- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Karriereprofil: John Carpenter

Av Sveinung Wålengen , 26. oktober 2011 i Artikler

Denne uken er det norsk kinopremiere på The Thing [1] (2011), en nyprodusert prequel til 80-tallsklassikeren med samme tittel som ble regissert av horrorlegenden John Carpenter [2]. Stadige nyinnspillinger henter Carpenters navn frem i lyset, men hva har kultregissøren selv drevet med de siste årene? I denne artikkelen vil vi se nærmere på arven fra John Carpenter, og kanskje særlig filmene fra hans gullalder som filmskaper, årene 1976-88, da han manet frem filmer på løpende bånd.

Prøv å tenke tilbake til tiden da du begynte å fatte interesse for film. Ikke «film» som i tysk ekspresjonisme [3], Sergei Eisenstein [4] eller André Bazin [5]s ideer om realisme, men som i brennende og betingelsesløs entusiasme. For var det ikke her det hele begynte for de aller fleste filminteresserte, i følelsene og stemningene som god underholdningsfilm kunne utløse? Akkurat som med det meste annet av inntrykk fra barndommen, hardner også oppfatningen av hva film «bør være» til, desto eldre man blir. Hvor ofte hører man ikke om unge voksne som har våget seg utpå et gjensyn med en barndomsfavoritt, for så å skuffet konstatere at det gylne minnet har blitt besudlet?

For mange, meg selv inkludert, var John Carpenter [2] en filmskaper som mestret dette «barnlig» filmatiske, med sin evne til å skape atmosfæriske spenningsøyeblikk. Han kunne skape magi på lerretet på lik linje med Steven Spielberg [6], men var samtidig skitnere og mer utfordrende enn Spielberg. Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd noen av Carpenters 70- og 80-tallsklassikere da de hadde kinopremiere, men likevel spilte de en mer vesentlig rolle for min filminteresse enn hva Spielberg gjorde. Dette er jeg ikke alene om – det vet jeg.

«The Thing» (1982)

The Thing og andre nyinnspillinger

Men tidene forandrer seg, og det begynner å bli en stund siden 1980-tallet. Hvorfor var Carpenter best på 70- og 80-tallet, og hva skjedde med filmskaperen etter dette? Selv om han aktualiseres av prequelen til The Thing [1] (1982), har Carpenter hatt forsvinnende lite med den nye filmen å gjøre. The Thing (2011), regissert av Matthijs van Heijningen Jr. [7], kan ikke akkurat kalles en «nyinnspilling», men den opererer med samme tittel som originalen, og alt tyder på at studioet gjør lettjente penger på Carpenters bekostning. Når det er sagt: Carpenter tar det etter alt å dømme med et smil. I et intervju med MovieMaker [8] fra 2007, svarer han følgende på spørsmålet om hva han synes om alle nyinnspillingene av hans filmer:

It’s a brand new world out there in terms of trying to get advertising. There’s so much going on that if you come up with a movie that people have never heard of they don’t pay attention to it – no matter how good it is. So it becomes, “Let’s remake something that maybe rings a bell and that you’ve heard of before.” That way, you’re already ahead. I’m flattered, but I understand what’s going on. They’re picking everything to remake. I think they’ve just run down the list of other titles and have finally got to mine.

Og nyinnspillinger av gamle Carpenter-ruller har det virkelig vært nok av de siste årene. Før denne prequelen til The Thing, har Assault on Precinct 13 [9] og The Fog [10] vært til behandling, i tillegg til Halloween [11] og to oppfølgere til denne. Det har også blitt gjort en slags rett-på-video-oppfølger til den originale Escape From New York [12], der handlingen er flyttet litt vestover: Escape from New Jersey [13]. På toppen av dette har det også lenge vært snakk om studionyinnspillinger av både They Live [14] og Escape From New York, men her er foreløpig ingenting avgjort.

