Kan man si at regissør Duncan Jones etter to filmer, Moon og Source Code, allerede har utviklet et gjenkjennelig, distinkt uttrykk? I denne artikkelen ser vi på de visuelle særtegnene i hans to filmer.
Det første steget vi kan merke, fra Duncan Jones‘ første til andre film, er størrelsen. Source Code føles noe mer mainstream enn Moon, som var preget av et stramt budsjett, men som samtidig (og kanskje nettop derfor) hadde en uventet sterk visuell identitet. Der hvor Moon også innholdsmessig lyktes i å være unik og krevende for tilskueren, kan Source Code føles litt mer som en studiofilm. Selv om ideen også denne gang er original føles den noe lettfattet – i motsetning til på Moon har ikke Jones her skrevet manuset selv. Det største problemet i Source Code er filmens sentrale teknologi-MacGuffin som kun forklares med store ord og kvantemekanikk, og som etter hvert blir et verktøy for historien (det er ikke teknologi, det er politikk). Men Source Code er mer spennende enn Moon; personlig satt jeg anspent hele filmen, begge visningene.
Man ser allerede tidlig i Source Code at det er et godt planlagt samspill mellom hvordan foto og klipp er løst, som tilfører filmen en konsekvent fortellerestetikk som presist og finurlig avslører nye ting for tilskueren (godt hjulpet av den drivende musikken!). Source Code er som en sci-fi-Groundhog Day i regi av Hitchcock, og jeg tviler ikke på at Jones – hvis filmografien fortsetter denne utviklingen – vil kunne nevnes i samme setning som David Fincher og Christopher Nolan.
Det første vi ser når Source Code starter er bildeforholdet 1.85:1, som for meg bidro til å gjøre filmen åpnere og nærere enn Moon, som Jones skjøt i 2.35:1. Bilderammevalget i Source Code passer godt til den personlige historien om Colter Stevens og man opplever dialogscenene tettere. I Moon spilte månebasen og omgivelsene i seg selv en birolle som er viktig å få med i det horisontale formatet. Selv om Source Code til tider kan være nesten overtydelig visualisert, som de vakre Phantom-eksplosjonsbildene i saktefilm, har den en realisme over seg i lyssetting, kamerabruk og dialogfremføring som gir en nærhet til handlingen. Vi er dessuten sentrert rundt én enkelthendelse: en bombe på et tog. Premisset blir umiddelbart lagt frem, her er det ingen grensesprengende Matrix-effekter, kun god gammel etterforskning i thrillerform og samfunnskommentarer i skyggen av uforklarlige sci-fi elementer.
Fotoarbeidet på toget er der det skal være; ordinært og uten et altfor estetisert preg. I «kapselen» til Colter derimot gjør Jones og Zemeckis-fotograf Don Burgess noe mer kreativ bruk av vinkler og ubalanse i bildet. I «virkeligheten» i det militære bygget er det også svært lite kunst over bildene og dette er kanskje også en grunn til at jeg føler filmen blir noe lettfattet. Moon hadde så ekstreme omgivelser, alt var så unaturlig at man kunne ha et statisk kamera og øyet ble uansett underholdt av alle linjene, detaljene og situasjonene karakteren befinner seg i. Source Code derimot er direkte, åpen og bærer på en realisme (fremhevet i filmens bruk av tidsperspektiv som nevnt senere i teksten). Akilleshælen er endog den usannsynlige og uforståelige forklaringen av the source code som gjør at Source Code aldri får den samme troverdighet som Moon hadde.
Jones virker å ha sans for detaljer som del av filmenes konstruksjon. I den Silent Running-aktige Moon var omgivelsene dekket av detaljer som gjorde omverdenen autentisk og troverdig. Basen så ut som den var bebodd, og kamera, såvel som den robotiske Gerty, beveget seg mykt og kontrollert i de futuristiske omgivelsene og gav oss god tid til å tolke signalene. Source Code er også full av detaljer, som i Colter Stevens’ umiddelbare opplevelse av det å være i en annen manns kropp, og de presise visuelle effektene. Det at vi får oppleve den samme situasjonen om og om igjen gjør også at vi kan sette større pris på omgivelsene, kostymenes særpreg så vel som de ukjente omstendighetene rundt situasjonen Colter plutselig befinner seg i. Fotoarbeidet er repeterende, men med små nyanser for hver repetisjon – på samme måte som Colter gjør nye valg for hver gang.
