Montages har snakket med en av våre store helter, filmfotografen Roger Deakins (Frihetens regn, Barton Fink, No Country for Old Men), som utvilsomt er en av de mest anerkjente på sitt felt. Hans forrige film, Coen-brødrenes True Grit, lanseres i disse dager på DVD og Blu-ray. Dette er del 2 av intervjuet, og her finner dere første del.
Som de fleste i Montages er jeg stor fan av Roger Deakins’ arbeid, og man kan se i den utfyllende karriereprofilen Karsten skrev her i vinter at vi snakker om en særegen fotograf som utforsker kontakten med publikum og hvordan historier fortelles på film. En fotograf som bader subjektene i et ferskvann av stemning og tone. Jeg spurte Deakins om han kunne fortelle litt om utviklingen av sitt uttrykk:
«»Jesse James» was kind of naturalistic but more a poetic naturalism, whereas «True Grit» is a little harsher and more realistic. Natural light is usually the basis of where I start. I like to sort of create separation and the feeling of depth, I try to see an image and try to ignore the color in a way. I like to create a lot of depth in the lighting.»
Min Deakins-favoritt er Jesse James, tett fulgt av No Country for Old Men og Frihetens regn. Det er noe med teksturen, måten omgivelsene blir fremstilt på, som aldri slipper taket. «In a way I have a sentimental favorite, 1984, because it was one of the first films I shot. It was just a wonderful experience and I’ve got very fond memories of working with those actors. [«True Grit»] was also a really tough schedule, so when you’re on a shoot you are kind of hanging in there trying to get it done. But I love westerns, so I was really pleased to be offered that film. And [regarding what we talked about earlier] I don’t think I would’ve shot «True Grit» on digital. I think there is [still] some films that I would probably want to shoot on film.»
True Grit markerte Deakins’ ellevte samarbeid med Joel og Ethan Coen, og er kanskje den eneste rene westernfilmen brødrene har lagd. «It’s always been the same really, we sort of just hit it off. I worked with them on Barton Fink and I think we just see things very similiarly you know, we work quite closely together in pre-production, and we talk things through and see locations together,» forteller Deakins om samarbeidet med Coen-brødrene, som har formet hans egen karriere i så stor grad.
«It all seems very straight forward working with them. We all work very closely toghether and most of us have been doing their films for a long time, so it’s kind of like a big family really. The crew I had on «True Grit» I have basically had for at least ten years. The key grip I’ve worked with a good 15 years, dolly grip 20 years.»
Coen-brødrene er kjent for sin stålkontroll og evne til å ferdigstille filmene sine tilnærmet identisk til storyboardene, noe som viser hvor god oversikt de har over hele produksjonen, og ikke minst en fullendt kunstnerisk visjon allerede på manusplanet. «They know exactly how they’re going to cut. You could look at the storyboard and look at the final film and it’s very little different. I was surprised on «Barton Fink», I counted the shots that we had done that wasn’t in the film and don’t think I got up to two hands. The same on «True Grit», pretty much all we shot is there.»
«I was nervous when I first met them, before I started shooting [«Barton Fink»], but then I realized that since they write the scripts together they are basically the same person. I mean they’re very different people outside the film, but when you are doing the film they’re so in sync, because they’ve written the script and discussed it so much even before we’ve started prepping.»
Som jeg nevnte i del 1 av dette intervjuet har Roger Deakins et forum på sin nettside hvor han deler erfaringer og råd med interesserte filmskapere. Tilfeldigvis var dette emnet ferskt for ham akkurat da vi snakket sammen: «We’ve been on there for the last hour or so actually. I used to do Q&As or go to a screening or something, and so many student were asking me so many questions and I thought: Well, if they ask me on a site then maybe I wouldn’t have to answer them the same questions so many times.»
I tillegg til Coen-brødrene har Deakins særlig én annen regissør som han har innledet et samarbeid med over flere filmer, nemlig Sam Mendes (Jarhead, Revolutionary Road). I år gjør han sin tredje film for Mendes, som blir den 23. James Bond-filmen. Her fører Deakins an i hva som blir den aller første heldigitale Bond-produksjonen.
«[The Alexa] is the first generation of cameras that has really got to that level, you know in another year there’s going to be all sorts of development, I just don’t think one’s going to go back to film, that woudn’t make sense.» Denne (foreløpig utitulerte) Bond-filmen har kinopremiere i november 2012 og har enda ikke startet preproduksjon, og frem til den tid holder Deakins seg opptatt med flere andre prosjekter. «I’m kind of always working at the moment, I got involved doing consulting on animation, and now I find when I’m not on a live action movie I’m working on animation movies. Even when I’m on live action movies, I’m always in touch and consulting on these animated films.»
«I worked on WALL-E, Rango and How to Train Your Dragon, and now I’m working on three films at Universal Studios – one of them is How to Train Your Dragon 2. I follow it all the way through from the original color design and initial camera style and lighting concepts. It’s less personal to me, because there is a lot of people involved, literally hundreds of people doing the layouts and the lighting. «Dragon» was stereo (digital 3D) and I enjoy that, I think it’s a great tool, but I’m not interested in doing a 3D live action because I think it’s a different kind of storytelling. It’s more of an amusement ride, an event kind of thing. I like storytelling and I like characters.» Men kunne ikke kvaliteten og selve substansen i filmene bli progressivt høyere med teknologiens økende muligheter? «You would think that, yeah,» svarer Deakins tørt. «But we don’t seem to be getting there. Often I think the technology is used to hide the fact that the stories are so bad.»
Som aspirerende fotograf selv måtte jeg på tampen av intervjuet spørre hvilke råd han har til newbies som meg selv. «I think the job is harder now. Film is basically a very simple process, I can walk around with a camera and shoot it, and that’s it. But if you are shooting digitally theres more to it than that. The whole ritual of moviemaking is becoming more complicated. I just always say stick to your own insticts really. As we talked about, I have this website where I answer people who’re curious, and they always ask me: «How do I do this, how do I do that?» How I would do it is different than how you should do it. Anybody should just learn their own way of doing things really. They can’t copy somebody in cinematography, you have to see it yourself.»
Når jeg ser tilbake på Deakins’ filmografi er det slående hvordan hans uttrykk har tålt tidens tann. Jeg opplever at han har utviklet seg teknisk, at han bruker rom og moment annerledes, men bildene har fortsatt den samme tyngden, den samme gravitasjonen mot handlingen. Lyset bærer fortsatt preg av den samme dybden, den fascinerende kontrasten mellom forgrunn og bakgrunn. De siste årene føler jeg dessuten at han har tatt noen store steg fremover, og egentlig er alt fra og med Jarhead i 2005 av veldig høy kvalitet.
Det er godt å se en fotograf som både verdsetter det statiske og vet når det er behov for bevegelse. Med henhold til tekstur, moment og lys føles det som om han utvikler seg og blir bedre med årene. «I would hope so, because that’s what keeps me going really, but I don’t know about the word better. I do things differently, and I see things differently and want to try things differently, and I want to make different kinds of films. I want to experience different things, wheather I’m better I don’t know. Just different, you know. You evolve.»
Den nå 62 år gamle Roger Deakins har dessverre aldri fått en Oscar-statuett med seg hjem, selv om han har vært nominert hele ni ganger. Og selv om det er store navn han har tapt mot: John Toll, Russell Carpenter, Robert Elswit og senest Wally Pfister, så synes jeg han har blitt grovt oversett. Kanskje er det på tide med den første Oscar for beste foto til en Bond-film?
Med 51 spillefilmer og en rekke dokumentarer bak seg har Deakins riktignok mottatt andre utmerkelser for trofast tjeneste, blant annet en av de gjeveste: Lifetime Achievement Award fra A.S.C, som er det høyest respekterte samfunnet for filmfotografer i Hollywood. Dette satte strek under navnet til en ydmyk mester som så lenge har blitt forbigått og stadig overrasker i stillhet med slående vakkert filmfoto og et umettelig ønske om å utvikle film som fortelling gjennom sansene.
«[The Lifetime Achievement Award] was a great honor, but it was kind of funny because I kind of feel like I’m sort of getting started really!»