Den første episoden til AMCs The Walking Dead ^[1] venter ikke lenge med å bryte med forventningene man har til en amerikansk kvalitetsserie. En niårig pike sleper en teddybjørn etter seg, med ryggen vendt mot kameraet. Når hun langsomt snur seg mot oss, ser politimannen Rick Grimes (Andrew Lincoln ^[2]) den uungåelige sannheten. Den åpne munnviken drypper blod, og hennes kritthvite hud og sultne blikk slår mistanken inn med hammer; jenta er en av de vandrende døde – en zombie. Ricks forferdede ansikt speiler vår reaksjon når han skyter henne i hodet på kloss hold så hjernemassen flyr. Det er en brutal verden vi har kommet til.

Liten zombie - fortsatt livsfarlig.

Til tross for en brutal åpningssekvens, er Frank Darabonts ^[3] tolkning av Robert Kirkmans ^[4] tegneserie en oppdatert og mer menneskelig vri på zombiegenren, som setter relasjoner og medmenneskelighet i forsetet og lar zombie-invasjonen forbli et bakteppe. En setting hvor dramaet kan utfolde seg.

I The Walking Dead følger vi politimannen Rick Grimes mens han prøver å hanskes med livet etter zombie-apokalypsen. Han våkner opp på et sykehus – i kjent “Danny Boyle ^[5]-stil» – og halter seg ut av vrakrestene, igjennom restene av lik og blodpøler. Det er en grim virkelighet som møter tilskueren, og den er iøyefallende godt iscenesatt. Man har blitt vant til zombier og råtnende lik fra liknende genrefilmer, men her er det hele presentert med en intensitet og soberhet som setter en skremmende effektiv stemning. Ansatte og pasienter ligger strødd på de skitne gulvene, innsmurt i blod og innvoller. Alt vitner om en verden som har gått fullstendig av skaftet – hundrevis av lik ligger strødd utenfor sykehuset.

Rick Grimes famler seg igjennom sykehuset.

Produksjonsverdiene er skyhøye, og rent visuelt er det zombiene som stjeler showet. De er både groteske og avskrekkende, men makter å få seeren til å balansere følelsen av fascinasjon og avsky. Zombiene er ikke ansiktsløse horder; de fleste er designet til å fortelle en historie om hvem vedkommende var før han eller hun døde. Disse detaljene og et gjennomtenkt visuelt design, gjør at møtene med de udøde holder på interessen. Her kan man takke den erfarne sminkøren Greg Nicotero ^[6] (Kill Bill ^[7], Army of Darkness ^[8], Splice ^[9]) for et nitid arbeid med å formidle så mye karakterbygging og historiefortelling som det overhodet er mulig å risse inn i kitt og gummi. Sammen med fotograf David Tattershall ^[10]s arbeid skapes en stemning som får hårene i nakken til å stå på høykant – og som beviser at det visuelle kan fortelle vel så mye som dialogdrevet eksposisjon, også i en fjernsynsserie.

Sultne zombier lukter kjøtt.

Grimes første møte med en “walker”, er torsoen til en halvveis oppråtnet kvinne som kryper stotrende mot han. De hule øynene formidler at hun er utsultet og besatt av tanken på ferskt kjøtt. Sminken formidler desperasjonen, og en subtil bruk av CGI gjør at liket beveger seg med krypende troverdighet. Tonen er satt – verden er ikke som før. Det er minimalt med dialog i de første sekvensene i The Walking Dead, og man må selv tolke de tidligere hendelsesforløpene ved hjelp av de detaljer man kan bivåne i mise-en-scène. Altså får man ikke trykket eksposisjonen ned i halsen, men blir selv med på å skape en forståelse av hvordan verden har blitt et helvete; man deler perspektivet til protagonisten Grimes og får tilgang til å føle hans situasjon på kroppen.

En familie som måtte gi etter.

Handlingen blir dog mer karakterdrevet jo lenger man beveger seg inn i The Walking Dead, og da åpenbares en annen vesentlig styrke ved denne overveiende visuelle serien, nemlig manuskriptet.

Over de seks episodene blir vi introdusert til en rekke minneverdige karakterer. Grimes er ikke den eneste som har overlevd epidemien, og det er gnissningene og følelsene mellom de gjenlevende som driver plotet fremover. The Walking Dead er noe så sjeldent som et karakterdrevet drama satt i en post-epidemisk setting. Produsenten og manusforfatteren Frank Darabont (Frihetens regn ^[11], Den grønne mil ^[12]) baserer seg på karakterene til Robert Kirkman, men adapterer dem til serieformatet for å fokusere på den menneskelige dimensjonen, og dermed bringe fram sterkere karakterer med engasjerende relasjoner. Ricks kone Lori Grimes tolkes særdeles sterkt av Sarah Wayne Callies ^[13]. Hun har i lang tid forsøkt å komme over tapet av sin tilsynelatenede avdøde mann, og når Rick til slutt finner fram til familien sin, så er det en ambivalent, overrasket og noe angrende Sarah han møter. Hun har smidd et forhold med Ricks tidligere kamerat Shane Walsh (Joe Bernthal ^[14]), som på sin side har dannet et farsforhold til Ricks sønn.

Shane med familien i bakgrunnen.

Dette skaper grobunn for både kjærlighet og tilhørende konflikter. Darabont benytter seg av typer og stereotyper der de trengs, men bryter konsekvent med forventningene, så snart tiden er moden. Det er også forfriskende å se at skaperne ikke har problemer med å slakte ned opptil flere av seriens hovedpersoner allerede i første sesong. Dette er noe man er vant til fra zombie-genren, og store deler av seriens gravitas ville forsvunnet om karakterene på uforklarlig vis overlevde alt.

Budsjettet og ambisjonene til skaperene bak The Walking Dead gjør denne tegneserieadapsjonen til en begiventhet. Gode karakterer, ditto manuskript og en møysommelig gjennomtenkt estetikk, resulterer i at denne serien er verdt tiden til både horror-fans og alle som verdsetter karakterdrevet dramatikk. Fortellingen er både gripende og intenst spennende, og benytter seg av zombiegenren uten å skli ut i pastisj.

Serien er lansert på DVD og Blu-ray i Norge og kan kjøpes her ^[15].