1976-1988: Carpenters glansperiode

Det har med andre ord vært gjort hyppig ære (eller skam, alt ettersom) på Carpenters tidlige filmografi på 00-tallet, men hva har egentlig Carpenter selv drevet med? Et kjapt blikk på det siste tiåret viser at han kun har regissert fire produksjoner, hvorav to er episoder i TV-serien Masters of Horror [15]. Hans siste spillefilm, The Ward [16], fikk en nesten lydløs lansering på video i USA denne sommeren, etter at man lenge hadde slitt med å få til en distribusjonsavtale. (Filmen slippes i Norge rett før jul.) Hviler det en «80-tallsforbannelse» over John Carpenter? Det kan høres ut som et plott han selv kunne laget film av, men det er rimelig å anta at det kanskje er nettopp her problemet ligger: Tiden har rett og slett løpt fra ham. Nå er det ikke slik at han har vært fullstendig ute å kjøre siden 1989 – for eksempel regnes In the Mouth of Madness [17] (1994) som en god produksjon av mange. Selv synes jeg at Escape From L.A. [18] (1996) er undervurdert, satirisk underholdning – scenen der Kurt Russell surfer på en bølge ved siden av Steve Buscemi på flukt i sin røde cadillac, før han tar igjen bilen og kaster seg oppå den, er så over the top og kreativt utført at jeg sprudler av fryd.

[19]
Surfescenen i «Escape from L.A.» (1996).

Likevel: Ser man på hvilke Carpenter-filmer som har blitt spilt inn på nytt (eller vurdert blitt spilt inn), ser man at de begrenser seg til tidsrommet 1976-88. Man kan trygt slå fast at dette var Carpenters glansperiode. I disse årene lyktes filmskaperen aller best i å få vist fram sitt største fortrinn: evnen til å skape snikende stemninger og uovertruffen, filmatisk atmosfære. Carpenters inspirasjonskilder siver taktfullt gjennom på lerretet – som eksempelvis Alfred Hitchcock [20], Howard Hawks [21], eller stilelementer fra øvrige western- og skrekkfilmer. Slik sett er det kanskje ikke så rart at Carpenter i utgangspunktet synes det er uproblematisk med nytolkninger, i og med at han selv er en vaskeekte filmelsker som setter underholdningen først. Man kan med rette mene at hans tv-film Someone’s Watching Me! [22] (1978) er en like hemningsløs Hitchcock-kopi som mange av Brian De Palma [23]s filmer. På den annen side ville det føles merkelig å for eksempel kalle The Thing en remake av Howard Hawks’ The Thing from Another World [24], ettersom Carpenters velkjente stil og stødige hånd tilfører fortellingen noe fundamentalt annerledes. Carpenters kjente utsagn «In France, I’m an auteur; in Germany, a filmmaker; in Britain; a genre film director; and, in the USA, a bum», er beskrivende for den blandede mottakelsen han alltid har fått blant presse og publikum, men jeg skulle like å høre et virkelig godt argument for hvorfor Carpenter ikke fortjener tittelen som auteur [25]. Nesten samtlige av hans filmer fram mot 90-tallet preges av den samme forseggjorte estetikken, og lener seg på hans gjenkjennelige elementer i stemningsoppbyggingen.

I essayet «A Siege Mentality? Form and Ideology in Carpenter’s Early Siege Films» fra artikkelsamlingen The Cinema of John Carpenter [26] oppsummerer forfatteren Steve Smith det ganske bra: I Carpenters tidligste filmer handler det først og fremst om klaustrofobi, spenning og frykt – følelser som skaper gjenklang hos de fleste. Carpenter har alltid vært glad i å ta i bruk billige triks for å fremkalle reaksjoner hos publikum, slik som når et lik henger dinglende foran Laurie i Halloween, eller en skygge beveger seg raskt foran kamera i The Thing akkompagnert av en brå og aggressiv lydeffekt. Slik ukultivert bruk av virkemidler har nok vært en hemsko for Carpenter i kampen for anerkjennelse som filmkunstner, mens det for mange fans er en positiv del av hans særegne uttrykk.

