Utgangspunktet til dokumentarfilmen You Don’t Like the Truth – 4 Days Inside Guantánamo er et syv timer langt videoopptak fra et fire dagers avhør av den kanadiske statsborgeren Omar Khadr, det første avhørsopptaket som noen gang er sluppet fra det amerikanske forvaringsanlegget i Guantánamo Bay på Cuba. Omars historie er et resultat av organisert tortur som desverre har forsvunnet fra mediets søkelys og som fortjener oppmerksomhet.
Oslo Dokumentarkino tilgjengeliggjør samfunnskritiske dokumentarer og ønsker å starte debatter rundt aktuelle temaer gjennom filmvisninger, og den kommende uken – fra 15. til 22. september – setter de opp You Don’t Like the Truth i hovedstaden. Hver visning vil ha en innledning, og blant de som kommer er representanter fra bl.a. Human Rights Watch, FNs torturkomite og Amnesty. Innlederne er invitert av Oslo dokumentarkino til «å ta opp temaer relatert til Guantanamo og bruken av tortur».
Fanget som 15 åring under et militærangrep i 2002 ble Omar Khadr hardt skadet og anklaget, uten bevis, for drapet på en amerikansk soldat. Han og flere andre ble torturert i Bagram-fengselet og deretter flyttet til Guantánamo Bay – hvor han fortsatt befinner seg, nå 24 år gammel. I den omstridte leiren på Cuba ble Omar i 2010 dømt som barnesoldat av militærkommisjonen nedsatt på Guantánamo under svært spekulative omstendigheter, og med tekniske bevis som tydelig beviser hans uskyld. Han ble dømt på grunnlag av en fremtvunget tilståelse som følge av livstruende tortur.
I denne filmen ser vi det ubehagelige avhøret fanget inn av overvåkningskameraer som ikke lyver eller pynter på bildet av en torturert fange. Disse bildene komineres med kommentarer fra mennesker knyttet til Omar, som medfanger, familie, hans advokat, en amerikansk torturist, en torturekspert, politikere og diplomater. Den unge gutten utsettes for et psykologisk spill som starter med smil og hamburger-bestikkelser og går over i mentalt sammenbrudd, uten at det påvirker forhørernes sympati. Det er en fremstilling av makt, en uverdig behandling av barn og fra FNs perspektiv en krenkelse av menneskerettighetene. Likevel har mange ansett tortur som et nødvendig redskap i «kampen mot terror».
You Don’t Like the Truth baserer seg på en enkel idé: de som kjente Omar ser på forhørsopptakene og på samme måte som tilskueren selv reagerer på innholdet ser vi og hører vi deres reaksjoner på det de ser. Filmen blir en studie i forhørsteknikk og et innblikk i fangens opplevelse av den. Han sier han er redd for amerikanerne etter måneder med umenneskelig tortur og tvang, han har nesten mistet synet på det ene øyet, har store skader fra tortur og fortsatt ubehandlede skader etter angrepet. Det er tydelig hva som skjer bak kulissene, og regissørene Luc Côté og Patricio Henríquez bruker sjeldent en overtydelig klippeteknikk, så forløpet føles naturlig og man står fritt til å føle det man vil om temaet. Nettopp tematikkens tyngde og verdi er grunnen til at en så renspikket og enkel dokumentar er verdt billettpengene, fordi det føles helt naturlig at man skal vite at dette foregår. Det bør være allment kjent når en regjering godkjenner tortur, og det bør være samfunnets ansvar å ta stilling til de valgene deres ledere tar.
Et tydelig effektivt formgrep er måten filmskaperne legger arkivmaterialet og intervjuene som et visuelt puslespill. På samme måte som de tre kameravinklene i forhørene viser forskjellige sider av situasjonen, så viser lappeteppet av intervjuer og arkivmateriale flere sider av samme sak. Filmen oppleves som en global samling rundt Omars videoopptak hvor vi alle ser på opptakene og prøver å forstå hva som skjer med den unge gutten og hvorfor. Ofte ser man bare bilder av personer som ser på videomaterialet, som en refleksjon av deg selv som tilskuer, med dine egne tanker og meninger om saken og tematikken. Det sentrale er opplevelsen av å se materialet, å oppleve Omars historie, og det å fortsette debatten utenfor kinosalen.
Den visuelle fremstillingen er ikke påtrengende, det er ikke musikk i bakgrunnen og man føler som sådan ikke filmskaperens nærvær fordi materialet og koblingene mellom personene snakker for seg selv i all sin ærlighet og realisme. At Omars historie blir et bakteppe til torturpolitikken er nok også filmens hensikt; å puste nytt liv i en debatt som er glemt i takt med USAs politiske utvikling og medienes skiftende fokus på salgsverdige nyheter. Tittelen You Don’t Like the Truth henviser både til Omars egne ord til forhørerne, som ber ham å fortelle sannheten og hjelpe seg selv i den situasjonen han er i, men den reflekterer også et samfunnet som velger bort den ubehagelige sannheten til fordel for den som er lettere å svelge. Som vi så i fengselet Abu Ghraib i Irak er ikke Guantánamo det eneste eksempelet på mishandling av fanger holdt uten anklage eller dom av USA. (Philip Gourevitch og Errol Morris’ bok Standard Operating Procedure (og sistnevntes film med samme tittel) gir for øvrig et rikt innblikk i dette mørke kapittelet fra Abu Ghraib. Alex Gibneys Oscar-vinner Taxi To the Dark Side ser på misbruk i Bagram, Afghanistan.)
Et sunt samfunn er et samfunn som setter spørsmål ved autoritetenes valg og ikke blindt godtar enhver form for maktbruk. Brudd på menneskerettighetene kan fort bli glemt i mylderet av mer tiltrekkende nyheter. Men som Damien Corsetti, den pensjonerte torturisten i You Don’t Like the Truth, sier: man vet aldri hvem USA kan finne på å velge som fiende. Omar var på feil sted til feil tid, uskyldig dømt uten bevis og torturert. Denne dokumentaren vektlegger at han hverken er den første, eller den siste, og at når en 15 år gammel gutt blir dømt for krigsforbrytelser burde samfunnet vite hva slags regjering som har tatt det valget.
If this documentary doesn’t fill you with sorrow, fury and revulsion, then democracy, human rights and justice are hollow words.
You Don’t Like the Truth – 4 Days Inside Guantánamo vises på Vika kino kun én uke, fra 15. til 22. september.