Rapportene sier at det gikk et langt gys av stillhet gjennom salen da urpremieren på Hunger var ferdigspilt ved filmfestivalen i Cannes i 2008 – etterfulgt av stående applaus. Garvede journalister og bransjefolk hadde påny fått innvollene rystet av et visuelt og emosjonelt kraftslag av en film, som med et dypt poetisk billedspråk skildrer grusomhet, undertrykkelse og idealisme fra en sultestreik som fant sted i et nord-irsk fengsel i 1981. En rekke fanger drives til motstand av lederfiguren Bobby Sands (Michael Fassbender ^[1]), som kompromissløst vender viljens våpen mot den brutale engelske overmakt. […]

På sitt mest brutale og grafiske er Hunger like vond å se som noen av tiårets mest eksplisitte filmverk, men i sin tematiske standhaftighet på vegne av politisk idealisme og troen på at urettferdighet må bekjempes for enhver pris er filmen et modig politisk verk. Hunger vil bli stående som et forstyrrende stykke kunst; uslitelig i sin relevans og evig i sitt uttrykk.

– Fra vår kåring av 00-tallets beste filmer ^[2].