Formalisten John Carpenter: Spenning i bredt format

Med minimalistiske grep tok Carpenter seg tid, om nødvendig, for at atmosfæren skulle etablere seg. Ofte lange tagninger og sparsommelig bruk av klipp. Av og til fylles bildene av utelukkende diegetisk lyd, av og til suppleres de av Carpenters egne synth-soundtrack – og nesten alltid er bildene blottet for dialog når stemningen kommer snikende. Ta for eksempel den berømte iskremscenen i Assault on Precinct 13 (1976): Denne lange sekvensen forløper ved hjelp av svært minimalistiske Panavision [27]-komposisjoner, med like minimalistisk musikk luskende på lydsporet. I tillegg til dette er scenen effektiv fordi Carpenter kun bruker nærbilder og verbal kommunikasjon når det er høyst nødvendig. Samtidig pakker han disse effektive grepene inn i en temmelig langsom oppbygging [28] mot klimakset.

I slike montasjesekvenser er Carpenter helt på høyde med Alfred Hitchcock, og paralleller kan trekkes til sekvenser som James Stewarts bevegelser mot Ambrose Chappell i The Man Who Knew Too Much [29]. Av Carpenter-forbildene Hitchcock og Hawks minner han nok mest om Hitchcock «filmideologisk» og estetisk sett – form og teknikk prioriteres foran årsakssammenhenger og karakterer. Samtidig er det morsomt hvordan hans begeistring for filmmediet ofte skiller seg diamentalt fra både Hitchcock og Hawks, til tross for fascinasjonen han har for eldre, amerikansk film. I sin artikkel «Carpenters Widescreen Style» forklarer filmhistoriker Sheldon Hall at både Hitchcock og Hawks fnøs av anamorfisk bredformat, mens Carpenter på sin side har omfavnet formatet siden Assault on Precinct 13.

Slike ting gjør at man kan lure på om Carpenter har beveget seg gjennom filmindustrien i blinde. Han har klare preferanser, men det er som om smaken hans mangler en konsistens. Komisk nok angrer han seg for eksempel på klipperytmen i Assault on Precinct 13, når dette for mange er en åpenbar årsak til at filmen er blant hans beste. På kommentarsporet til DVD-utgivelsen av filmen forteller han at hvis han hadde laget filmen i dag, ville han ha sørget for at handlingen forløp mye raskere. På bakgrunn av denne uttalelsen kan man stille seg to spørsmål: Med tanke på at Carpenters mål alltid har vært god underholdning, ville han fortalt filmen med en raskere rytme fordi han syntes den ble bedre, eller fordi det i dag hadde vært et krav i filmindustrien? Og er grunnen til at han har laget både færre og dårligere filmer etter 80-tallet at han nå streber mer etter å følge strømmen?

Uansett om det er bevisst eller bare et uheldig valg fra Carpenters side, har magien fra de filmene han lagde på 70- og 80-tallet mer eller mindre forsvunnet i hans ferskere produksjoner. Jeg har ikke sett The Ward, men mener likevel at man kan fastslå at atmosfæren i filmene fra hans høytid nå er fordrevet. Jeg mener ikke dermed å slakte alt Carpenter har gjort siden 1990, for tidvis har det også i disse filmene dukket opp velkjente Carpenter-elementer. Han leker fremdeles med filmsjangre og amerikansk mytologi, og gir oss dystopiske miljøskildringer. Arbeidet som komponist har han holdt ved like, og sammenlignet med brorparten av amerikansk underholdningsfilm er klipperytmen hans fortsatt relativt seig. Men tross gode øyeblikk også i Carpenters nyere filmer, kan ikke disse måle seg med det han gjorde i gullalderen. Og uansett hva han hadde gjort for å gjenskape magien ville det ikke ha blitt det samme, nettopp fordi han er formalist til beinet. Teknologien har forandret seg, da gjør filmene det samme, og man kan påstå at flere eldre filmskapere har lidd under dette faktum. Brian De Palma, med sin estetikk fra samme tidsperiode, er et eksempel. For publikum er det vanskeligere å akseptere blundere når det helhetlige uttrykket hos en mester ikke er like solid som det en gang var.

