Cannes 2011: “I knew I would be okay, I was in New York!” Det er hypokonderen Mickey (Woody Allen) som resonnerer seg frem til dette, der han fortvilet vandrer gatelangs på Upper West Side. TV-produsenten og eks-mannen til Hannah (Mia Farrow) går i skytteltrafikk mellom legekontor, privatklinikker og sykehus for å komme til bunns i hva som skyldes nedsatt hørsel på ett øre, og slik melder dødsangsten seg. Mickey er en erkefigur i det Allenske filmunivers: den jødisk-intellektuelle New Yorkeren i et kreativt yrke, midt i en eksistensiell krise, på jakt etter kjærligheten, men kanskje egentlig kun i stand til å være i ett fruktbart og stabilt forhold, nemlig til byen han ånder og lever for (og i).

Kjærlighetsforholdet til New York er kun ett av mange som kastes opp i lufta og revurderes i Hannah and Her Sisters, en av Woody Allens aller fineste filmer, en kulminasjon av hans oeuvre, hvor han med stor kløkt balanserer og kombinerer komedie og romantisk drama. Som den Tsjekhov-aktige tittelen signaliserer, er det Hannah som står i sentrum. Både for familien – selvoppofrende og pliktoppfyllende tar hun seg av søstre, barn, foreldre, og ekspartnere – men også ufrivillig i sentrum for intriger og forviklinger på flere hold. Mia Farrow portretter Hannah, kvinnen vi aldri blir helt klok på, omgitt av et fantastisk ensemble bestående av Dianne Wiest, Barbara Hershey, Michael Caine, Julie Kavner, Carrie Fisher og Max von Sydow.

Som alltid settes tonen i en Allen-film umiddelbart. Swingjazzen bopper elegant og bygger oppunder narrativet med låter som direkte kommenterer handlingen – i alle fall for de av oss som kjenner igjen titlene (første låt: You Made Me Love You). Fonten som brukes i rulletekstene (i sin tid valgt fordi de var billigst) identifiserer vi så sterkt med Allen at det det skulle vært hans egen håndskrift, og raskt kommer det første av seksten tittelkort som deler opp filmen i kapitler, med påskriften ”God she’s beautiful”. Allen er en økonomisk regissør, og har effektivt plassert to kjempehint om hva filmen skal handle om allerede før første bilde. Da tittelkortet erstattes av et medium close-up av den vakre Lee (Hershey), med en voice-over hvor den svermeriske finansrotta Elliot (Caine) beundrer sin kones yngste søster, vet vi hvilke forviklinger vi har i vente.

Filmen spinner i gang med Thanksgiving-middagen hvor storfamilien er samlet. Et typisk trekk i Allens filmer er familiesammenkomster i velholdte Manhattan-leiligheter, hvor gjestene klumper seg sammen rundt pianoer, langbord eller på kjøkkenet. Her etableres rollefigurene og deres ambisjoner. Det viser seg raskt at Hannah er den mest veletablerte og ”vellykkede” av søstrene, med ektemann, barn og en skuespillerkarriere hun toner ned for å være med familien. Lee er yngst, i et retningsløst forhold til den eldre og ustabile kunstneren Frederick (von Sydow) og kurtiseres på akademisk vis av Elliot via klassisk musikk og dikt. Mellomste søster Holly (Wiest) er Hannahs rake motsetning, og representerer den typiske nevrotiske kvinneskikkelsen som ofte figurerer i Allens filmer (en tour de force av et rollestudie ved fabelaktige Dianne Wiest). Holly har selv skuespillerambisjoner, men talentet har falt i Hannahs fang. Derfor vandrer Holly ørkesløst fra prosjekt til prosjekt. Fra Stanslavski Catering Company til auditions for Broadwaymusikaler til forfatterrollen. Hennes sårbarhet og «mislykkethet» gjøres ekstra vond av at venninnen April (Fisher) både får de jobbene Holly ikke får og drømmemannen, som etter å ha kurtisert begge to, velger bort Holly.

Uten å være klar over det står Hannah i stormens sentrum, da både ektemannen og søstrene vippes av pinnen ved hennes tilsynelatende fravær av behov for omsorg og hjelp. Elliot mener bestemt at han ikke har noen nytteverdi for sin selvforsynte kone, og søstrene, som er totalt avhengig av Hannah som en stabil tilstedeværelse i livet, blir også frustrert over søsterens selvhjulpenhet. Mens alle menneskene rundt tittelkarakteren strever med kompliserte følelser, som gjøres ekstra vanskelige når de vikles inn i hverandre (Lee og Elliots affære og Hollys stevnemøter med Mickey), unner Hannah alle kun det beste.

Filmen oppholder seg aldri lenge i den dramatiske sfære uten drypp av komikk, da som oftest gjennom Allen selv i rollen som Mickey – filmens ”comic relief”. Flashbacks til episoder fra Mickey og Hannas ekteskap utgjør filmens humoristiske høydepunkt, hvor Allen får spille ut sitt nevrotiske seg (Julie Kavner, mest kjent som stemmen til Marge i The Simpsons, blir et fornøyelig sidekick). Når Mickey omsider får øynene opp for Holly, er det liten tvil om at disse to er som skapt for hverandre, med alle sine overlappende, sjelelige konflikter.

Et tilbakevendende samtaletema for filmentusiaster er rangeringen av Woody Allens filmer. Og der hvor en bred konsensus gjerne plasserer klassikerne Manhattan og Annie Hall helt på toppen av lista, har Hannah and Her Sisters også sin naturlige plass.