Fra Woody Allen ^[1]s stillehav av en filmproduksjon, kan man fiske opp de aller mest kjente titlene og likevel sitte igjen med en karriere som er få forunt. Men nede i dypet finnes det et knippe filmer som aldri har har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Her kan du plukke opp 5 anbefalinger fra mindre kjente hjørner av Allen-filmografien:

• Broadway Danny Rose ^[2] (1984) – En av Allens letteste, men avgjort morsomste filmer. Ikke direkte undervurdert, men helt klart oversett skildring av hverdagen til en manager som befinner seg i underholdningsbransjens lavere sjikt. For noen blir nok Allen vel hysterisk i hovedrollen (han overdriver de nevrotiske faktene til bristepunktet), men selv synes jeg denne parodien på ham selv forrenter seg i noen aldeles hysteriske enkeltscener.

• Celebrity ^[3] (1998) – Et fornøyelig og frekt essay om de berømte, rike og hesliges hverdag, med et lukseriøst birollegalleri. I lengste laget, men for det meste engasjerende og skarp. Dessuten severdig i kraft av å være et av fotograf Sven Nykvist ^[4]s to siste arbeider, og hans siste i sort-hvitt. Kenneth Branagh ^[5] har måttet tåle mange piskeslag for sitt forsøk på å være Woody, men få har klart å fange Allen-karikaturens nevroser på en like overbevisende måte (med unntak av Allen selv, da).

http://youtu.be/dz0Kcy32RVU

• Interiors ^[6] (1978) – Denne filmen fikk flere Oscar-nominasjoner i sin samtid, og ble svært godt mottatt av amerikanske kritikere, men av en eller annen grunn har Interiors blitt stående som en mørk stesøster i Allens karriere, inneklemt mellom klassikerne Annie Hall og Manhattan. Dette var Allens første forsøk på å gjøre skandinavisk drama, og mange får en litt beklemt følelse når den bebrillede komikeren beveger seg over i Bergman-modus. Dem om det! Dette familiedramaet formidles med imponerende subtilitet, og styrkes av et fremragende arbeid fra fotograf Gordon Willis ^[7].

• Radio Days ^[8] (1987) – Dette er utvalgets eneste virkelige mesterverk. Mange Allen-fans setter den høyt, men i det store bildet har aldri filmen oppnådd klassikerstatus. Sannsynligvis fordi den åpenbart parafraserer Fellinis nostalgiske Amarcord; her blir Rimini Brooklyn, uten de helt store forskjellene. Men selv om jeg elsker Fellinis original, er jeg enda svakere for denne sjarmerende og observante barndomsskildringen – sannsynligvis fordi Allens humor appellerer mer enn Fellinis burleskerier. Auteurens varmeste, kanskje aller skjønneste film.

• September ^[9] (1987) – Her kan jeg i grunnen klistre inn det jeg skrev om Interiors. Riktignok er ikke denne helt på samme nivå, men Mia Farrow, Diane Wiest og ikke minst Elaine Stritch ^[10] gjør fremragende prestasjoner. Atmosfæren er trykket, men dempet, i ibsensk ånd. Her kunne jeg også nevnt Another Woman ^[11] med Gena Rowlands ^[12], som blant mye annet har noen utsøkte referanser til Bergmans Smultronstället.

http://youtu.be/u4nhRXEON3Y

Bildet er hentet fra Interiors.