Onsdag 19. oktober går startskuddet for den tolvte utgaven av Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF), og i år slår festivalen på stortrommen og serverer et rekordhøyt antall filmer. Det gjør festivalen til Norges største filmfestival rent kvantitetsmessig. Hele 176 filmer skal bli vist i løpet av en hektisk uke som garantert inneholder godbiter for den mest kresne filmseer. Montages gir deg en gjennomgang av temaer som festivalen setter søkelyset på og hvilke filmer du burde se opp for.
Dokumentarfilmer har vært BIFFs spesialitet siden oppstarten i 2000 og det ser ikke ut til å være mangel på aktuelle og spennende titler på årets program. Under kategorien ”Klimafestival” viser de blant annet den kritikerroste Gasland som handler om hvordan oljeindustrien i USA forurenser drikkevannet til tusenvis av amerikanere med en ny drillemetode kalt ”fracturing”. Filmen er blitt hyllet for å være estetisk vakker i tillegg til å sette søkelyset på en tvilsom praksis som, i tillegg til å ødelegge miljøet, setter menneskers helse på spill. Ifølge ryktebørsen skal en annen film i samme kategori, Last Days of the Artic, være et av festivalens høydepunkt; en dokumentarfilm om den islandske fotografen Ragnar Axelsson.
Kategorien ”Musikalske Takter” inneholder dokumentarer om alt fra hip-hop-bandet A Tribe Called Quest til hvordan musikk mobiliserer til politisk engasjement i Nigeria i Agadez-Musikken og Opprøret. En av filmene som virker spesielt interessant er The Black Power Mixtape 1967-1975 som tar for seg den politiske situasjonen til svarte i Amerika i en dramatisk epoke dominert av opptøyer og Black Panther-aktivisme. Filmen er laget av svenske Hugo Olsson og er basert på opptak og intervju som svensk fjernsyn gjorde på slutten av 60-tallet og til midten av 70-tallet. Filmen har blitt plukket opp til distribusjon i USA av Sundance Selects som beskriver den som «an irresistible mosaic of images, music, and narration to chronicle the movement’s evolution. (…) These scenes take on a fresh, global angle through the outsider perspective of the Swedish lens.» Vi skrev også om filmen på Montages i våres, da vi rapporterte fra New Directors/New Films.
Festivalen er også opptatt av å fremme norsk film og da kanskje spesielt dokumentarfilmer. I kategorien “Norsk Dokumentar” er hele 13 norske dokumentarfilmer representert, deriblant Legenes Krig som forteller om hvordan norske studenter ble kidnappet under krigen av nazister for å bli hjernevasket av arisk ideologi og for å arbeide på tysk side. Den faste kategorien «Gay and Lesbian Propaganda Nights» viser blant annet svenske Apflickorna og amerikanske We Were Here, en dokumentar om aidsepidemien og hvordan den herjet homsemiljøet i San Francisco på 1980-tallet. BIFFs største kategori har tittelen ”Aftenlandet USA” og tar for seg en rekke aspekter ved amerikansk kultur og politikk. Her blir vi servert blant annet dokumentarer om amerikanske ekspresidenter (Reagan) økonomikrisen (Chasing Madoff), utenrikspolitikk (The Guantanamo Trap) og fremstillinger av kvinner i media (Miss Representation).
Men BIFF er ikke bare opptatt av seriøse dokumentarer og politikk. Under ”Midnight Craze” viser de voldelige og mørke filmer, såkalte midnattsfilmer. De har også førpremierer på kritikerroste filmer som Nicolas Winding Refns Drive, Sean Durkins Martha Marcy May Marlene og Wim Wenders Pina. I tilegg får de besøk av den svenske filmregissøren Ruben Östlund, cubanske Fernando Perez og amerikanske Peter Richardson.
Med et så stort program som BIFF har i år er det umulig å rekke over alle. Man har som regel noen utkårede som man må få sett. Personlig gleder jeg meg mest til disse filmene:
Alpene
Den greske regissøren Yorgos Lanthimos var sist i søkelyset med den mørke og flotte Dogtooth som vakte internasjonal begeistring og stakk av med Prix Un Regard under Cannes festivalen i 2009. Nå er han tilbake med Alpene, en film som tar utgangspunkt i absurditeter. Den handler om en gruppe kalt Alps som blir leid inn av etterlatte til å ”være” deres avdøde. Et kryptisk handlingsreferat, men vi vet at Lanthimos har evnene til å gjøre dette interessant.
George Harrison: Living in the Material World
Martin Scorsese leverte en fantastisk musikkdokumentar om Bob Dylan med No Direction Home i 2005. Scorseses mesterlige evne til å skape fengende biografiske narrativer samt en kompetent bruk av musikk og klipping gjør han til en av de beste musikkdokumentarskaperne i dag. Nå får endelig George Harrison, kanskje den mest interessante personen i The Beatles, livet sitt gjenfortalt. Kona Olivia har åpnet arkivene og resultatet er en 3 ½ timers bauta som mest sannsynlig kommer til å stå som et viktig og verdig monument for en legendarisk musiker.
A Dangerous Method
David Cronenberg har vist seg som en fascinerende og dyktig regissør med lang fartstid innenfor filmmediumet. Med klassikere som The Fly, Videodrome og Naked Lunch på repertoaret har han bevist at han er en regissør å regne med. I A Dangerous Method tar han for seg livet til en av de personene som kanskje har vært mest kreativt inspirerende for filmene hans: Sigmund Freud. Filmen tar for seg det innviklede forholdet mellom Freud, Carl Jung og deres protegè Sabina Spielrein (spilt av Keira Knightley). Viggo Mortensen spiller i sin tredje film på rad for Cronenberg som Freud mens Michael Fassbinder spiller rollen som Jung.
Nader og Simin – et brudd
Iransk film har bydd på mye bra film de siste årene. Fra Abbas Kierostamis postmoderne selvrefleksive filmer til Bahman Ghobadis sosialrealisme har landet vist seg som en solid filmnasjon til tross for en streng sensur og et regime som ikke akkurat praktiserer talefrihet. Ashgar Farhadis Nader og Simin – et brudd ser ut til å være nok en spennende iransk film og har allerede blitt beæret med Gullbjørnen i Berlin. Filmen tar for seg en separasjon mellom et sekulært ektepar med påfølgende problemer knytt opp til klasseskille og politisk konflikt i Iran. Joe Morgenstein i The Wall Street Journal sier om filmen: «A Separation could hardly be more concrete, or contemporary, or dramatic. Flawlessly crafted, brilliantly performed and elegantly photographed, it follows a succession of disastrous consequences that flow from the marital split, and that pose profound moral questions without venturing judgments.»
Cave of Forgotten Dreams
Den tyske regissøren Werner Herzog er tilbake I dokumentarmodus med en film som virker mildt sagt fascinerende. Herzog har gjort opptak i Chauvet-hulen i Frankrike, som er kjent for å huse de eldste eksisterende hulemaleriene vi vet om. Herzog er med andre ord opptatt av menneskets uropprinnelse og hva de første kunstverkene uttrykker. Filmen er gjort i 3D visstnok for å fange konturene og formene av maleriene på det ujevne underlaget. Gleder meg til å høre Herzogs karakteristiske kontemplasjoner som alltid er innsiktsfulle.
Meek’s Cutoff
Kelly Reichardts glimrende westernfilm har tidligere blitt skrevet om her på montages i anledning mangel på distribusjon. Det gleder oss å se at den endelig får sin første kinovisning i Norge.
Alt i alt virker det som et spennende program med stor rekkevidde. BIFFs festival har en klar politisk profil som garantert vil føre til gode debatter og som tar opp dagsaktuelle temaer, men greier også å balansere det med en rekke kunst- og underholdnings-filmer. Det komplette programmet finner du HER. Hva kommer du til å se?