- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Stemningsfull og forlokkende Jane Eyre

Av Eirik Smidesang Slåen , 24. juni 2011 i Omtaler

En murrende basstone legger seg bakerst i kinohøyttalerne i det lyset fades opp til et grått, regntungt myrlandskap. Inn fra siden kommer en vertikal, halsende Jane Eyre ikledd brune og beige laser. Mia Wasikowskas entré som Jane Eyre er søkkvåt, fattigslig og overraskende anonym. Men når en lysere tone legger seg over alt det grå og øynene hennes treffer oss, kommer allikevel de deilige grøsningene jeg får hver gang jeg skjønner at en film blir bra. Så jeg setter meg enda bedre til rette, og gjør meg klar for å ta inn Cary Joji Fukunaga [1]s Jane Eyre.

Filmatisert som både tv-serie, tv-film og kinofilm utallige ganger, adaptert til hørespill, teaterstykker, ballett, opera… Det skal vanskelig gjøres å vekke til live den store interessen for enda en filmatisering av Charlotte Brontë [2]s gotiske bildungsroman [3] fra 1847. Men Jane Eyre har alltid vært en av de mest fascinerende mursteinene i britisk litteraturhistorie, og en av de fortellingene som med rette fortjener merkelappen tidsløs. Der Jane Austen [4]s romaner fra et halvt århundre tidligere i dag lever på sine robuste karakterer, replikkunst og levende miljøskildringer, har Brontës historie for meg alltid invitert til en atskillig mer mangfoldig og sjangermessig kompleks fortelling. Og mens det å adaptere en Austen-roman til lerretet først og fremst innbyr til britisk skuespillerkunst og visuell eskapisme, ligger det et atskillig større potensiale i Jane Eyre som film. Riktignok vil jeg våge påstanden at det gjennomsnittlige publikummet allikevel først og fremst vil oppleve de som varianter over samme historie – ihvertfall konfrontert med plakaten ved billettluken.

Men det stopper så fort filmen begynner. For det er akkurat dette regissør Fukunaga later til å ha skjønt i sin adaptasjon. Valget om å starte et annet sted enn med romanens innledende barndomsskildring, skaper med en gang følelsen av noe mer enn et klassisk, britisk periodedrama. Fargene og stemningen jeg beskrev innledningsvis er ikke en gang en fjern slektning av det pastorale og tidvis direkte glossy uttrykket eksempelvis Joe Wright pakket sin Stolthet og fordom [5] inn i. Umiddelbart minner det mer om tv-serier i regi av BBC fra de senere år, og kanskje aller mest deres Charles Dickens-adaptasjon Bleak House [6] fra 2005 – forøvrig en personlig favoritt i jungelen av solide klassikere fra den kanten. Har man ingen forkunnskaper om Jane Eyre, etterlater nevnte anslag derfor en urovekkende, men samtidig besnærende følelse av at man her skal få noe mer enn det periodeinnpakningen tilsier.

Mia Wasikowska i <em>Jane Eyre</em> [7]

Mia Wasikowska i «Jane Eyre».

I told her all the story of my sad childhood. Exhausted by emotion, my language was more subdued than it generally was when it developed that sad theme; and mindful of Helen’s warnings against the indulgence of resentment, I infused into the narrative far less of gall and wormwood than ordinary.

Det dramaturgiske tidshoppet til tross, Fukunaga starter allikevel med historiens innledende fortelling om Janes barndom. Regissøren lykkes godt med å koke det hele ned til noen få enkeltscener, i seg selv helt nødvendige for å få det komplette bildet. Tilhengere av romanen vil kanskje henge seg opp i et tildels kraftig beskåret portrett av vennskapet mellom Jane og Helen Burns, men etter min mening kler det filmen godt. Amelia Clarkson [8] bærer den komplekse rollen som den unge Jane godt, og gir nødvendig ballast før Mia Wasikowska [9] overtar lerretet alene. Allikevel er det her filmen sliter noe, og mest fordi den dramaturgisk roter det til med en unødvendig distanserende kryssklipping mellom disse barndomsskildringene og oppholdet hos St. John og hans to søstre flere år senere. Som idé i overføringen til lerretet er den god, må sies – den er bare oppstyltet og lite dynamisk balansert i klippen, med det resultat at barndommen blir emosjonelt mindre robust enn den kunne ha vært. Spesielt gir det seg utslag i forholdet mellom Jane og tante/fostermor Mrs. Sarah Reed, som trass i kreativ casting av Sally Hawkins [10] i rollen, blir distansert. Har man lest romanen vil det føles som en forspilt mulighet, men meget mulig er Hawkins’ innsats alene nok til å forstå konturene av råskapen for førstegangsreisende.