Minimalistiske grep, maksimal atmosfære

Hvis vi slår fast at Carpenters mest spennende filmer først og fremst fungerer på grunn av det atmosfæriske, kan vi også slå fast at dette alltid er sydd over samme lest: I samtlige bygges atmosfæren opp rundt et fortettet, avgrenset kosmos som trues av onde krefter, og ofte er det hverdagslivet som får en klam hånd over seg. Den forlatte politistasjonen i Assault on Precinct 13, småbyen (og senere huset) i Halloween, fiskerlandsbyen i The Fog og forskningsstasjonen i The Thing – de er alle eksempler på effektiv og konsentrert bruk av omgivelser. Til dels fungerer Chinatown i Big Trouble in Little China [30] og fengselsbyen i Escape from New York på samme måte. Man husker oversiktsbilder av forskningsstasjonen i The Thing, der noe lurker ute i isødet akkompagnert av ulende vind. Eller kjøringene gjennom korridorene der inne, mens tomheten og Ennio Morricones musikk – like minimalistisk som Carpenters egne soundtrack – bærer bud om kommende uhygge.

[31]
Forskningsstasjonen i «The Thing» (1982).

Når Carpenter først brenner av kruttet i disse filmene, sitter ikke latteren like løst som man kanskje skulle forvente. En spøkelseståke som kommer sivende inn i Antonio Bay for å ta hevn over det tapte? Det høres latterlig ut, men jeg har i alle fall ingen problemer med å leve meg inn i Carpenters skrudde univers. Igjen handler det om tålmodig etablering av atmosfære og antydningens kunst, før tåken omsider kommer drivende innover og tar form som mannevonde pirater. Vi får se piratene, men Carpenter holder deres tilstedeværelse utenfor skyggene på et minimum. Her har mange skrekkfilmregissører noe å lære – selv dramaturgisk velgjorte spenningsfilmer som Signs [32] og Cloverfield [33] hadde hatt godt av å tone ned eksponeringen av CGI-skapningene som etter hvert dukker opp. Sammenlikningen med Carpenter blir selvsagt ikke rettferdig – for eksempel vil jeg påstå at de analoge effektene i The Thing (1982), møysommelig utført av Rob Bottin [34], er enestående i filmhistorisk sammenheng.

Personlig setter jeg pris på hvordan Carpenter i sin tidligste periode holder fokuset på det realistiske og konkrete, selv når drapståke og formskiftende skapninger spiller vesentlige roller. I dag er pur og sanselig filmspenning mangelvare, blant støyende virkemidler og dusinvis av «smarte» manus der man har lent seg på grensene mellom virkelighet og drøm/illusjon. I sine første filmer viser minimalisten Carpenter begrensningens kunst også på dette plan, og tør å holde fast på fremstillingen av det overnaturlige eller ekstraordinære som noe høyst virkelig. Det hele fremstilles nesten drømmeaktig når Michael Myers forsvinner sporløst i Halloween, men hendelsen får mer av et mytologisk preg. Hvem var egentlig denne figuren og hva i all verden skjedde i dette fredelige nabolaget? Som tilskuer stiller man seg slike spørsmål, men at det virkelig skjedde er det ingen tvil om.

[35]
Snikende tåke i «The Fog» (1980).

Escape from Hollywood?

Prøver Hollywood forgjeves å gjenskape magien i Carpenters filmer? Kanskje nyinnspillingene er et uttrykk for lengselen tilbake til en tid da film bare kunne ses på kino. Carpenters innflytelse merkes ikke bare gjennom nytolkninger, men også i jevnlige hyllester/referanser i andre filmer. Han er en «filmskaperes filmskaper», elsket av oppriktig filminteresserte regissører som eksempelvis Quentin Tarantino [36] og Rob Zombie [37]. Stemningene og effektene i Carpenters filmer vil imidlertid aldri kunne få sin renessanse, selv om yngre filmskapere heldigvis makter å forme nye atmosfæriske uttrykk.