Men selv om det ligger mye vekt på det som repeteres i de forskjellige «virkelighetene», er det mye ved historien vi ikke får vite – og dette bidrar kanskje til følelsen av at filmen er flat, noe som også var en svakhet ved Moon. Det er lite som dirigeres til å foregå off-screen og vi blir kastet rett inn i handlinger vi bare må godta. Dette var også tilfellet i Moon, men jeg opplever at det kom tydeligere frem der – ettersom filmen var så sentrert rundt den eneste karakteren. I Source Code er alt du ser i bildet det du trenger å tenke på.
Begge filmene er bygget på fremdriftsbasert dialogscener, og dynamikken i Source Code er naturlig og progressiv – knyttet til opprullingen av mysteriet som Colter befinner seg i. Grepet med at han gjenopplever disse 8 minuttene igjen og igjen får likevel et brudd mot slutten, når vi i en fei går gjennom flere 8-minutters «turer» hvor alt fortelles i montasjer. Plutselig forandrer filmens tidsperspektiv seg et øyeblikk, for å vektlegge den militære dimensjonen rundt prosjektet Colter er en del av – ellers er filmen mer eller mindre «virkelig» tid. Jones gjør også interessant bruk av et forlenget tidsperspektiv i de viktigere scenene, som klart føles lengre enn 8 minutter (satt opp mot de mindre viktige og kortvarige bitene, som montasjen).
Selv om Moon er en månefilm og selv om den har stilisert kamerabruk, er den overraskende visuelt renskåret i fotoarbeidert av Gary Shaw. Filmen har lite sjangertrendy bruk av lens flares à la Star Trek eller visuelle effekter som leker med øyet (bildene av basen er eksempelvis nødvendige for historien, hvorpå slike bilder i større science fiction-filmer ofte blir mer eyecandy enn eksposisjon). Kameraet i Moon er i stedet klart og tydelig, og holder seg hele tiden sentrert rundt karakteren og plottet. Vi observerer til dels fra sidelinjen og er med på reisen (det faktum at han er på månen er etter hvert irrelevant). Slik er det også i Source Code, men her er vi langt mer aktive og tidvis mindre subjektive som tilskuer enn i Moon, ettersom vi får se ting ikke hovedpersonen får se. Vi har et større inntrykk av omfanget og spillereglene, selv om reglene blir forandret i siste akt.
Det er også interessant å se på komposisjonene i Source Code, som er elegante og kreativt løst for å skape en enkelhet som funker. Innrammingen i «kapselen» virker møysommelig komponert selv om utsnittet og vinklene er noe uvanlige. Det peker fint til Colters mentale opplevelse og følelser knyttet til hva han går igjennom, som for eksempel når kameraet ekspanderer utsnittet hvis han innser noe viktig. Som i resten av filmen er bildene velbalansert, oftest sentrert i singles og toskudd, og Don Burgess‘ arbeid har en klassisk stil over seg i hvordan av utsnittene forteller historien.
Nok en gang må det vektlegges at de visuelle effektene i Source Code er vanvittig imponerende – se bakomvideo her. Det tilnærmet fotorealistiske arbeidet i scener som hovedskalig foregår i dagslys er utført av Modus FX og fem andre effekthus, og er vanskelig å spore selv for et trenet øye. Face replacement fungerer glimrende, Massive-bildene er sømløse og hever produksjonsverdien flere hakk. Etter mitt syn er også den utbredte grønnskjermbruken usynlig og filmen føles overhodet ikke som en «effektfilm», selv om det er visuelle effekter i så og si alle bildene.
All skryt til side – begge filmene til Duncan Jones føles umiddelbart som kapitler i en større filmografi. De er kanskje ikke store episke verk eller ekstremt minneverdige opplevelser, men utviklingen fra Moon til Source Code viser en filmskaper som utvikler sin egen stemme og helt klart har mye interessant på lager. Det er kanskje fordi filmene er så kompakte og universene ikke er så mye større enn det du ser på lerretet. Omstendighetene han skildrer (selv om de refererer til Jorden i Moon og Chicago i Source Code) føles å være veldig lokale og primært innenfor karakterens rekkevidde, siden det er der historiene utfolder seg. Jones’ styrke ligger i historien og i karakterene, og nå som han også mestrer kompliserte visuelle effekter er han tydeligvis klar for neste steg.
Duncan Jones legger ut på personlige reiser i sine filmer, og åpner for tilskueren et rammeverk som representerer en hel verden – selv om fokuset ligger på den enkle kjernen i historien. Møysommelig sammensatt og dynamisk på overflaten, med en personlig og eksistensiell oppdagelse i kjernen. Drivende og engasjerende fotoarbeid og fullstendig troverdige effekter. Det er umulig å ikke glede seg til det neste prosjektet!