Men derfra slipper altså Wasikowska å dele lerretet, og med det vokser filmen atskillig hakk. Castingen gir henne muligheten til å spille på strenger hun ikke har fått vist tidligere, og det med en karakter flere lysår unna den hun eksempelvis spilte i The Kids Are All Right. Om det er Fukunagas regi eller hennes egen tekstforståelse vet jeg ikke, men jeg har aldri sett en bedre og (siden dette er en adaptasjon) mer riktig Jane Eyre. Wasikowska evner å ta det hele helt ned, og Fukunaga gir henne også rom for å gjøre nettopp dét. I lange tagninger dveler kameraet i halvnære utsnitt der utelukkende Wasikowskas øyenbryn, overleppe eller flyktige blikk får fortelle historien. Wasikowska demonstrerer i disse sekvensene en tilstedeværelse som minner mer om Cate Blanchett og Nicole Kidman enn jevnaldrende skuespillere. Men også nerven, direkteheten og egenrådigheten i Jane portretteres med stor innsikt. Fukunaga og Wasikowska bygger karakterens indre crescendo mot seksuell oppvåkning og individualisme langt bortenfor det karikerte som rollen lett kan reduseres til. Fukunaga har med Wasikowska videre castet en skuespiller uten den slående skjønnheten andre filmskapere lett kunne valgt, og isteden holdt seg til romanens idé om en visuelt anonym skikkelse. Samarbeidet disse to i mellom er rett og slett ambisiøst på karakterens vegne.

Mia Wasikowska og Michael Fassbender i <em>Jane Eyre</em> [11]

Mia Wasikowska og Michael Fassbender i «Jane Eyre».

Vel så interessant er det hvordan Wasikowska står seg i forhold til robuste skuespillere som Michael Fassbender [12] (Mr. Rochester) og Judi Dench [13] (Mrs. Fairfax) når historien forflyttes til Thornfield Manor. Den australskfødte skuespillerinnen har ikke akkurat mye erfaring med britisk replikkunst, men havner aldri i skyggen av hverken Dench eller Fassbender. Mye av æren skal disse to motspillerne ha, og kanskje spesielt Dench som gjør en av sine bedre biroller fordi hun endelig får lov å gjøre tolkningen subtil. Her bidrar hun først og fremst som Thornfield Manors stemme, fremfor den karikerte og altfor sidekick-orienterte rollen Hollywood dessverre som oftest utstyrer henne med. Som britisk karakterskuespiller av beste merke, holder det med en nyanse i tonefallet i Dench-replikker, og et helt arsenal av subplots etablerer seg i hodet. Fassbender er og blir en imponerende kameleon av en skuespiller, og atter en gang forsvinner han fullstendig inn i en karakter. Castingvalget ivaretar også noe av romanens aldersspenn de to karakterene i mellom, samtidig som Fassbenders rå, nesten styggkjekke utseende passer godt for en karakter som i romanen ikke akkurat beskrives som tiltrekkende. Han har også en slående med kjemi med Wasikowska, og balanserer Rochesters temperament og sårhet filmen igjennom.

