Det er ikke alltid like spennende hvem som får de ulike prisene under The World Soundtrack Awards, ettersom det ofte er styrt etter hvilke komponister som faktisk er tilstede i salen, men konsertbiten byr alltid på noen fabelaktige høydepunkter. 22. oktober i år var intet unntak. Fra Hans Zimmer til Giorgio Moroder til Howard Shore til Elliot Goldenthal; dette er filmmusikk fra øverste hylle.
Sykkelvelodromen Kuipke i Ghent er nok en gang drapert i toner av gull og rødstemt eleganse. Etter pressekonferansen tidligere på dagen, er forventningene høye blant gallastemte publikummere. Første pris ut er The Sabam Award for Best Young European Composer, som i år tildeles 20 år gamle Gabriel Heinrich fra Tyskland. Det er tydelig at den uerfarne, men talentfulle unggutten virker beruset av all oppmerksomheten når han får fremført sin svært imponerende musikk til den abstrakte kortfilmen Papillon d’Amour (2011) av selveste Dirk Brossé og Brussels Philharmonic Orchestra. En relatert pris er Discovery of the Year Award. De nominerte er:
- The Chemical Brothers (Hanna)
- iZLER (Hammil, Natural Selection)
- Henry Jackman (Gulliver’s Travels, X-Men: First Class)
- Paul Leonard-Morgan (Limitless)
- Alex Heffes (The Rite, The First Grader)
Kanskje litt overraskende å se elektropionérene The Chemical Brothers nominert som årets nyoppdagelse, men i filmsammenheng er de jo ferske. Allikevel er det Alex Heffes som henter hjem prisen. The Public Choice Award, stemt frem på festivalens hjemmesider, går i år til den indiske superstjernen A.R. Rahman for Danny Boyle’s 127 Hours (2010). Rahman er selv i India, men sender en videohilsen som takketale. Så er det tid for de største prisene. I kategorien Best Film Score of the Year er følgende nominert:
- Inception (Hans Zimmer)
- The King’s Speech (Alexandre Desplat)
- The Social Network (Trent Reznor og Atticus Ross)
- Black Swan (Clint Mansell)
- True Grit (Carter Burwell)
Ikke overraskende er det Inception som vinner (med tanke på at Zimmer er tilstede og vil fremføre en suite fra den litt senere), men når alt kommer til alt synes jeg det er fullt fortjent. Dette var også min favoritt under Oscar-utdelingen. Zimmer tilførte filmen et helt nødvendig tredimensjonalt lydlandskap for hvert eneste drømmelag filmen beveger seg inn i. Kategorien Best Song of the Year er på den andre siden ganske intetsigende i år, med de nominerte:
- We Belong Together fra Toy Story 3 (Randy Newman)
- You Haven’t Seen the Last of Me fra Burlesque (Diane Warren, fremført av Cher)
- Coming Home fra Country Strong (Bob DiPiero, Tom Douglas, Hillary Lindsey og Troy Verges, fremført av Gwyneth Paltrow)
- I See the Light fra Tangled (Alan Menken, Glenn Slater, fremført av Mandy Moore og Zachary Levi)
- If I Rise fra 127 Hours (A.R. Rahman, Dido, Rollo Armstrong, fremført av Dido og A.R. Rahman)
Personlig synes jeg If I Rise er det beste bidraget, et stykke drømmende voksenpop, men det er selvsagt Randy Newmans feelgood-sang fra Toy Story 3 som går seirende ut. Neste pris ut er Film Composer of the Year med følgende nominerte:
- Alexandre Desplat (A Better Life, Tamara Drewe, The Burma Conspiracy, The King’s Speech, The Tree of Life, The Well Digger’s Daughter, Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1, Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2)
- Hans Zimmer (Inception, How Do You Know, Megamind, Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides, The Dilemma, Rango, Kung Fu Panda 2)
- Clint Mansell (Black Swan, Faster, Last Night)
- John Powell (Mars Needs Moms, Rio, Kung Fu Panda 2)
- Patrick Doyle (La Ligne Droite, Thor, Jig)
Sterke kandidater alle sammen, men det er vel knapt noen som kan matche Alexandre Desplats sinnsyke produktivitet. Filmtitlene hans får nesten ikke plass på lerrettet når navnet hans kommer opp, så heller ingen bombe at prisen går til ham. På scenen spøker han med at han «snart burde få seg en egen leilighet i Ghent». Endelig er det kanskje den gjeveste prisen, The Lifetime Achievement Award, som i år tildeles synth- og discokongen Giorgio Moroder. Italieneren har mer eller mindre trukket seg tilbake de senere årene, så det var herlig å se at han i hvert fall er i live og god behold. Jeg tror også han setter pris på søkelyset ettersom han holder en ti minutter lang takketale.
Første del av seremonien avsluttes med et knippe av Moroders slagere, arrangert for orkester: What a Feeling fra Flashdance (1983), Take My Breath Away fra Top Gun (1986), temaet fra Midnight Express (1978) og en suite fra Scarface (1983). Sangene fungerer ikke særlig bra i dette formatet, heller ikke den middelaldrende belgiske sangerinnen de har hyret inn for anledningen. Men suiten fra Scarface vitner om musikalsk kvalitet uavhengig av musikalsk medium og ostinatet fra Midnight Express høres faktisk funky ut også i storslått orkesterarrangement. Det hadde jeg ikke trodd. Personlig skulle jeg gjerne hørt utdrag fra den udødelige The Neverending Story (1984) også, men du kan ikke få alt.
