- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Rise of the Planet of the Apes solid på egne bein

Av Thor Joachim Haga , 12. august 2011 i Artikler,Omtaler

Rise of the Planet of the Apes [1] lanserer seg selv som en narrativ forløper til originalfilmen fra 1968, men er samtidig ment som utgangspunkt for en ny serie filmer dersom den håver inn det den trenger. Spørsmålene man må stille seg er: Hvordan refereres det til tidligere momenter, og hvordan fungerer den på egen hånd? Hvor er den i så tilfelle nytolkning, forløper og/eller oppfølger?

OBS! Artikkelen kan inneholde spoilere.

Jeg skal komme tilbake til de vanlige verdidommene litt senere i artikkelen. Først blir jeg nødt til å nerde litt. Til tross for filmens noe ambivalente (eller multivalente) rolle i franchisen, dukker referansene opp på rekke og rad. På dialogsiden har du velkjente sitater som “Get your hands off of me, you damn dirty ape!” og “It’s a madhouse! A madhouse!”, ytret av karakteren Taylor (Charlton Heston [2]) i den originale Planet of the Apes (1968) mens han blir buret inne og mishandlet av sine apenemesis. I Rise er det Tom Felton [3], kanskje bedre kjent som Malfoy i Harry Potter-filmene, som får æren av å ytre dem i helt andre kontekster. Jeg var redd det skulle bli for selvbevisst, men jeg ble overrasket over hvor integrert det virket. Til tross for linjenes daterte og velkjente klang, og til tross for at Felton spiller rollen som en direkte forlengelse av Malfoy dersom han hadde blitt kastet ut fra Hogwarts og endt opp som sadistisk dyrepasser i dagens San Francisco.

En del egennavn får dobbel betydning: Den hyperintelligente apen Caesar dukket første gang opp i den tredje filmen, Escape from the Planet of the Apes (1971), da under navnet Milo, men får stor plass i de følgende filmene som den revolusjonære lederskikkelsen i apenes opprør mot menneskeheten. På et tidspunkt i Rise sier Caesar ‘nei’ til sin nedverdigende behandling. I Apes-universet omtales Aldo, en av Caesars lederkonkurrenter (første opptreden i Escape) som den første til å snakke og si ordet ‘nei’, uten at det faktisk skjer på noe tidspunkt. Caesar omtales derimot som den første til å gjøre opprør.

Det kan virke som om manusforfatterne Rick Jaffa [4] og Amanda Silver [5] har kombinert disse forvirrende elementene i sin tolkning for denne filmen; altså at det er Caesar som er den første til å si ‘nei’. I Rise får Caesars mor tilnavnet ‘Bright Eyes’, som også er tilnavnet de vennligsinnede apene Cornelius (Roddy McDowall [6]) og Zira gir Taylor i originalen. Vi får dessuten et kort glimt av den inneburte apen Cornelia, som må være en referanse til Cornelius, kanskje en av hans formødre? Endelig møter vi den store sirkusorangutangen Maurice, som ikke kan være noe annet enn en referanse til Maurice Evans [7], som spilte orangutangen Dr. Zaius i originalen.

[8]
Caesar (t.v.) slik han fremstår i Battle for the Planet of the Apes (1973)

Charlton Heston dukker fordøndre meg opp også, i et kort glimt på en tv-skjerm. Ikke fra Planet of the Apes, selvsagt (det ville vært for drøyt om filmen eksisterte i et fiksjonsunivers som prøver å gjenskape det), men i en scene fra The Agony and the Ecstasy (1965) om Michelangelo og det sixtinske kapell. En del referanser er mer narrative i natur, og her oppstår usikkerheten omkring filmens status som forløper eller nytolkning. Er det mulig å sette Rise inn i Apes-tidslinjen? En tidslinje som allerede har flere hull enn en utvasket helsetrøye? På sett og vis kan den sies å være en slags fri gjentolkning av Conquest of the Planet of the Apes (1972), den fjerde filmen i serien, spesielt premisset om det gryende apeopprøret. Men det er betydelige forskjeller som gjør den til noe helt eget. Ved to anledninger (en nyhetsreportasje på tv og et avisklipp) refereres det til Mars-ekspedisjonen som tar av fra jorden og etterhvert forsvinner fra radaren. Dette er en direkte referanse til Taylors ekspedisjon i Planet, som forsvinner i et tidshull og dukker opp i en postapokalypisk verden styrt av aper 2000 år senere. Viruset som knekker mennesket i Rise er på sin side en referanse til viruset fra Conquest (som riktignok tok livet av kjæledyr, ikke mennesker) og den generelle starten på armageddon.

På denne måten blir det umulig å putte filmen inn på eksakt samme sted som Conquest, siden den både overser en rekke elementer fra foregående filmer, inkluderer andre og skaper helt nye på egen hånd. Det er med andre ord ikke en fri gjentolkning slik Tim Burton [9]s relativt svake film fra 2001 var en gjentolkning av Boulles kildemateriale [10]. Det er heller ikke en direkte forløper til Planet, selv om den har visse referanser til den. Den ønsker både å hylle de gamle filmene, være en slags forløper for dem, fungere som en halvveis gjentolkning av Conquest og samtidig være utgangspunkt for en helt ny filmserie i samme univers. Meget ambisiøst! Men nå er Apes-universet så forvirrende og variabelt i kvalitet fra før av ettersom det aldri ble unnfanget som en enhet à la Ringenes Herre, så da får man heller akseptere sprikende narrativ struktur.