Carpenter fikk nylig en Lifetime Achievement Award under Fright Night Festival, der han ved utdelingen avslørte at han jobber med en «gotisk western». Siden han alltid har gjort sin egen vri på westernsjangeren er det ikke godt å vite hva man kan forvente, og om filmen blir noe av i det hele tatt. Det har også vært snakk om at Carpenter skal regissere en filmatisering av tegneserien Darkchylde. I et intervju med Filmmaker Magazine [38] fra juli i år, forteller regissøren at han følte seg utbrent etter Ghosts of Mars [39] (2001), og at han ikke fant tilbake til kjærligheten for film før Masters of Horror-prosjektet. Kanskje han fortsatt kan overraske med en skikkelig inspirert spillefilm? Det er ikke nødvendigvis hans eget engasjement det står på, noe denne uttalelsen fra samme intervju bærer bud om:

It’s always about my desire to make a film. But studios today do [seek out] younger directors who come from television or commercials — they don’t necessarily look at old John Carpenter.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/10/karriereprofil-john-carpenter/

Lenker i denne artikkelen:

[1] The Thing: http://montages.no/film/the-thing/

[2] John Carpenter: http://www.imdb.com/name/nm0000118/

[3] tysk ekspresjonisme: http://snl.no/ekspresjonisme/film

[4] Sergei Eisenstein: http://www.imdb.com/name/nm0001178/

[5] André Bazin: http://www.bfi.org.uk/sightandsound/feature/176

[6] Steven Spielberg: http://montages.no/filmfolk/steven-spielberg

[7] Matthijs van Heijningen Jr.: http://montages.no/filmfolk/matthijs-van-heijningen-jr

[8] MovieMaker: http://www.moviemaker.com/directing/article/john_carpenters_business_of_insanity/

[9] Assault on Precinct 13: http://www.imdb.com/title/tt0074156/

[10] The Fog: http://www.imdb.com/title/tt0080749/

[11] Halloween: http://www.imdb.com/title/tt0077651/

[12] Escape From New York: http://www.imdb.com/title/tt0082340/

[13] Escape from New Jersey: http://www.imdb.com/title/tt1753790/

[14] They Live: http://www.imdb.com/title/tt0096256/

[15] Masters of Horror: http://www.imdb.com/title/tt0448190/

[16] The Ward: http://www.imdb.com/title/tt1369706/

[17] In the Mouth of Madness: http://www.imdb.com/title/tt0113409/

[18] Escape From L.A.: http://www.imdb.com/title/tt0116225/

[19] Image: http://montages.no/2011/10/karriereprofil-john-carpenter/escape-from-la/

[20] Alfred Hitchcock: http://montages.no/filmfolk/alfred-hitchcock

[21] Howard Hawks: http://www.imdb.com/name/nm0001328/

[22] Someone’s Watching Me!: http://www.imdb.com/title/tt0078295/

[23] Brian De Palma: http://montages.no/filmfolk/brian-de-palma

[24] The Thing from Another World: http://www.imdb.com/title/tt0044121/

[25] auteur: http://montages.no/2009/11/begrepet-camera-stylo/

[26] The Cinema of John Carpenter: http://books.google.com/books?id=luhZyiXodCUC

[27] Panavision: http://en.wikipedia.org/wiki/Panavision

[28] langsom oppbygging: http://montages.no/2010/04/kunsten-a-holde-tilbake/

[29] The Man Who Knew Too Much: http://www.youtube.com/watch?v=A4wtyyWBq4Q

[30] Big Trouble in Little China: http://www.imdb.com/title/tt0090728/

[31] Image: http://montages.no/2011/10/karriereprofil-john-carpenter/vlcsnap-2011-10-25-15h09m04s244/

[32] Signs: http://montages.no/film/signs/

[33] Cloverfield: http://www.imdb.com/title/tt1060277/

[34] Rob Bottin: http://montages.no/filmfolk/rob-bottin

[35] Image: http://montages.no/2011/10/karriereprofil-john-carpenter/vlcsnap-2011-10-25-15h43m01s102/

[36] Quentin Tarantino: http://montages.no/filmfolk/quentin-tarantino

[37] Rob Zombie: http://montages.no/filmfolk/rob-zombie

[38] Filmmaker Magazine: http://www.filmmakermagazine.com/news/2011/07/john-carpenter-the-ward/

[39] Ghosts of Mars: http://www.imdb.com/title/tt0228333/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.