er ingen tvil om at både Ratner og Murphy har ønsket å bruke Tower Heist til å vise hva som gjør dem spesielle. Murphy har definitivt brutt ned sin status i denne stjernekategorien gjennom flere års håpløse rollevalg i trivielle omkledningsfarser, men i Tower Heist er det paradoksalt nok heller for lite Murphy enn for mye. Tidvis kan det virke som Ratner ikke har forstått hvor bra denne filmen kunne bli, for den tydeligste svakheten er at han kunne brukt mer tid på å la enkelte utfolde seg mer. I tillegg til Murphy er særlig Matthew Broderick og Gabourey Sidibe fortreffelige, men med åpenbart potensiale for mer.
Men altså. Finnes det objektive kvaliteter for underholdning? Kanskje ikke. Kanskje er vi alle så subjektive i våre opplevelser at det alltid vil være like frustrerende å argumentere mot noen som har kost seg med en film og mener det er grunn god nok. Her på Montages mener vi at all film fortjener å bli tatt på alvor og bli diskutert for hva filmen forsøker å være – og dette betyr at de må leve opp til noen ganske omfattende forventninger, som til slutt har med kvalitet og gjennomføring å gjøre. Stipendiat Johanne Kielland Servoll kom inn på dette nylig i sin analyse av Varg Veum – I mørket er alle ulver grå, der hun tok opp et norsk fenomen få diskuterer: «at langt på vei de fleste i Norge anser kinofilm og annen kultur for lettfordøyelig underholdning – og synes at det er fint». Det er en interessant påstand, men så fort vi stiller to filmer i samme sjanger av forskjellig kvalitet ved siden av hverandre, vil selv hverdagsnordmannen kunne identifisere hvilken som er god. Og jeg tror de fleste vil velge den samme.
Når det kommer til Tower Heist sitter jeg igjen med den tydelige oppfatningen av at filmen er god nettopp fordi den ledd for ledd leverer på et høyt nivå. Empirien forteller meg at den er godt laget, og sansene mine opplevde det. Filmen ga meg alt den lovte underveis, og den lot meg aldri føle at det hele virket på meg fordi fordummende, manipulerende fortellergrep ble brukt. Jeg var med. Filmen er bra. Er du ikke enig? «Vel, jeg ble underholdt.»