OK, nok nerding i denne omgang. Hvordan fungerer filmen som egetstående verk? På et vis fungerer den nærmest som en showreel for WETAs motion capture-teknologi. Man har tydelig kommet enda et lite steg videre fra Gollum i detaljrikdom og realistiske bevegelsesmønstre, selv om jeg fremdeles tar meg i å savne litt gravitas. Men teknisk briljanse er også helt essenssielt ettersom de faktiske menneskene vies mindre og mindre plass og apene (særlig Caesar) inntar rollen som protagonister. En del av de menneskelige, “virkelige” aspektene ender dermed opp som noe overfladiske eller uutforsket, som James Franco [11] i filmens svar på Edvard Moseid [12] eller John Lithgow [13] i rollen som Alzheimer-syk far. Men ærlig talt, gjør det egentlig noe? Det er mer enn nok karakterutvikling og emosjonelt register i Caesar til at han kan bære filmen oppe på egen hånd. Eller i et par av de andre apene, som den herjede Koba.

[14]
Caesar slik han fremstår i Rise of the Planet of the Apes (2011)

Hovedutfordringen i en slik type film blir å finne balansepunktet mellom troverdig, animalistisk oppførsel og selvbevisst over-antropomorfisering. Stort sett takler den det fint – vi kjøper universet, de intelligente apene og historieutviklingen. Men et par steder går den litt overbord, som tegnspråk-kommunikasjonen med sirkusorangutangen Maurice. En ting er at Caesar innehar evnen til menneskelig tankegang (som tross alt har det i genene), en annen er å kjøpe det i en vanlig orangutang, uansett hvor mye sirkusakrobatikk han har vært gjennom. Jeg skulle ønske regissør Rupert Wyatt [15] hadde brukt enda flere sjimpanser og litt mindre CGI-aper i flokksekvensene, og at de hadde oppført seg enda litt mer “apete”. Dette var liksom sjansen til å gjøre det hele hyperrealistisk, i motsetning til de foregående filmene.

Så kan man argumentere for at Apes-filmene aldri har handlet om hyperrealisme; at de i tråd med Pierre Boulles roman baserer seg mer på allegorier, politisk satire, moralske og religiøse dilemmaer. Og til en viss grad er disse også tilstede her – vitenskap over styr i medisinens navn, spørsmål knyttet til identitet og hva som gjør oss menneskelige, våre forpliktelser overfor andre raser og våre behov for sosialisering og frihet. Men det er nok ikke like markant som i originalfilmen, som hadde hele sosiale strukturer å boltre seg i. Kanskje blir dette nøyere utforsket hvis franchisen holdes i live gjennom et par oppfølgere?

Uavhengig av åndelig føde ble jeg uansett revet med av den sobre balansen i actionsekvenser og intensivt drama. Jeg identifiserte meg til og med sterkere med Caesar enn jeg gjorde med Gollum i sin tid (begge motion captured av Andy Serkis [16]). Et par forspilte sjanser, et skuffende Zimmer-wannabe partitur av Patrick Doyle [17] og kanskje litt forhastet behandling av et par menneskelige karakterer forkludrer derfor ikke totalinntrykket. Jeg tror fans av franchisen vil bli tilfreddsstilt over at de har fanget essenssen, mens filmens tette dramaturgi og imponerende effekter vil gi den bredere appell. Jeg både tror og håper det kommer en til.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/08/rise-of-the-planet-of-the-apes-forloper-eller-nytolkning/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Rise of the Planet of the Apes: http://montages.no/film/rise-of-the-planet-of-the-apes/

[2] Charlton Heston: http://www.imdb.com/name/nm0000032/

[3] Tom Felton: https://montages.no/filmfolk/tom-felton

[4] Rick Jaffa: http://montages.no/filmfolk/rick-jaffa

[5] Amanda Silver: https://montages.no/filmfolk/amanda-silver

[6] Roddy McDowall: http://www.imdb.com/name/nm0001522/

[7] Maurice Evans: http://www.imdb.com/name/nm0263052/

[8] Image: http://montages.no/2011/08/rise-of-the-planet-of-the-apes-%e2%80%93-forloper-eller-nytolkning/apes4/

[9] Tim Burton: https://montages.no/filmfolk/tim-burton

[10] Boulles kildemateriale: http://en.wikipedia.org/wiki/Planet_of_the_Apes_%28novel%29

[11] James Franco: https://montages.no/filmfolk/james-franco

[12] Edvard Moseid: http://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Moseid

[13] John Lithgow: http://www.imdb.com/name/nm0001475/

[14] Image: http://montages.no/2011/08/rise-of-the-planet-of-the-apes-%e2%80%93-forloper-eller-nytolkning/apes2/

[15] Rupert Wyatt: http://montages.no/filmfolk/rupert-wyatt

[16] Andy Serkis: http://montages.no/filmfolk/andy-serkis

[17] Patrick Doyle: http://www.imdb.com/name/nm0236462/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.