Etter pausen (hvor jeg litt uprofesjonelt sniker meg til et fanbilde med Hans Zimmer) er det selve konserten med musikk av de inviterte gjestene. Rammen rundt årets konsert er litt spesiell, ettersom det er en hyllest til nylig avdøde Ronnie Chasen, en svært anerkjent filmmusikk-agent som ble brutalt myrdet i Los Angeles i fjor. Komponistene har dermed satt sammen et program som kanskje har en viss melankolsk og ærverdig valør. Først ut er Abel Korzeniowski, vinneren av fjorårets Discovery of the Year Award med en suite fra A Single Man (2009) og deretter Madonnas W.E. som har norsk premiere på nyåret. Begge stykkene opererer i det minimalistiske og romantisk-melankolske hjørnet, men der første baserer seg på strykere er den andre drevet mer frem av solo piano.
Elliot Goldenthal sier først noen ord om Ronnie Chasen, og presenterer deretter en suite fra Titus (1999) og Alien 3 (1992). Førstnevnte var også på programmet i fjor, men da med noen flere aggressive partier. Dette er et betydelig nedtonet arrangement, men ikke desto mindre kraftfullt når Brussel-filharmoniens kor dundrer ut episk gotikk i Victorious Titus. Nesten sømløst glir det over i adagio-partiet fra Alien 3. Jeg er superfan av Goldenthal og har alt han har gjort som er utgitt, så du kan bare forestille deg maks uttelling på gåsehudskalaen gjennom disse stykkene. Howard Shore kunne ikke være tilstede i år, men lar dirigent Brossé lese en hilsen fra New Zealand. Deretter får vi høre utdrag fra Eastern Promises (2007), Al Pacinos originale Shakespare-adaptasjon Looking for Richard (1996) og endelig aria-partiet fra Lord of the Rings: The Return of the King (2003). Alle stykkene innehar Shores gjenkjennelige, langsomme harmoniskifter og uortodokse orkestreringsvalg. Av spesiell interesse er dulcimer-soloen i Eastern Promises og den kvinnelige sopranen i Return of the King, som etter min mening har enda renere klangfarge enn guttesopranen som vanligvis benyttes for dette sporet.
Det hele kulminerer naturligvis med superstjernen Hans Zimmer. Først forteller han hvordan han møtte Ronnie Chasen første gang under innspillingen av Driving Miss Daisy (1989), mens Inception kom til å bli den siste hun hørte. Derfor har han plukket ut nettopp disse to som en hyllest til henne. Han sier han kommer til å spille førstnevnte dårlig og sistnevnte noe bedre ettersom den er mer “fersk under fingrene”. Og til en viss grad har han rett. Temaet fra Driving Miss Daisy blir fremført litt haltende, med noe usynkront forhold mellom Zimmers piano og de andre soloinstrumentene, spesielt klarinettdelen. Men det gjør ikke så mye. Det er egentlig kun et vorspiel for den massive, tjue minutter lange suiten fra Christopher Nolans epos. Zimmer tar selv plass midt på scenen foran sin synthesizer og blir akkompagnert på scenen av en rekke musikere, blant annet Johnny Marr fra The Smiths på gitar. Helt til høyre står en massiv, blinkende kraftstasjon som hentet ut av en hvilken som helst Jean Michel Jarre-konsert. Brossé tar på seg hodetelefoner og så er det i gang.
Dette er uten tvil gåsehud-øyeblikk nummer to. Det starter forsiktig med dyp bass-rumling i påvente av sporet Half-Remembered Dream. Så bygger det seg opp gradvis a la Ravels Bolero gjennom We Built Our Own World ettersom orkesteret gradvis får større plass og tillater messingblåserne å forsterke samplene i synth-arsenalet. Typisk Zimmer. Midtklimaks nås gjennom de vidåpne akkordene i The Dream is Collapsing før det techno-inspirerte Mombasa tar over. Nå tar det helt av. Symfonisk perkusjon, samplede loops og elektronisk trommesett i skjønn forening mens bassen forgrener seg gjennom velodromen og helt opp til galleriet hvor jeg sitter. Det blir en nærmest kroppslig opplevelse. Endelig toner det ut i det orgasmisk vakre Time, med Zimmer på klaver. Det er den samme suiten som ble spilt på filmens premierefest for et drøyt år siden, men nå med et hundremanns symfoniorkester som støtte og det gir naturligvis stykket en helt annen dimensjon.
Det er en magisk kveld som nok en gang understreker hvor viktig det er å la filmmusikk av dette kaliberet få sitt utløp som konsertmusikk. Spesielt med komponistene selv tilstede. Jeg sitter og tenker på hvordan World Soundtrack Academy har tenkt å følge opp to så sterke år neste gang. Det måtte være hvis de klarte å hanke inn John Williams eller Danny Elfman?
Sjekk forøvrig ut denne offisielle montasje-videoen fra arrangementet: