Man kunne kanskje med denne filmen forvente seg at vi med dette sto foran en oppsummerende spiker i kista, eller i det minste et slags selvironiserende komma i produksjonsselskapet Tappelufts serie med elleville, sjangerbevisste publikumsfrierier: Død snø, Tomme Tønner 1 og 2, og ikke minst Hjelp, vi er russ! Men la det være sagt; i den grad vi her har nådd selvransakelsens time, er det høyst i form av et par avvæpnende parenteser.

Som når en halsbrekkende filmidé sjøsettes med et «kan Leon Bashir, kan vi». Eller en ikonisk Clerks.-inspirert scene med vår hovedmann Glenn (Henrik Thodesen) og bestekompis Phillip (Odd Magnus Williamson) bak disken på nerdemagneten Video Nova: Herfra har de ikke bare privilegiet å regjere over kassebeholdning og banansjokolade, men i tillegg over selve den gode smaken, og nekter følgelig å leie ut «dårlige substansløse filmer» som de skitne affærene Rovdyr og Død snø. «Du skal faenmeg ha Det hvite båndet, skal du!»

Det ironisk tempererte metanivået er naturligvis allerede etablert gjennom filmens selvbevisst ”teite” tittel, som plukker opp tråden fra 1980-tallets parade av late oversettelser, deriblant Airplane! som ble Hjelp, vi flyr, og ikke minst This is Spinal Tap som fikk Hjelp, vi er i popbransjen!. Det signaliserer en sympatisk og inkluderende mangel på selvhøytidelighet, men aller mest forteller det oss at ingenting her er ment særlig alvorlig. Og når den lett karikert nerdete kompisgjengen forviller seg inn i norsk filmbransje, er det heller ingenting som tyder på at dette er ment som kritisk parodi med ambisjon om å fremmedgjøre eller ”avdekke produksjonsforholdene”, som den gode Bertolt Brecht ville formulert det. Filmmiljøet er ganske enkelt det perfekte stedet å skape kaos, kriser og ulykker av ulikt format – når millionene står på spill, stjerneskuespillerne ikke dukker opp på settet, produsenten skravler under opptak og regissøren er mer opptatt av å sjekke opp skuespillerne. Det fatale møtet mellom proffer og entusiastiske amatører, som betimelig karakteriserer en toppmedietrent torrent-(née VHS-)generasjon som tror de kan lage film bare fordi de kan referansene og sjangermarkørene til fingerspissene. Det er helt klart et av filmens beste komiske poenger.

«Don’t try this at home»

Her aner vi altså konturene av et generasjonsportrett. Konturene, altså. Vi lever i en postmoderne, post-Tarantino tid, og en tid hvor publikum i like stor grad er kulturprodusenter som -konsumenter, et premiss som både forutsettes og latterliggjøres i regiduoen Syversen/Robsahms film. Når Glenn, Phillip og resten av entouraget velter hodestups inn i filmbransjen, er det riktignok angivelig på grunn av en dame. Glenn har blitt dumpa, og vennene setter opp en fake audition, inspirert av Takashi Miike-thilleren Audition (1999). Det baler på seg – inn kommer drømmedama Linda (Marte Germaine Christensen), og i mangel på mer passende replikker, som for eksempel kunne vært voulez-vous coucher avec moi ce soir, fomler Glenn seg etter hvert til å love henne rollen. Ubegripelig klønete, og en smule kinkig, såklart, men i stedet for å avsløre at det aldri var noen film, står gjengen altså overfor den eneste mulige løsningen. Som naturligvis er å faktisk lage ”rollespillhorrorfilmen” «Terror i den forheksede skogen», slik skrøna opprinnelig lød. Hvorfor? Jo, fordi her sitter det en gjeng såkalte tapere, med drømmer de aldri har fått ut fingeren til å realisere – drømmen om å være mer enn usynlige og anonyme tannhjul i norgesmaskineriet. Som ved tanken om å se sitt eget navn i store typer på rulleteksten, sier opp jobben på dagen.

Og her kan man ane et fjernt slektskap med tematikken i Patrik Syversens forrige film, Exteriors, som gikk på norske kinoer tidligere i år. Der intuitiv mumblecore kretser om ung narsissisme og skuespillerdrømmer i L.A., om enn med en smule mer analyse. Det er naturligvis i seg selv ingen ny eller spesielt innsiktsfull erkjennelse (heller ikke her hjemme, vi har jo Reprise, for eksempel), men den gir da en viktig gjenkjennelseseffekt å spille på for komedieformatet. I Hjelp, vi er i filmbransjen viser disse ambisjonene seg å ikke være stort mer enn pubertal eventyrlyst, og vi sitter mest av alt igjen med portrettet av generasjonen som aldri blir voksen. I den grad man kan tilegne filmen noen form for substans, er det likevel som symptom for sin tid, både i innhold og form.

Romantisk / komedie

Ikke dermed sagt at dette er en helstøpt affære. Filmen har isolert sett en rekke løfterike elementer, deriblant en voldsom ansamling unge skuespillere, i diverse tabloidmedia allerede annonsert som den nye vinen. Som helhet spriker det imidlertid i alle himmelretninger, og en av grunnene er at regissørduoen Syversen/Robsahm har insistert på å at dette hovedsakelig er en romantisk komedie. Å lage film-om-film er altså et vikarierende motiv, der den kjempende kunstneren vi kjenner fra for eksempel 8 ½ (Fellini), Le Mepris (Godard) og Der Stand der Dinge (Wenders) er erstattet av en nysingel, lovesick og naiv 30-åring. At han ufortrødent ender opp med regi på en horrorfilm (som for øvrig tilsynelatende ikke har fått med seg utviklingen på special effects-området etter 1972), er naturligvis den komiske tvisten, som på klassisk fisk-ut-av-vannet manér bereder grunnen for mye hjelpeløs nervøsitet, tafatt kløning og komisk suspens.

Ikke alt er like morsomt, delvis fordi Thodesens stotrende sjarmekonto tappes så agressivt at den er i minus før filmen når halvveis, og delvis fordi filmen i iveren etter å ”fortelle at den parodierer” ofte ender med å tale ned til publikum, i stedet for å gi det kjærlig anerkjennende nikket. Det er naturligvis en hårfin balansegang, og en av metakomediens store fallgruver. Aller mest oppsiktsvekkende er dette i scenen hvor drømmedama Linda første gang kommer inn i rommet, og kamera kjører markant mot de tre guttene, som sitter målbundet og glanende. Å kommentere en konvensjon som allerede er så etablert som klisjé, oppleves omtrent like unødvendig og uoppfinnsomt som en selvparodierende shamporeklame (og her satt vi, og trodde Hot Shots! og Scary Movie var langt bak oss). Scenen hvor Glenn endelig låser lepper med Linda, er også faretruende nær kitsch i sin La Dolce Vita-parodi, der Trevi-fontenen er erstattet med strålene på Bankplassen, mens Alphavilles 80-tallshit «Forever Young» durer på lydsporet. Her befinner oss ved et av filmens romantiske høydepunkter, som heller latterliggjøres, enn å underbygges emosjonelt. Komedien og romantikken spiller ikke på samme lag.

Foruten at ”siteringsmaskinen” tidvis preges av for lite impulskontroll, er det ofte et problem at den romantiske plotlinjen tilsynelatende ikke har hatt særlig stor prioritet i utviklinga av manus. Omtrent fra første møte eksisterer det liten tvil om at Glenn vil ha Linda, og Linda vil ha Glenn, noe de med en slags pinlig klønete selvbevissthet til og med selv anerkjenner over sin første kaffedate. Når Glenn altså ender med å caste Linda i tidenes dekkopperasjon – som det for øvrig er Lindas milliardærmor som fiansierer inkognito – gir det naturligvis opphav til en rekke mer eller mindre subtilkomiske episoder, uten at vi noensinne føler at det egentlig er mye på spill: Hvorfor streve for å imponere en dame som allerede er imponert?

Romance-bromance

Her har filmen også en annen utfordring enn smålekkasjer i manus. Den ironiske stilen, med elleville scnearier og (ofte litt umotiverte) parodiske detaljer ad absurdum, signaliserer som sagt at dette ikke er noe som skal tas alvorlig. Det er rett og slett et klassisk distanseringsgrep, og da ligger det i sakens natur at det av og til blir vanskelig å investere emosjonelt, det vil si føle empati med karakterene. Uten psykologi mangler kjærlighetshistorien derfor den nødvendige dynamikken til å evne å knyte filmens uendelige antall påhitt, tirader og oneliners sammen. Filmuniverset underliggjøres, vi ser det hele som fiktive konstruksjoner, og både Brecht, ideologikritikeren Louis Althusser og de russiske formalistene ville sikkert vært fornøyde. Ren anti-illusjonisme. Så velment formålet enn måtte være med Hjelp, vi er i filmbransjen, er det likevel ikke å avkle popkulturens heteronormative ideologi, eller kritisere forestillingen om den evige og store forelskelsen. Det er opplagt at målsettingen er ren feelgood, men resultatet er vel egentlig ikke en romantisk komedie, slik det beskrives som. Da er relasjonene mellom gutta lettere å investere i. Og hva vil det si? Jo, at vi sitter igjen med nok en buddy-komedie.

Regissørene har vedkjent sin inspirasjon fra Judd Apatow (Knocked Up, Funny People), og det er ikke overraskende, for her utgjøres det mannlige karaktergalleriet av utilslørt infantile eksemplarer – fra Williamsons selvhevdende verbale maskingevær til Stig Frode Henriksens amputerte sosiale antenner, og Steinjo som en programmatisk overfølsom og forfengelig homo. Oppskriften som Apatow (og man kan vel kalle Hangover-regissør Todd Phillips medskyldig) har gjenskapt den amerikanske komedien med, er som kjent basert på forvokste babyer i de fleste roller, en særlig forkjærlighet for ydmykelser, og i siste ende, en hel del hengiven henging med kompisen: Bromance-komedien, altså. Her er vi i et ganske annet univers enn Zucker-Abrahams-Zuckers gode gamle slapstick-perfeksjonerte Airplane! og The Naked Gun, preget av mindre gags og mer karakterdrevet komikk.

Hjelp, vi er i filmbransjen nøyer seg ikke med det ene eller det andre. I den grad komedien drives av karakterene, er det på en måte som hviler på hver enkelt skuespillers komiske talent, noe som både gjør den sårbar for varierende grad av følsomhet for timing, og i sær for variasjoner i spillestil. Her skal det nevnes at Williamson står et (metaforisk) hode over resten, og samspillet med Nydalen-makker Thodesen, ikke overraskende, er noe av det som fungerer best. Williamsons karakter har både vidd og troverdighet, og dessuten en dårlig skjult ømhet som på sitt beste skaper ekte bromance: kompiser for alltid. Noe som her blant annet innebærer at man kan forvente tilgivelse for å ha brent av hele filmbudsjettet på nachspiel, så lenge man klarer å få Peter Stormare på settet før siste innspillingsdag.

Varieté

Ellers er dette en noe trekkfull varieté med litt for mange artister og numre. Rollegalleriet inkluderer etter hva jeg kan se det meste som kan krype og gå fra norsk humorfjernsyn og tilstøtende bransjer, inkludert Tore Sagen som barista, Sigrid Tusvik som bjeffende produksjonsleder, regissør Terje Rangnes som fotograf, dokumentarfilmskaper Even Benestad som bakomfilmer, og naturligvis, filmens egne produsenter i cameo. Mest av alt minner det oss om at vi lever i et veldig lite land, med en tilsynelatende veldig liten underholdningsbransje, og om det er intendert er det jo et fiffig, og samtidig en smule selvopptatt, poeng. Det er mulig man kunne klart seg med et mindre kvantum, spesielt om det hadde betydd en mer sentral rolle til filmens ”egentlige” karakterer, deriblant Jenny Skavlans evig-brisne blogger, som viser stort potensiale selv om hun ikke har fått så mye mer enn det gode gamle ‘skli-på-bananskallet’ å spille på.

Likevel, like mye som filmen vitner om lite impulskontroll, utstråler den i sine beste øyeblikk en anarkistisk kreativ energi som påminner om kitschaffærerene Be Kind, Rewind  og Gentlemen Broncos. Det er derfor synd at man altfor ofte blir sittende med følelsen av at parodien er en sovepute for mye innholdstom rip-off. Dermed ender vi på et utilsiktet metanivå der filmskaperne risikerer å illustrere poenget sitt alt for godt: det er ikke lett å lage god film når man ikke vet hva man vil si.