Karrieren hans savner trolig sidestykke i amerikansk filmhistorie. John Cazale var aldri en «leading man». Hans karakteristiske vesen – den magre kroppen, den svinnende hårmanken og det sykelige utseendet – gjorde ham lite egnet som heltefigur etter Hollywoods idealer, selv på syttitallet. Men hans nærvær og særegenhet er likevel blitt foreviget på film gjennom noen av filmhistoriens mest elskede eller ikoniske bifigurer, der alle vil gjenkjenne ham som Fredo – den ynkelige storebroren til Michael Corleone – i Gudfaren-filmene.
Dette gjøres det også et poeng ut av i HBO-dokumentaren I Knew It Was You: Rediscovering John Cazale. Dokumentarfilmskaperen tar med et bilde av John Cazale og stanser tilfeldig forbipasserende på gata. De aller fleste gjenkjenner ham, men de vet ikke hva han heter. «Han fra Gudfaren. «Fredo!». Én er sågar overbevist om at mannen på bildet er Fredo. Kanskje ikke rart, all den tid John Cazales spesialitet nettopp var å gå i ett med karakterene han portretterte, enten det var i Fredos sympatiske stakkarslighet, eller som hjerteskjærende, frenetisk bankraner i Dog Day Afternoon av Sidney Lumet.
Det er Richard Shepard, til nå mest kjent som regissør og manusforfatter av Pierce Brosnan-filmen The Matador (anbefales), som står bak denne dokumentarfilmen som ble lansert under Sundance Film Festival i januar 2009. Senere har den levd sitt relativt anonyme liv på festivaler og tv-kanaler, og er nå også å få tak i på DVD. Med en spilletid på knappe 40 minutter, er dette i all hovedsak en minidokumentar skreddersydd for tvformatet – uten nevneverdige filmatiske ambisjoner – men full av hjerte og kjærlighet for den avdøde skuespilleren i fokus. For dette er en hyllest til John Cazale, uten særlig dypdykk i hans utenomfilmatiske fortid. Det handler om filmene han medvirket i, skuespillerne han berørte, og de han inspirerte. Richard Shepard har fått alle de man ønsker å se i en dokumentar om John Cazale i tale – noe som i seg selv er en bragd.
Vi snakker her om de største filmskaperne og skuespillerne fra sin generasjon: Francis Ford Coppola, Sidney Lumet, Gene Hackman, Robert De Niro, Al Pacino og Meryl Streep. Sistnevnte var John Cazales kjæreste da han døde, og dette er første gang hun snakker offentlig om forholdet til Cazale og hans bortgang som inntraff i sluttfasen av Hjortejegeren-innspillingen, der de begge medvirket. Det tok Shepard ett år å overtale Streep til å la seg intervjue for dokumentaren, men det har også resultetert i filmens mest følelsesladde øyeblikk. Sterkt er det også å høre Al Pacino snakke om hvordan det profesjonelle forholdet og vennskapet mellom ham og John Cazale vokse gjennom flere felles teaterstykker og filmproduksjoner. Al Pacino spilte mot Cazale i tre av hans fem filmer, og erkjenner på et tidspunkt at han nok aldri har lært så mye om skuespillerkunsten enn av å jobbe tett på Cazale. Robert De Niro snakker naturligvis også bevegende og varmt om sin avdøde skuespillerkollega han lærte å kjenne gjennom Hjortejegeren, og hans medvirkning i Shepards film sier alene en hel del om Cazales posisjon, all den tid De Niro sjeldent eller aldri stiller opp i denne typen settinger. John Cazale er unntaket.
Etter hvert utvikles en gjennomgangsmelodi fra de ulike intervjuene: John Cazale tegnes som en skuespiller av like sterkt særpreg som talent, men aller mest fremheves han for evnen til å gjøre sine medspillere ekstraordinært gode. Ispedd intervjuer med de legendariske skuespillerne og regissørene som jobbet med Cazale, serveres vi også illustrerende filmklipp fra hans korte dog lysende karriere, samt kommentarer fra neste generasjons skuespillere. De som ikke rakk å jobbe med Cazale, men som åpenbart har beundret og funnet inspirasjon i ham. Her føles utvelgelsen av Sam Rockwell, Philip Seymour Hoffman og Steve Buscemi som naturlige valg – da alle tre i likhet med John Cazale til en viss grad har fundert sine filmkarrierer gjennom portrettering av ulike «outsider»-karakterer. Mindre relevant er det å se den middelmådige filmskaperen Brett Ratner diskutere Cazale. (Først etterpå forstod jeg at hans merkverdige inntog nok skyldes at han har produsert dokumentarfilmen.)
Det er uansett vanskelig å angripe et verk som så konsentrert hyller en avdød skuespiller det er så lett å elske. På 40 minutter er det heller ikke tid til dokumentarisk grovarbeid, og heldigvis gjør den begrensede spilletiden det levelig å ta del i filmens ensidighet. Antakelig er det også mer treffende å omtale dette som et fjernsynsportrett snarere enn dokumentarfilm. Shepard styrer elegant unna alle mulige avstikkere til mørke bakgater for å kaste et mer tredimensjonalt lys inn i portrettet. Cazale skildres riktignok av flere som naturlig morsom, men med en iboende tristhet. Og Shepard trekker noen overfladiske linjer tilbake til skuespillerens barndom og oppvekst, såvel som privatliv, dog uten analytiske intensjoner på objektets vegne. Men foruten de få minuttene der John Cazales bror med klump i halsen snakker om Cazales død, og Meryl Streep snakker om deres siste tid sammen, er dette i all hovedsak et yrkesportrett.
I Knew It Was You: Rediscovering John Cazale kler sin ufarlighet godt, der den ender opp som et harmløst, men bevegende portrett etter et tradisjonelt narrativt mønster. Vist for sitt rette publikum, kan det imidlertid vanskelig gå galt når Shepard lar filmhistoriske storheter få snakke varmt om en skuespiller de fleste filmelskere jo har et sterkt forhold til, avløst av velvalgte klipp fra våre favorittfilmer. Det oppheves til feel good for nostalgiske filmfantaster.
John Cazale døde av lungekreft i 1978 før hans siste film, Hjortejegeren, fikk premiere. Cazale ble 42 år gammel, rakk å medvirke i fem filmer som tilsammen høstet 40 Oscar-nominasjoner (ingen til Cazale), men viktigst: han har berørt og inspirert generasjoner med skuespillere, og vil alltid ha en spesiell plass i et hvert filmdunkende hjerte. I Knew It Was You: Rediscovering John Cazale fremhever nettopp dét med all mulig tydelighet.