Source Code – med historien i førersetet

Artikkelen inneholder ingen spoilere.

Etter at 90-tallets effektstyrte science-fiction kulminerte med The Matrix i 1999, ble sjangerens rolle som samfunnsrefser igjen tatt på alvor utover i 00-tallets første tiår. Danny Boyles 28 Days Later, Steven Spielbergs A.I: Artificial Intelligence og Richard Kellys Donnie Darko er eksempler på titler som med retrospektivt blikk kan leses som forløpere til den posisjonen science fiction-filmen befinner seg i i dagens filmlandskap. Titler som Neill Bloomkamps District 9, Duncan Jones’ Moon, Shane Carruths Primer og nevnte Boyles Sunshine er kroneksempler fra bølgen av lavt budsjetterte, men kløktige uttenkte science fiction-titler de siste årene har gitt oss. Sjangeren anno 2011 er mer levende enn på lenge, frontet av nye registemmer med orginale ideer både narrativt og visuelt. Duncan Jones’ andre film, Source Code, fortsetter denne utviklingen, og vil om noen år sannsynligvis refereres til som en klassiker à la de ovennevnte.

Source Codes store styrke ligger i manuset til forholdsvis ukjente Ben Ripley, og spesielt i hvordan han evner å skape en publikumsopplevelse selveste Alfred Hitchcock ville vært misunnelig på. Handlingsforløpet er tett og kløktig bygd opp med plottrådene spunnet finurlig rundt det som vi raskt skjønner er atskillig mer komplekst enn det filmens første minutter tilsier. Klassisk science fiction i actionformatet drives ofte fremover av én enkelt idé, og da gjerne relatert til et konsept – vår evne til å forutse drap i Minority Report eller mokumentargrepet i District 9. Men dessverre går slike filmer ofte tom for bensin allerede i førsteakten, og nivået på actionsekvenser og visuelle tablåer blir isteden filmens eventuelle styrke. Et kroneksempel er Matrix-trilogien, der regissørene ikke evnet å holde på vår fascinasjon for selve ideen lenger enn ut første film (vel, det er delte meninger om det), og de to siste i trilogien både i markedsføring og innhold så seg nødt til å prioritere nettopp visualitet og actionsekvenser.

Science fiction krever derfor mer enn kanskje noen annen sjanger en forståelse av balanseforholdet mellom handlingsfremdrift og publikumsopplevelse. Kanskje er det også nettopp derfor denne sjangeren er så fascinerende når den lykkes. Blade Runner, Tilbake til fremtiden, Alien, Terminator 2 – få opplevelser kan sammenlignes med en gjennomført science fiction-film. Med Source Code lykkes manusforfatter Ripley med nettopp å holde på interessen og fascinasjonen for filmens overordnede premiss. Det er ganske enkelt fordi Source Code sin basisidé – vi har lært oss å plassere et menneske i en annens kropp i kampen mot terrorisme – raskt viser seg å ikke være historiens drivkraft. Snarere tar den etter førsteakten raskt posisjon som enkel rammefortelling, og lar et atskillig mer besnærende handlingsforløp utfolde seg. Resultatet er en film jeg ganske enkelt elsket fra første til siste kamerainnstilling.

Jake Gyllenhaal i «Source Code»
Jake Gyllenhaal i «Source Code»

Jake Gyllenhaal har hatt en ganske så turbulent karriere etter Oscar-nominasjonen for Brokeback Mountain. På papiret må sjongleringen av høyt profilerte star vehicles som Prince of Persia og lavmælte drama som Brothers ha smakt veldig godt i munnen på en skuespiller som samlet kred med indiefilmer som Donnie Darko og The Good Girl. Men de seks årene som har gått siden det sublime portrettet av Jack Twist har sakte avkledd Gyllenhaal som en skuespiller uten nettopp spesielt god smak. Som prinsen fra Persia var han hverken tiltrekkende eller troverdig, mens innsatsen i mer skuespillerkrevende drama har vært preget av et distansert uttrykk fjernt fra den gnisten som både gjorde ham til den mest sexy mannen i pysjamas noensinne og fanget Hollywoods stjernekikkert.

Det er dessverre også den samme distansen som preger hans rolle i Source Code, trass i at dette er det første manuset der Gyllenhaal gis muligheten til å kombinere sin status som kjekkas og Hollywood-stjerne med en karakter som også har mye emosjonell valuta. Det er få mannlige Hollywood-stjerner forunt å makte en slik sjonglering – Tom Cruise har aldri fått det til, Nicolas Cage gidder ikke en gang forsøke lenger, Hugh Jackman har valgt å redusere det hele til arketyper, mens Johnny Depp som oftest blander det hele inn i den øvrige syretrippen. Ja, kanskje er Brad Pitt og Christian Bale de eneste som virkelig gir oss muligheten til å dyrke en stjerne, samtidig som de bygger emosjonelt engasjerende karakterer.

I en gjennomgang av Source Code er dette perspektivet viktig fordi produsentene nok tenkte en stjerneskuespiller ville være filmens fremste trekkplaster i det som må ha vært en vanskelig film å markedsføre. Det er interessant av mange årsaker, men mest fordi filmens fremste kvalitet ender opp med å bli nettopp historien. Kanskje er det allikevel et kvalitetstegn og en forsmak på hvor en utvilsomt talentfull skuespiller som Gyllenhaal bør holde seg – i handlingen som et element blant flere, ikke som titulert publikumsmagnet.

Source Code har ikke gjort det spesielt bra på kinoer i USA, med sålangt litt over 50 millioner innspilte dollar. Med et produksjonsbudsjett på 32 millioner hadde man nok forventet at filmen ihvertfall ville spille inn det dobbelte. Det internasjonale markedet ser derimot lysere ut, og totalt vil filmen huskes som en aldri så liten hit. Det lover godt for regissør Duncan Jones, som skal ha mye av æren for at Ben Ripleys manus fungerer så bra på lerretet. Etter å ha vekket interessen til Hollywood med Moon, bekrefter langt på vei Source Code at Jones er en av disse filmskaperne som får mye ut av lite. Der en filmskaper som Christopher Nolan stadig tøyler lerretet med sine grensesprengende, men høyt budsjetterte ideer, har Jones nå med bare to filmer vist sin styrke i lavt budsjetterte science fiction-filmer. At mange derfor har kategorisert Jones som Nolans lillebror er derfor kanskje ikke så overraskende, ikke minst fordi han nettopp setter historien i førersetet. Joda, Nolan i dagens utgave er atskillig mer raffinert, men også han startet på dette nivået – Memento er hverken bedre eller mer original enn Moon og Source Code. I en slik kontekst er det derfor med store forventninger jeg ser frem til hva Jones nå skal gjøre, og ikke minst hva som vil komme når han får litt større budsjetter å leke med. Visuelt er nemlig Source Code bare en helt ålreit affære, fjernt fra det sofistikerte uttrykket han demonstrerte i Moon. Det gjør allikevel ingenting, for overføringen fra manus til lerret hadde ikke tjent på et mer eksplisitt visuelt uttrykk.

Source Code anbefales på det sterkeste for alle som elsker raffinert og smart science fiction, som vet å ta sitt publikum på alvor.