While I paced softly on, the last sound I expected to hear in so still a region, a laugh, struck my ears. It was a curious laugh – distinct, formal, mirthless.  I stopped…

Denne delen av historien er også den mest potente i romanen rent handlingsmessig, besnærende balansert mellom spøkelseshistorie og kjærlighetsdrama av Brontë. I Fukunagas regi flyttes førstnevnte element anslagsvis ut i lydbildet, med en resulterende følelse av at det er atskillig mer ved Thornfield Manor enn det øyet kan se. Det ville være en spoiler å røpe hva som egentlig skjuler seg i det enorme godset, så det skal jeg la være å utbrodere. Men Fukunaga lykkes i å benytte dette til stor effekt, og supplerer den øvrige handlingen med en følelse av at alt kan skje. Det gjør at vi blir ekstra på vakt, og at grøssene jeg følte innledningsvis etterhvert utvikles til en snikende følelse av et litt deilig ubehag man sjelden føler i britiske kostymedrama.

Ved siden av Wasikowskas solide tolkning bidrar også Fukunagas visuelle styrke til å heve Jane Eyre over sammenlignbare drama fra de siste årene. For som jeg nevnte innledningsvis ofres mye av den potensielle visuelle ekstravaganzaen for et formspråk som kanskje ikke er direkte nøkternt, men som ihvertfall er sofistiskert heller enn storslagent. Som roman byr den da også på store indre forestillinger for leseren, spesielt i portretteringen av Thornfield Manor. I Fukunagas regi er dette presentert i tidvis nesten fargeoppløste, tåkelagte eksteriør og lyssettinger i jordfarger og bronse innendørs. Ettersom lidenskapen mellom Jane og Rochester vokser seg større, blomstrer også filmens billedspråk bokstavelig talt med rosa og lilla blomster plassert ute av fokus i utsnitt som etterhvert også domineres av grønt. Det hele er gjort med raffinement både av fotograf Adriano Goldman [14] og produksjonsdesigner Will Hughes-Jones [15], som begge nok klatrer på karrierestigen etter dette arbeidet. Den gotiske romanen [16] som subsjanger byr naturlig nok på nettopp slike visuelle muligheter med storslagne gods og episke landskap, men sjelden har jeg sett det bedre artikulert enn her. Det hjelper også betraktelig på at komponist Dario Marianelli [17] leverer toner som formelig kryper inn under huden, for øvrig i nært slektskap med James Newton Howards arbeide på Defiance [18].

Fukunaga har kanskje ingen ambisjoner om å fornye en klassiker med sin versjon av Jane Eyre, men tilfører mer enn nok av både nerve og kreativitet til at den hører hjemme blant de beste i sin sjanger fra de senere år. Og skulle du tilfeldigvis tilhøre gruppen som ikke takler periodedrama av det godslige, kaklende slaget, bør du ihvertfall ta turen – dette er akkurat det motsatte!


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/06/jane-eyre/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Cary Joji Fukunaga: http://montages.no/filmfolk/cary-joji-fukunaga

[2] Charlotte Brontë: http://en.wikipedia.org/wiki/Charlotte_Bront%C3%AB

[3] bildungsroman: http://en.wikipedia.org/wiki/Bildungsroman

[4] Jane Austen: http://no.wikipedia.org/wiki/Jane_Austen

[5] Stolthet og fordom: http://www.imdb.com/title/tt0414387/

[6] Bleak House: http://www.imdb.com/title/tt0442632/

[7] Image: http://montages.no/files/2011/06/jane-eyre-original.jpg

[8] Amelia Clarkson: http://www.imdb.com/name/nm3628485/

[9] Mia Wasikowska: http://montages.no/filmfolk/mia-wasikowska

[10] Sally Hawkins: http://montages.no/filmfolk/sally-hawkins

[11] Image: http://montages.no/files/2011/06/jane_eyre.jpg

[12] Michael Fassbender: http://montages.no/filmfolk/michael-fassbender

[13] Judi Dench: http://montages.no/filmfolk/judi-dench

[14] Adriano Goldman: http://www.imdb.com/name/nm1136263/

[15] Will Hughes-Jones: http://www.imdb.com/name/nm0401008/

[16] gotiske romanen: http://no.wikipedia.org/wiki/Gotisk_roman

[17] Dario Marianelli: http://montages.no/filmfolk/dario-marianelli

[18] Defiance: http://www.imdb.com/title/tt1034303/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.