Fantasyelskere har tvinnet tommeltotter og forventningene har vært intense til HBOs nye storsatsning Game of Thrones, basert på George R.R. Martins bokserie A Song of Ice and Fire. Vi greide heller ikke la være å skrive en artikkel om serien før den kom, og har gledet oss til å se resultatet av en massiv produksjon basert på et karakterdrevet, intrigefylt materiale.
Nå er serien, skapt av David Benioff og D. B. Weiss, altså å se på norsk TV – for de som har kabel, vel å merke, serien sendes av Canal+. Vi har tatt en titt, og det skal bli morsomt å diskutere serien i ukene som kommer. For dette er en serie som vekker følelser. R.R. Martin har en svært dedikert fanskare, noe som nok er litt av årsaken til at serien har en skyhøy rating på IMDb.com. I skrivende stund ligger den på 9.5, høyere enn både Frihetens regn og Gudfaren, som troner på toppen av IMDbs topp 250-liste (begge med 9.2). Denne ekstremt høye ratingen kommer som vanlig til å dale litt etter at serien har fått festet seg og flere meningsbærende stemmer kommer til med sine tanker. Men etter at kritikerne med få unntak har fortsatt strømmen av lovord, er det likevel ingen tvil om at HBO opprettholder sitt kvalitetsstempel.
Dette er fantasy gjennomsyret av godt håndverk. Serien har produksjonsverdi som en spillefilm med solid scenografi. Kostymer som bærer preg av å ha vært levd i, godt foto og ikke minst et bunnsolid skuespillerensemble setter tonen fra første bilde. Serien utspiller seg i det oppdiktede landet Westeros, noe som åpner for magi og fantasiskapninger, men det hele er kledelig nedtonet, på samme måte som i bøkene. Seeren blir introdusert for overnaturlige krefter umiddelbart, men etterhvert blir det tydelig at dette er noe menneskene i Westeros selv ser på som eldgamle myter og eventyr. Westeros har i hovedsak et tydelig middelalderpreg, men strekker seg over et stort område, både fysisk og kulturelt. Deler av serien utspiller seg på andre siden av havet, og der er det et annet landskap, en annen temperatur, andre folkegrupper og andre skikker. Så universet som etableres er troverdig, og dermed også menneskene som lever der.
For først og fremst er dette en karakterdrevet historie. Det dreier seg om intens maktkamp, familiære forhold og seksuelle intriger. Såpeopera, javisst! Men R.R. Martin evner å skape mangefasetterte karakterer, og vise virkeligheten fra deres ulike synsvinkler. Etterhvert som man blir bedre kjent med karakterene blir skillelinjene mellom rett og galt, helt eller skurk til tider svært diffuse. For det er snakk om mennesker med sine egne unike bakgrunnshistorier og verdier. Noe av det jeg personlig har vært mest spent på, var hvordan serieskaperne ville forvalte nettopp karakterene. At HBO er i stand til å lage bedre kostymedrama enn Hallmark Channel, er det vel liten tvil om. Men jeg var redd for at de tykke bøkene, som også byr på sverdsvinging og dramatiske hendelser, skulle bli offer for stilisert pirking i overflaten. Og etter første episode kan man sitte igjen med den følelsen. Det går fort. Veldig fort. En haug karakterer introduseres og man dveler ikke akkurat ved øyeblikkene. Samtidig er det forståelig at skaperne velger denne linjen for å få etablert konfliktene. Siden jeg allerede kjenner karakterene gjennom bøkene, lar jeg meg ikke forvirre, men jeg undrer litt på hvordan dette slår ut for seere som ikke har kjennskap til dem fra før. Vil slektsforhold og maktposisjoner være tydelige? Noen viktige nøkkelpersoner blir man åpenbart bedre kjent med enn andre.
Det er gledelig å kunne meddele at tempoet roes ned gjennom de neste episodene. Tilsynelatende små hendelser får større plass og man kommer mer under huden på de sentrale karakterene. Godt. Det er jo nettopp denne muligheten som gjør serieformatet interessant, og særlig egnet for en bokserie som dette. I tillegg er det verdt å legge merke til at serieskaperne i all hovedsak har vært svært tro mot både karakterene, hendelsene og tilogmed dialogen i bøkene. Eller, det vil si, så langt er det snakk om første bok, som også heter A Game of Thrones.
Skal jeg plukke på et par småting, så må det være en spesifikk scene med karakteren Daenerys Targaryen, spilt av yndige Emilia Clarke. I bryllupsnattscenen fremstår hun som hakket mer jomfruelig og vettskremt enn i boka, og hennes husbond Khal Drogo (Jason Momoa) er også enklere og mer brysk. For all del, hun er i utgangspunktet redd og maktesløs, også i bokserien. Men scenen har en vridning jeg savner på skjermen. Subtiliteten i handling og ikke minst den enkle leken med språket er borte. Jeg satte pris på tvetydigheten og den kroppslige kommunikasjonen som gjennomsyret denne hendelsen. Nå fremstår hun kun som et offer. Men frykt ikke, gjennom de kommende episodene vil det komme frem flere sider ved Daenerys, og hun har en utvikling man bare kan begynne å fundere på. Mer vil jeg ikke si.
Ellers er castingen av Peter Dinklage som Tyrion Lannister, eller The Imp som han ofte kalles, fabelaktig. Det gjelder forsåvidt hele Lannister-familien. Sean Bean passer utmerket som Lord Eddard Stark, men jeg kjenner at jeg er litt kritisk til Kit Harington som Jon Snow. Han er rett og slett litt sutrete i sin fremtreden, men også her skal man bli vitne til en gradvis karakterutfoldelse. Barnerollene er utrolig godt besatt, særlig Maisie Williams som min favorittkarakter Arya Stark, selv om alderen har blitt justert litt her og der. Barn som skuespillere kan slå veldig feil, særlig når de havner i intrigespill og situasjoner hvor de er nødt til å veksle mellom å respondere på en naturlig, instinktiv måte, og hvor de er nødt til å ta i bruk de voksnes språkdrakt og roller. I Game of Thrones er dette uhyre godt gjennomført. Som det aller meste.
En TV-serie basert på bøker behøver ikke nødvendigvis følge sitt opprinnelsesmateriale etter noter. Det er for eksempel True Blood et godt eksempel på. Men i tilfellet Game of Thrones mener jeg det er mange nok spennende karakterer å ta av, og intriger som er komplekse nok til å ikke måtte legge til så mye. Hvis serieskaperne også kan unngå å falle for fristelsen av å ta bort nyansene i karakterene til fordel for sverdsvingende action kommer denne serien til å gi publikum frysninger helt til vinteren kommer igjen.
