Månedens komponist: John Powell

Navn: John Powell

Født: 18. september, 1963

Aktuell med: Rio, Milo på Mars, Kung Fu Panda 2

Hvem?: Britisk komponist. Etter klassiske musikkstudier i London, gjorde han en og annen lavprofils tv-serie og kortfilm, i tillegg til å etablere jingle-selskapet Independent Thinking Music i 1995. Men det var 1997 som skulle bli det store gjennombruddsåret. Powell ble tatt opp i Hans Zimmers komponistfabrikk Media Ventures (senere Remote Control), flyttet til USA og slo gjennom med John Woos Hollywood-debut Face/Off (1997). Senere er han også blitt fast inventar i Dreamworks’ musikk-stall, særlig for animasjonsfilmene deres, og kan ikke lenger bare kalles en av Zimmers protesjéer. Han er en av 2000-tallets mest innflytelsesrike komponister med musikken til Jason Bourne-filmene, særlig gjennom det såkalte ”Bourne-riffet” som er svært utbredt i mainstream action-film, og fikk heder og ære av akademiet da han ble nominert til sin første Oscar for How to Train Your Dragon (2010).

Thor Joachims vurdering: Her har du en komponist jeg har fulgt og likt helt siden Face/Off. Den gang var det først og fremst utrolig underholdende å høre et soundtrack som var veldig inspirert av Zimmers ”krafthymne”-stil, men som ikke var Zimmer selv – særlig med tanke på at det kom fra en fyr som hadde orkestral trening og utdannelse. Senere har det naturligvis vært mer fascinerende å høre hvor allsidig han er, og hvordan han bruker sin symfoniske kompetanse i høyere grad.

Jeg tror en av hovedgrunnene til at Powell ble en av mine favoritter fra Zimmer-stallen var hans evne til å komponere minneverdige temaer og riff. Mange andre har hatt en tendens til å inneholde alle de obligatoriske Remote Control-ingrediensene, men uten å ha en ordentlig sjel, en stemme, en identitet. Jeg mener, hvem husker ikke kazoo-instrumenteringen i Building the Crate fra Chicken Run (2000), den lettbente eventyrmusikken i Shrek (2001), de fete heltefanfarene i X-Men: The Last Stand (2006) eller den keltiskinspirerte livsgleden i How to Train Your Dragon? Sprudlende er et overbrukt adjektiv, men passer umåtelig bra i Powells tilfelle. Det er så tydelig i samarbeidet med Harry Gregson-Williams, for eksempel (som jeg aldri har vært noen stor fan av), hvem av de to som har noe å hekte seg ved. Det virker rett og slett som om Powell har en større grad av ren musikalitet innabords, delvis fra talent, delvis fra den massive musikkutdannelsen.

Kanskje mer enn noe kom det til uttrykk i Doug Limans The Bourne Identity (2002), som på mange måter redefinerte actionfilmen fra å være en glattpolert og overstilisert stuntøvelse til å bli mer realistisk, jordnær og møkkete i uttrykket. Powells musikk baserer seg hovedsakelig på et taktfast ostinat, litt i skillet mellom perkussiv verdensmusikk og beat-basert elektronika. Ovenpå legger han gjerne et stryker- eller gitarriff med små akkordvariasjoner, ofte i kontrapunkt. Musikken er på den ene siden diskret, på den andre siden bidragsytende til å gi filmen en sterk fremdrift og rytme. ”Bourne-riffet”, som det etter hvert har blitt døpt, står kanskje litt i kontrast til Powells melodiske temaer for øvrig, men er blitt ekstremt innflytelsesrik i samtidig actionfilm. Selv Zimmer har adoptert elementer av det i filmer som Batman Begins (2005) og Inception (2010).

Men Powell har også blitt kongen av Hollywood-animasjon, kan det virke som. For tiden er han aktuell med tre på en gang. Rio byr på hyperorkestrerte sambarytmer og humoristiske melodier. Milo på Mars er betydelig mer dramatisk, med fanfarer, ordløst kor og store intervallsprang. Og litt ”Bourne-riff”! Kung Fu Panda 2 gjenforener Powell med sin mentor Hans Zimmer, og det er vanskelig å si hvem som har komponert hva. Selv den tyske komponistlegenden uttalte nylig i et intervju at det er vanskelig å si hvor skillet på mye av det går. Her er asiatiske farger, naturligvis, litt symfonisk eventyrmusikk, men også referanser til 70-tallets kung fu-serier og filmer, som for eksempel Lalo Schifrins Enter the Dragon (1973). Litt eksotisk funk, rett og slett, med mye skrikende messingblåsere. En herlig miks er det i alle fall, og viser nok en gang hvilken utrolig bredde Powell har – fra blodseriøse, underkuede ting som 11.september-filmen United 93 (2006) til sprudlevann-musikken for Dreamworks’ nyeste animasjonsfilmer.

Tre soundtrack-anbefalinger:

Face/Off (1997), The Bourne Identity (2002), How to Train Your Dragon (2010)

Musikk-klipp: Bam Bam Smash fra The Bourne Supremacy (2004):

Lytt til John Powell hos Spotify: