Sjelen eter angsten i Melancholia

Lars von Triers Melancholia er en film om menneskets psyke i møte med katastrofen, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Justine (Kirsten Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg) er søstre på forskjellige steder i livet: Justine er nygift, men ulykkelig, Claire er veletablert, men utrygg. Samtidig har planeten Melancholia gjemt seg bak solen, og er nå på kollisjonskurs med jorden. Filmen viser oss hvordan de to søstrene håndterer hverandre i møte med den fremmede trusselen.

Scenen er satt; og hvilken scene det har blitt i Lars von Triers utgave av dommedag. Melancholia starter med en prolog, som er en forbløffende film i seg selv: en serie sakteflytende tablåer tonesatt av Wagners preludium fra operaen «Tristan og Isolde», som med malerisk ynde presenterer hele filmens handlingsforløp frem til planetenes nesten romantiske trefning under den evige stjernehimmel. Deretter tas vi inn i karakteruniversene, med von Triers røffe kamera tilbake i velkjent stil, og får dramaet fortalt i to kapitler oppkalt etter de to søstrene. Melancholia har blitt et veldig fysisk filmverk, der relasjonene er emosjonelt treffende (eller tilsiktet kjedelige) og de audiovisuelle virkemidlene til tider bokstavelig talt dirrende (eller hviskende). Von Trier er som vanlig den synlige dirigenten, og bruker kinomørkets bredde og intimitet med like stor effekt. Tidvis opplever jeg at filmen er lamslående vakker i sine storslåtte visjoner, tidvis er de tettsittende skildringene av depresjon og angst så beklemmende at jeg får mark under huden.

Men la meg spole litt tilbake: Tidlig om morgenen onsdag 18. mai 2011, gikk jeg opp trappene til Théâtre Lumière i Cannes med mine redaksjonskolleger Eirik og Lars Ole, på vei til den aller første visningen av Melancholia. Hos de fleste cineaster, oss inkludert, er det vanskelig å undervurdere rollen forventninger spiller i oppladningen til og opplevelsen av filmer. I en ideell verden klarer vi å la filmen være seg selv, og at den alene former vår opplevelse. Slik er verden selvfølgelig ikke, og etter å ha sett Melancholia første gang (dokumentert i vår podkast-samtale tatt opp rett etter visningen) var jeg et klasseksempel på denne cineastdiagnosen: Jeg hadde reagert på ting filmen ikke var, mer enn hva den faktisk er. Det er ikke unaturlig å dra paralleller til von Triers forrige film Antichrist etter å ha sett Melancholia, men samtidig ikke særlig nyttig heller. Og det emosjonelle virrvarret jeg havnet i etter den såpass kraftfulle filmopplevelsen, denne solskinnsdagen i Cannes, gjorde meg usikker på filmens reelle kvalitet – og som en konsekvens snakket jeg mer om filmens åpenbare flater, fremfor dens iboende tematiske kraft og tankegods.

Heldigvis hadde Melancholia allerede denne helgen norsk kinopremiere, og jeg kunne besøke filmen påny før jeg skrev denne teksten. Tett på det utsøkte lerretet i en Oslos fineste kinosaler, Vika 1, og i godt selskap – av en riktignok skuffende mager publikumsmengde (tatt premierehelgen på en ny film fra Nordens viktigste nålevende filmkunstner i betraktning) – kunne jeg se en «annen» Melancholia enn den jeg så i Cannes. Min største overraskelse var at filmen denne gang var mer som en fortsettelse enn som et gjensyn. Det må ha noe med filmens konstruksjon å gjøre; prologens effekt er ikke bare det umiddelbare – den går bakenfor overflaten i karakterene, og viser oss scener som ikke finnes i opprullingen av dramaet i tredjeakten. Dessuten er den langt mer symboltung og poetisk, med både en elegant plassert busk som brenner og et gigantisk solur med to skygger (kastet fra både månens og Melancholias lys) som da viser to tidspunkt. Og selv om både Gud og tidens spenn ikke diskuteres særlig mellom karakterene, lader prologen Melancholia med symbolikkens fortellerkraft – som vi ikke skal undervurdere i vår egen opplevelse. Her har Lars von Trier en frekkhetens nådegave som jeg skulle ønske flere av våre filmskapere lot seg inspirere av; han er selvsikker nok til å plassere banalitetene rett foran oss. Han bruker symboler slik en pornograf bruker nakenhet: Med selvfølge.

Men for meg ville det nok ikke virket fra hvilken som helst regissør, for effekten inntreffer først når dramaet er i gang og vi rammes av menneskeskjebner vi både kjenner oss igjen i og lar oss engasjere av. Kirsten Dunsts nydelige rolletolkning av Justine har innen noen få scener beleiret oss med sin skjøre, forsiktige mistilpasshet i eget liv. Det kan nok skrives avhandlinger om hvor kløktig von Trier i manuset til Melancholia har vevet inn en tematisk behandling av menneskets anmassende jakt på lykke. Stakkars Justine forfølges av omgivelsenes bestrebelser på hennes vegne – «jeg vil bare at du skal være lykkelig,» etc. – når vi vet at familien og vennene allerede har fortært hennes eventuelle lykke som sin egen – «se hvilken fest vi har laget,» og så videre. Det er selve bryllupet som er Justines katastrofe, den uungåelige planeten som bare kommer nærmere og nærmere. Kollisjonen blir likevel bare hennes, og depresjonen som følger tar oss over i fortellingen om den andre søsteren Claire, i del 2. Her har filmens titulære planet for alvor entret dramaet, og sendt den ellers problemfrie tilværelsen til storesøster over i angst og dødsfrykt.

En av mine hovedinnvendinger mot Melancholia mellom første og andre visning, var at jeg opplevde filmen som for overfladisk og tafatt i sin behandling av stoffet. Jeg savnet raspen i huden som Antichrists hensynsløse djevelskap bød på, og jeg så den fikse ideen bak Melancholia som et langt mer smakfullt og kult fortellergrep enn hva jeg anså at ville forsterket von Triers egentlige tema – menneskepsyken. Jeg er ikke fullstendig uenig med meg selv nå, det er definitivt problemer i Melancholia som bør diskuteres, men jeg må erkjenne at jeg ved andre visning oppdaget sterkere relasjoner mellom denne overflaten og filmens tematiske kjerne. Spillet mellom søstrene, og deres håndtering av depresjon og angst, er fylt av en type lammelse som sitter nettopp i fasaden – den virkelige frykten for katastrofen kommer til syne ved at de sender den tilbake inn i seg selv, med forskjellig resultat. Justine bekjemper etter hvert depresjonen med kynisme og hengir seg til skjebnen, Claire prøver hjelpesløst å rømme fra angsten gjennom å gripe om sin lille sønn, som om hennes omfavnelse kan redde ham (og kanskje også henne) fra destruksjon. Von Triers manus er ladet av gjennomtenkte motsetninger som dette, og det er nok ingen tilfeldighet at søstrene blir bilder på det filosofen Søren Kierkegaard beskrev som to måter å møte angsten/frykten på, i «Begrepet Angest» (1844). Fra bokomtalen:

Kierkegaard omtaler angst som en form for svimmelhet som oppstår idet individet skuer ned i sin egen mulighet. Frihetens mulighet skaper angst, fordi den også bringer med seg ansvaret for egne valg, ansvaret for eget liv, og dermed også muligheten for å mislykkes, miste seg selv.

Planeten som truer de to søstrene er både en konkret fare i filmens science fiction-premiss, samtidig som den er en tilfredsstillende metafor på en hvilken som helst katastrofe, stor eller liten, som kan utfordre vår stabilitet og minne oss om det vi alltid fortrenger: at livet skal ta slutt. At det må ta slutt. Sett i lys av Lars von Triers kunstneriske prosjekt i sine spillefilmer, er Melancholia en sobrere skildring av hans ofte burleske svartsyn – men kanskje har han gjennom den hermetiserte narrativen som også Antichrist er et eksempel på (få sentrale karakterer, med ekstremt tydelige problemstillinger) kommet enda nærmere en filmatisk essens. Lekenheten og det konseptuelle hos von Trier, er for tiden erstattet av hans innstendige reiser inn i menneskepsyken.

Etter å ha tenkt lenge og vel på hvordan Melancholia faktisk virker, og hva han er på vei til å få til, er jeg villig til å konkludere med at Lars von Trier er inne i sin virkelige storhetstid som filmkunstner. Så gjenstår det å se hvilke nye oppdagelser som fortsatt kan ligge skjult i denne planeten, neste gang jeg kommer på besøk.